Facel Vega gjør norsk asfalt stilig på en torsdag

Noen slurper øl og prater tull med gjengen hver mandag. Enkelte setter av hver tirsdag for å strikke og utveksle sladder. Andre sparker fotball hver onsdag. Atter andre møtes for å beundre hverandres biler på torsdager.

Over hele Norge samles bil­entusiaster til faste treff. 

På parkeringsområdet utenfor kroa Tyrigrava langs Gamle Mossevei – det svingete strekket som en gang var hovedveien fra Oslo til Sverige – er «torsdag» tingen: 

I sommersesongen samles folk med interesse for europeiske og japanske veteranbiler på arbeidsukas nest siste kveld.

Vil du oppleve en frodig fransk Facel Vega, en Tokyo-rigget japaner eller en Folkevogn ombygd til noe du aldri har satt maken til – kryss av i kalenderen – eller sjekk bildebevisene her. 

Møt Victor Casquinha, Geir Eriksen, Far Adrian med sønn Liam Ramstad – og Jan Fredrik Conradi:

Når Jan Fredrik Conradi fra Oslo svinger innom torsdag-treffet med sin Facel Vega HK 500, skaper det omtrent like mye vantro som om en retro-ufo landet, en slik som sist er sett i et tegneserie fra 1960-årene.

Facel Vega sklir uvanlig godt inn på et torsdag-treff: Merket pang-presenterte sin første utgave for publikum en torsdag, nærmere bestemt den 29. juli 1954. 

Sjelden, og dyr

Grunnleggeren Jean Daninos hadde like godt tegnet den hyperelegante farkosten selv, noe han ubeskjedent fortsatte med da videre modeller skulle utvikles.

I 1959 slapp merket toppmodellen HK 500 med Chrysler 6,3 liter V8 Typhoon-motor som tøt ut 360 hester. 

Etter produksjonsstopp i 1962 – og 490 håndbygde eksemplarer av arten – fulgte Facel II, som ble rammet av merkets nedleggelse etter bare ti års eksistens, i 1964.

Auksjonshuset Hagerty fastsetter utropsprisen til pene eksemplarer av HK 500 til opp mot 100.000 dollar.

Conradi nøler på spørsmål om hva som er mest fransk ved Facel:

– Det må dessverre være det dårlige elektrisk anlegget, for ellers er det lite som minner om fransk bil, annet enn luksusfølelsen som påkaller de store franske merkene fra fortiden: Talbot, Delahaye og Salmson, mener han, og poengterer:

– Motorkraft og akselerasjon er blant egenskapene som er uslåelige, sammenlignet med datidens konkurrenter.

Eller finnes enkelte tekniske løsninger som han kaller «overkompliserte»:

– Som den elektriske vindusheve- og senkemekanismen, advarer han.

Inspirerte MB

Conradi har møtt den aldrende Facel Vega-grunnleggeren Daninos ansikt til ansikt på den franske Facel-klubbens stand – i forbindelse med den årlige, franske veteranbil-utstillingen Rétromobile i Paris.

– Han var ikke så opptatt av å snakke med meg, men mest betatt av sin om lag – tipper jeg – 50 år yngre kone, rapporterer Conradi.

Facel Vega insisterte på luksus for de få i en etterkrigstid da inntjeningen lå i massemarkedet. Til gjengjeld lå fabrikken foran i linjeføring: Mercedes-Benz skal blant annet latt seg inspirere for formgivingen av det berømte frontpartiet til SL Pagoda (1963–1971).

Adrian Ramstad og sønnen Liam bidrar med torsdagstreffets mest ravnsorte, sjeldne rovfugl (?): En rå, rakt racingrigga Toyota GR Supra.

I 2019 slapp Toyota femte generasjon av Supra, merkets mest brutale, breiale sportsbilformat. 17 lange, pinefulle år hadde gått siden japanerne la ned produksjonen av fjerdeutgaven – for å fokusere på hybridbiler som Prius.

Ramstad junior og senior lar seg imponere av de øvrige frammøttes kjøretøy og bruker god tid på å ta seg en runde. I mellomtiden stimler andre bilentusiaster sammen rundt deres Supra.

