«Små biler er det verste jeg vet!»

Si meg hva du kjører, og jeg skal si deg hvem du er!

Hvem kjører hva – og hvorfor? Diskusjonen om det foretrukne bilmerket er gammel som bilen selv.

I en serie utover høsten skal vi i Motor presentere hvem de svorne tilhengerne er – og spørre hva som begeisterer dem med merket.

Tidligere har vi presentert: Audi, Alfa Romeo, BMW, Amcars, Tesla, Skoda, Aston Martin og Opel.

Hele mat-Norges rikskjendis Eyvind Hellstrøm girer opp. Han har en av korona-tidens mest populære, nye instagramkontoer, @hellstroms_verden. Han har sluppet ny kokebok, «Hellstrøms hemmeligheter». Han kjører straks ny omgang med TV-serien «Truls à là Hellstrøm».

Og hør:

I årevis har vårt mest profilerte kokkefjes, Eyvind Hellstrøm, kjørt Geländewagen. Nå har han oppgradert seg selv med den absolutte toppmodellen, G63 – for sikkerhets skyld bola til vanvittige 700 hester av den tyske modifiserings-spesialisten Brabus.

– Små biler er det verste jeg vet, sier han og rister av latter.

Han nevner Kia og Toyota som biler han neppe kunne kjørt, men stopper ikke der.

– Porscher – og dets like – de er små. Porsche føles liten fordi du sitter lavt – faktisk rett ned i veibanen. Porsche Taycan ser veldig fin ut, men jeg har aldri prøvd den, og tror ikke det er noe for meg. Jeg er ikke der, sier han.

Kammerorkester

Det handler om lyd. Riktig lyd.

– Jeg har ingen behov for å bråke mest mulig i trafikken. Jeg kan selvsagt montere forsterkede lydpotter, men jeg trenger dem ikke. Når jeg starter, og hører brumminga, er det nok. Jeg liker å være anonym, hevder han.

Hellstrøm svingte inn foran sin lokale grønnsakshandler på Frogner i Oslo, da en kunde kom bort: «Det høres ut som du har et kammerorkester under panseret».

– Etter den kommentaren er det «kammerorkester» som er G-wagen for meg, ler han.

Den har litt ekstra motor, men det er ikke det viktigste.

– Jeg ikke behov for en bil som går veldig fort. Jeg må bare vite at jeg har kreftene til disposisjon.

I forbindelse med produksjon av ny runde med tv-konseptet «Truls à là Hellstrøm, har det blitt mange mil i hans nye G63 Brabus.

– Jeg har heldigvis plass til bare én passasjer. Heldigvis, for når jeg kjører langt er det alltid slitsomt å kjøre med flere. Hvis du skal ha fem stykker i en bil – dét gidder jeg ikke. Jeg setter pris på roen, fristedet.

Stillhet, så brak

Medprogramleder Truls Svendsen har vært med noen turer, også tur-retur Hardanger. Truls minnet innimellom – og av til ofte – Hellstrøm på at de befant seg i 80-sone.

– Ellers behøver ingen å prate veldig mye. Med «kammerorkesteret» trenger jeg ikke engang sette på musikk

«Alenetid» og «kvalitetstid» er uttrykk Hellstrøm bedyrer at han aldri bruker. Han «elsker» derimot å kjøre med kjæresten, Anita Rennan.

– Da jeg nettopp hadde hentet bilen hos forhandleren, ville jeg imponere henne litt. Jeg satte bilen i øverste, sportslige modus, S+. De står alle de 700 hestene klare og venter, sier han.

Først stillhet, så et brak.

– Jeg har som sagt ingen behov for å kjøre fort, bortsett fra med kjæresten. Jeg bare dro på alt jeg kunne. Hun måtte holde seg fast. Jeg skal ikke si hvor fort jeg kjørte. Det beste var at Anita likte det. De fleste ville nok sagt: «slapp litt av».

Bensinstasjon neste

Noe av det samme skjedde da Hellstrøm fikk prøve bilen hos leverandøren Bjørn-Egil Fjelstad hos Autocenteret i Holmestrand, som har vært Geländewagen-spesialist i over 40 år.

– Jeg fikk beskjed om å sette den i S+ og åpne bakvinduene – for å høre lyden da bilen bykset fram. Det var et salgstriks som virket, sier han.

Den nye sleden har «den samme komforten som Mercedes S-klasse» og heldigitalt instrumentpanel.

– Jeg blir en rolig person i G-klasse. Bilen gir meg trygghet. Jeg kan kjøre Norge rundt så lenge det finnes bensinstasjoner, ler han.

Hellstrøm har fått med seg at Land Rover nettopp har sluppet en helt ny utgave Defender.

– Alt det fine ved Defender som var, er borte, og erstattet av noe som ligner mest på Range Rover. Seneste utgave av Geländewagen er fortsatt veldig lik utgangspunktet fra over 40 år tilbake.

Hans andre hjem

Han ser ikke på G-wagen som transportmiddel, men som sitt andre hjem.

– På grunn av korona er jo fly ikke lenger særlig aktuelt. Jeg kjørt i én jafs til Sørlandet, Vestlandet og Trondheim, sier han.

På vei til Bergen stopper Hellstrøm for mat og overnatting hos Hallingstuene på Geilo.

– Veien mellom Oslo og Bergen har utrolig mange dårlige veier og psykotiske, altfor lange tunneler. God mat og en god vin gjør meg frisk og opplagt til dagen etter. Turen blir en livskvalitet, istedenfor å humpe rundt i en annen, mindre bil.

Hellstrøm sammenligner G-wagen med det være nøye på hva man spiser.

– Men kall det bare ikke gourmet». Jeg liker ikke uttrykket. Da blir det forfinet, og dét er ikke denne bilen. Den er ganske enkelt en god råvare, sier han.

Ørlite kræsj

Hellstrøm oppgir at han ikke er «bilgal», og minner om at han først var uten bil da han i starten drev stjernerestauranten Bagatelle i Bygdøy allé 3 i Oslo.

Den digitalt orienterte Mercedesen kræsjer ørlite grann med Hellstrøms tid og oppmerksomhet:

– Jeg har satt meg dårlige inn den digitale delen av bilen. Instruksjonsboka er på tysk. Forhandleren nevnte at jeg finner boken på norsk ved å taste meg fram på displayet på dashbordet, men jeg har ennå ikke klart å komme inn. Så har jeg heller ikke prøvd noe særlig, flirer Hellstrøm.

– Jeg har jo bare hatt bilen i et lite år.

En dag spurte en nabo på Frogner: «er du fornøyd med bilen? Jeg har lyst på en slik sjæl».

– Etter noen uker kom han med en G63. Da gikk han opp i respekt fra fem-seks poeng til ti. Det har blitt et utrolig hyggelig nabolag.

«Tredje verdenskrig»

Da Astri Sjuls på Jessheim var gravid med sitt første barn, ante hun lite om Geländewagen.

Ved en tilfeldighet fattet hun interesse for et pent eksemplar på Finn, og utbrøt til mannen: «den skal vi ha». Hun mente 2006-modellen til 475.000 ville bli en ypperlig familiebil.

– Jeg vil ikke kjøre de samme bilene som du finner i boligfelt som jeg kaller «champagnetoppen»: en ghetto for dem som med høyest inntekt – hvor du må forbi snørr og førti fartsdumper bare for å komme hjem. Husene står så tett at du ser alt naboen eier. Derfor kjører de samme type biler.

Sjuls er bevisst på Geländewagen opprinnelig ble bygget som et militærkjøretøy.

– «Tredje verdenskrig» er mitt kosenavn på den svære, kølsvarte, brautente og bråkete stridsvogna. Du blir aldri ferdig med å fylle tanken, men det tar også litt tid å tømme den, sier hun.

Den rasjonelle årsaken til kjøpet er at Sjuls er en lang dame, på 1,82 meter, «så lang at jeg har sluttet å måle meg». Hun drøyde hele to uker med å vise moren bilen.

– Foreldregenerasjonen kaller jo Geländewagen bare for «børstraktor» og jeg så jo på hele mamma hva hun syntes. Jeg sa bare: «Din bil kostet mer som ny og har gitt mer hodebry». Min kjære rødstrømpe-mamma har nær sagt bare kjørt typiske raddisbiler, som Lada og Citroën 2CV, og Ladaen punkterte minst 12 ganger i året. Oppveksten skjedde i biler som aldri funka, ler Sjuls hjertelig.