Elegant «bølle»

– Disse torsdagene er høydepunkt i uka for Liam og meg, og da tar vi middagen i kiosken her på Tyrigrava. Vi møter kjentfolk vi kan skravle med, og Liam går rundt og koser seg – og tar bilder av bilene på plassen. Det hele er et fint avbrekk i en travel hverdag.

Far Ramstad beskriver den hyppig beglodde Supraen slik:

– Den har jo pene linjer, som er både bøllete og classy.

Med «classy» mener han stilfull: At den tross den høye bøllefaktoren kan kle situasjoner som å bli rullet opp foran et pent hotell.

– Kanskje derfor beundrer mange den, uavhengig av merkepreferanser.

Etter fire års eierskap har far og sønn begynt å se etter et nytt objekt – gjerne noe italiensk:

– Vi lufter Toyotaen for salg. Det er selvsagt med blandede følelser, innrømmer Adrian.

Victor Casquinha i Oslo har en 1974-modell Boble som han har tatt vare på - og stort sett konstant forandret – siden 1995.

– Den er vår baby, eller: min baby. Det var madamen som ville ha Boble, men så ble den gradvis mer og mer min.

Han har modifisert Folkevognen på kraftigste vis:

– Det åpne karosseriet taler jo for seg selv, og bilen er selvsagt også senket. Av detaljer kan jeg nevne dørene, hvor jeg fjernet de ytre håndtakene så du må åpne innenfra. Den er et evighetsprosjekt som jeg fortsetter å jobbe med, skratter han

Den høyst originale skapningen har fått kjørt seg over nær sagt hele Europa, helt ned til Portugal på Boble-treff.

– Den fikk blikk, antyder han.

Les om flere bilentusiaster her!

• 

  Vi som kapper biltaket:

  Kappsagen endret Odd-Egils Amazon brutalt

• 

  Vi som oppdrar barn med gammal bil:

  Babyene som får bil inn med morsmelka

• 

  For deg som har mye penger:

  Hva tror du denne Porsche-fargen koster?

• 

  Vi som liker vinterlig bilmoro:

  11 fæle, fine historier om bilvinter

• 

  Vi som elsker bilutstillinger

  Norske bil­messer: 100 år med gleder (og skuffelser)

• 

  Vi som er grådig glad i Granada:

  Husker du Ford Grandiosa? Eller var det Granada ...

• 

  Vi som dyrker Opel-moro:

  Disse Opel-entusiastene spiser Ford til frokost

• 

  Yaris til 1,2 mill:

  Det finnes bare én, Jonas måtte søke om å få kjøpe den

• 

  Vi som digger gamle ting:

  Syv på topp: Tingene vi ikke visste vi trengte

• 

  Vi som vil ha gøy elbil:

  Abarth – Norges mest befriende ufornuftige elbil?

Casquinha husker en episode: På veien hjemover kom en brei lastebil i motgående fil i høy hastighet.

– Lufttrykket var så kraftig at Boble-panseret åpnet seg på vidt gap. Ruta pulveriserte, og så ut som et snødekket, glitrende juletre. Klær, sokker og undertøy fløy i alle retninger, ler han mørkt.

Kona måtte lene seg ut for å kunne fortelle hvor han skulle ratte for å få stoppet i veikanten.

– Det var helt vilt: Vi løp nedover veien og plukket opp alle eiendelene våre. Vi måtte finne et verksted, og takk og lov befant vi oss ved den engelske byen Peterborough, der de superdyktige på nettopp Bobler. Vi glemmer aldri den turen.

Uvurderlig mijø

Allerede for 25 år siden tok paret med sønnen, som da var knappe to måneder, på tur til Geiranger med den norske VW-klubben.

Gutten var den minste som noen gang hadde vært med på en slik klubb-utflukt, minnes Casquinha.

Han har innimellom fundert på å selge.

– Men: Bilen krever få kostnader og er full av flotte minner. Og viktigst av alt: Moroa ved å kjøre den får jeg ikke bak andre ratt. Jeg får alltid hyggelige kommentarer. Veteranbilist-samfunnet er uvurderlig – jeg har fått mange gode venner grunnet bilen.

For Casquinha er torsdag stort sett som andre dager:

– Jeg deltar ofte på slike treff, og det spiller liten rolle for meg hvilken dag vi møtes, så lenge det skjer med hyggelige bilentusiaster.