Hun tar likevel forbehold om egen bil:

– Hadde jeg visst at fiffen kjører Geländewagen, og at noen ser på den som en kaksebil, hadde jeg aldri kjøpt den. I min forrige jobb parkerte jeg den et stykke unna, der jeg var på hjemmebesøk.

Life-size Barbie-bil

Livet med Geländewagen har heller ikke vært uten dramatikk.

– En dag hang gassen seg uventet opp, Farten økte friskt og jeg måtte røske i håndbrekket. Verkstedet trengte lang tid til feilsøking. Siden har bilen oppført seg nogenlunde greit.

Hun lar seg ikke rive med når folk mener hennes Geländewagen er barsk.

– For meg er dette en life-size Barbie-bil, hvor du kan sette deg inn i det romslige interiøret med strake bein, akkurat som Barbie-dukka, sier Sjuls.

Mannfolk som ser på bilen blir en smule overrasket når Astri, og ikke en aldrende mann, kommer og låser opp etter handleturen.

– Jeg får behov for å sette dem på plass og bli litt «gubbete» selv. Når jeg svarer på spørsmål og viser at jeg har peil, slutter de å stille spørsmål. Jeg avslutter med «takk for praten», før jeg kjører av gårde.

Hun har opplevd flere greier i det hun kaller «gubbeformat» med Geländewagen. En formiddag på vinteren spant en budbil seg fast i bakken utenfor familiens hus på vinteren.

– Jeg ropte: «jeg skal hjelpe deg», men den mannlige budbilsjåførens ansiktuttrykk var tydelig: han trodde nok ikke jeg som kvinne var skikket for oppgaven. Da jeg rygget ut Mercedesen og tauet han løs, forandret fjeset uttrykk. Fyren mumlet noe om at han hadde ringt NAF og ble så målløs at han knapt fikk fram et «takk».

Bil-livets største øyeblikk

Sjuls beskriver episoden som sitt «bil-livs» største øyeblikk. Hun opplever dessuten at knapt noen elbil-eier forbarmer seg over bilen hennes.

– Nei, folk holder munn fordi de ser at jeg er fornøyd med bilen. Jeg tenker det samme når jeg møter elbilister i omgangskretsen: Jeg spør aldri om hvorfor de ikke bidrar med bompenger til fellesskapet – eller om hvordan man gjenvinner batteriene, poengterer hun, og sier hun ennå ikke har sett en elbil som har egenskapene til en Geländewagen.

Hun omtaler seg selv som «tidenes skrotnisse»:

– Når jeg fyller bilen og hengeren med ting familien vil bli kvitt og kjører det til Omgjøras, en avfallsstasjon og bruktbutikk på Råholt, kommer jeg ofte hjem igjen med flere ting enn jeg hadde med meg. Men jeg er mye på loppiser og Finn – ikke bare dynga, ler Sjuls, som ikke har planer om å legge ut bilen for salg med det første:

– Det vil si: vi solgte bilen i 2017. Det endte med at vi angret oss og kjøpte den tilbake bare to dager senere. Dét har vi ledd mye av.

Brumlebasse

Martine Løvold, jurist og seniorrådgiver i naturforvaltningsavdelingen i Klima- og miljødepartmentet, får respekt fra andre Geländewagen-eiere i Lofoten når hun kommer kjørende i sin sjeldne 1984-modell.

Løvold, som har jobbet i nevnte departement i 20 år, oppdaget ved en tilfeldighet at hun hadde kjøpt bilen til Håvard Holm, den tidligere, mangeårige direktøren i Statens Forurensingstilsyn (nå Miljødirektoratet). Holm regnes av mange som nestor innen forurensingslovgivingen, og har satt viktige spor etter seg i norsk miljøforvaltning.

– Når sjefen for miljø- og forurensing i Norge kunne kjøre Geländewagen, kan vel jeg også, ler Løvold.

– Men ellers innser jeg jo det pussige i at jeg jobber med det jeg gjør, samtidig som jeg kjører en typisk representant for bensinbilismen, som i tillegg er en stor brumlebasse.

Førersetet er en anelse skjevt fordi forrige eier var en stor mann.

– Ergo bærer bilen fortsatt litt av Håvard Holm i seg. Det er bilens sjel, og ikke noe jeg tenker å rette på.

1984-modellen med ni seteplasser står vanligvis parkert i Svolvær, alltid klar for å bli hentet av Martine og mannen når de skal til feriestedet på Gimsøya, litt over en halv time unna. I fjor reiste paret dit månedlig.

– Hver gang vi henter ut bilen fra garasjen er en høytidsstund. Kjøreturen er alltid en flott start på feriene her oppe.

Nær-traktor-opplevelse

Fritidseiendommen i Lofoten på rundt 100 mål krever en god porsjon vedlikehold og forefallende arbeid.

– Geländewagen er det nærmeste vi kommer en traktor, og utfører en rekke oppgaver som bare en traktor kunne gjort. Vi får god bruk for både lavserie gir og differensialsperre.

Løvold og familien er på hils med andre i området som ratter Geländewagen – og det har blitt stadig flere – både turister og fastboende.

– Mitt inntrykk er at denne biltypen er en typisk «herrebil for godt voksne». Jeg har til gode å møte en kvinne bak rattet.

En dag fant Løvold en lapp på vinduet: «Ring meg hvis bilen skal selges».

– Hvis jeg skal tolke den pene håndskriften, får jeg inntrykk av at beskjeden var skrevet av en dame. Vedkommende hadde også tegnet et hjerte, sier hun.

Nyrike nyheter

Løvold har lagt merke til de seneste utgavene av Geländewagen ned heldigitalt instrumentpanel.

– Det er noe «nyrikt» over disse bilene. Lakkfargene er gjerne sort metallic med skimmer – eller dyp blå. Vinduene er sota som svarte natta. Til sammenligning ser du rett gjennom min bil, ler Løvold.

Familien har snakket om muligheten for å selge bilen, uten å ha blitt enige med verken seg eller hverandre.

– Bare tanken på salg gir jo en umiddelbar klump i halsen. Da vi sist snakket om å la den få en ny eier, kjørte den i etterkant som en kanon. Klart bilen har sjel, sier hun.

For tiden er Løvold stasjonert på Svalbard for å lede opprydningsarbeidet i den mye mediatiserte, nedlagte Sveagruven. I en gjemt garasje står Sysselmannens tidligere tjenestebil, en tilsvarende Geländewagen, men i burgunderrød farge – og fra 1987.

– Jeg føler meg svært heldig når jeg får tid med den. Geländewagen både i Lofoten og Svalbard er slett ikke verst, sier hun.

Klubblederen

Ørjan Moi-Heggernes i Moi i Rogaland har vært leder i Norsk Geländewagen klubb siden midten av 2010-tallet.

– Klubben består av alle mulige folk, men du finner sikkert flere som er aktive på facebook-gruppen blant dem med biler til under en million – enn dem som kjører noe til mellom én og tre milloner.

I 2010 ble Moi-Heggernes «dratt med» på landstreff i Norsk Geländewagen klubb.

– Etter å ha sittet på i en offroad-rigget G på 38» hjul, var jeg frelst.

Helgen ble fylt med mange timer kjøring i både lovlig utmark og i en scootercross-løype med nær loddrette bakker.

– Alle versjoner av G-wagen er like fascinerende og en gammel feltvogn kan tiltrekke seg like mye oppmerksomhet på treff som en av de nyere utgavene, sier han.

«Må oppleves»

Selv kjører han og familien en hvit 1985-modell 300GD som er sterkt modifisert, samt en sølv grå 1999-modell G300.

– Mange anskaffer G-wagen på grunn av egenskapene, kjøreopplevelse og utseende, mens noen bryr seg mer om design og status., sier han.

Miljøet i klubben er «utrolig godt, og må oppleves».

– Alle hjelper til om du er uheldig å kjøre deg fast i terreng som andre bileiere bare kan drømme om å kjøre.

Moi-Heggernes peker ut større, grovere dekk og taktelt som to eksempler på populært «ekstrautstyret» akkurat nå.

– Det er sjeldent bredere og store hjul gjør G-wagen vulgær. I Norge har vi etter hvert en del greit rigga biler. De er til og med godkjent, ler han.