– Jaguar er populær blant folk med sans for det gamle imperiet

På utsiden: usjenert sex appeal med sjokkerende lave linjer som er mer vannrette enn Themsen. Sportsbilfeeling med fire, breie dører og svære hjul som en lekebil.

På innsiden: dashbord og paneler drapert i nøttetre. Seterygger som aldri rager over vinduskarmene, av hensyn til estetikken. To bensintanker (én i hver bakskjerm). Rattsirkel slankt som en sigarett. Og bak rattet: et tweedkledd menneske synker ned i lærseter med eim av «Good Old England» og moser en håndsydd sko på den røslige gasspedalen.

Ved lansering i 1968 ble Katta fra Bromvich markedsført som «verdens vakreste saloon» – og det amerikanske tidsskriftet Bloomberg skriver da også at linjeføringen glir nedover veien «som en frekk, våt drøm».

Nysgjerrige kan kontakte Norsk Jaguar klubb eller sitte på med våre fritenkere – som bilpodkast-kongen Marius Mørch Larsen og Nick Johannessen, aka Well Dressed Dad:

Marius Mørch Larsen i Bærum kjører Norges guleste Jaguar XJ, ja, mest sannsynlig er den også den kuleste, om man måler i stikke-seg-ut-faktor. Han kaller den «Enka», et hint til sjampisen «Gul enke».

Til daglig er Mørch Larsen redaksjonssjef i Finansavisens weekend-magasin Premium, og medprogramleder i populære Mil etter Mil - en podcast om bil – med Håkon Sæbø.

I Jaguarens hattehylle ligger en falmet Financial Times fra da Margaret Thatcher døde – med fjeset til den tidligere britiske statsministeren klint utover hele forsida: jernkvinnen som reddet Jaguar fra fallitt, gjennom å håndplukke en ny, ryddig sjef og redningsmann, John Egan.

Fra bilradioen tyter håndplukkede låter ut – i sjangeren Brit Pop, med band som Oasis, Blur, Pulp, The Verve – og kanskje også The Charlatans.

Kimen til Jaguar-tiltrekningen kan være at Mørch Larsens far kjørte en lignende farkost i en periode på 1980-tallet:

– Den bilen har jeg forsøkt å kjøpe tilbake noen ganger, uten hell, sier han kort. For 10 år siden foreslo hans nåværende podkastmakker at han skulle lete etter «det teknisk beste bilobjektet til den beste prisen».

– Det kosmetiske var ikke så nøye. I 2010 ble resultatet av søket en Jaguar eid av en entusiast nede i Tvedestrand. Da var jeg lite bevisst på at den var så gul, forteller han:

– Nå synes jeg gulfargen er helt rå. Jeg simpelthen elsker den.

Nå tror Mørch Larsen at Jaguaren, som opprinnelig ble kjøpt ny i 1981 i England av «en fyr født i 1899», er den tingen han har eid lengst i livet sitt. Redaksjonssjefen raste rundt med bilen i fire-fem år før et innbrudd med knust bakrute og en påkjørsel i førerdøra gjorde prosjektet «til et ork».

Børste støv

Jaguaren ble stående en stund. Til slutt ble det et valg mellom «å selge den til en annen drømmer, vrake den eller begynne en turnaround».

Så oppsto lysten til å børste støv av moroa – med mål om å få det hele kjørbart igjen – fortsatt framfor å flikke på det estetiske.

På avstand virker bilen rålekker – ved nærmere ettersyn noterer vi at blinklyset foran henger fast med strips, at innerdøras håndtak sitter veldig løst – samt at diverse rustflekker rund baut får vise seg fram for all verden – men rattet sitter nokså solid på plass.

– Det viktigste er at bilen er i teknisk god stand, sier eieren.

– Men klart jeg har en plan om å få orden på etterslepet. Legg merke til at interiøret er blått på førersiden og sort på passasjersiden. Forvandlingen er underveis, lover Mørch Larsen.

Han mener hovedtrusselen til disse tidlige Jaguar XJ Series 3 har vært at bilene «ruster noe helt vanvittig, fordi de er laget av billig, armert stål på den elendige British Leyland fabrikken».

– Bilene har i tillegg en gammeldags form for punktsveising i konstruksjonen som er forferdelig dyr å fikse, sier han.

Avsindig smørje

Jaguar produserte karosseriplatene «gode nok», og fylte deretter alle ujevnhetene med tinn eller bly.

– Lakken fabrikken benyttet var varm, og blandet seg med metallet som har veldig lavt smeltepunkt. Du fikk en avsindig smørje av lakk og tinn og drit, sukker Mørch Larsen lettere oppgitt.

Den allerede omtalte gulfargen skal ha vært et overskuddsmateriale fra Rover, som også var et merke under Leyland-paraplyen.

– Selv om Jaguar kanskje ble pådyttet fargen mot sin vilje, er jo nyansen litt gøyal nå – 40 år etter. Da John Egan overtok som Jaguar-sjef i april 1980, måtte han love de amerikanske Jaguar-forhandlerne at merket skulle slutte med denne sennepsgule fargen du ser på bilen min; så upopulær var den. Det er jo litt gøy, sier Mørch Larsen, som i Mil etter mil – en podcast om bil så seg nødt til å sette av hele to episoder for forklare hvordan Jaguar ble reddet fra konkurs.

Mange har konservative forestillinger om eldre Jaguar «og gubbeveldet som kjører dem»:

– Ofte når slike Jaguar XJ er til salgs skryter annonseteksten av bilen har vært «skipsmeglerkjørt» eller lignende. Det er typisk folk med gamle penger som rattet disse her i landet. Jaguar er veldig populær blant folk med sans for det gamle, britiske imperiet.

Mørch Larsen liker tanken på Jaguar XJ som kjær gjenganger i britisk film og tilstøtende populærkultur: skuespilleren John Cleese kjører en i filmen A Fish Called Wanda fra 1988– hvor han spiller en rollefigur som skal virke veldig stiv, og XJ dukker også opp i kultfilmen Snatch med Vinnie Jones fra år 2000 – samt i et utall andre titler.

– Altså, jeg er egentlig en BMW-fyr som tilfeldigvis har eid fem stykk Range Rovere i tillegg til Jaguaren. Og nå har jeg kjøpt tilbake én av Range Roverne, som jeg er i ferd med å restaurere. Med tiden er jeg blitt motvillig anglofil, i hvert fall i bilvalg, sier han.

Snurrige greier

– Jaguar er jo litt snurrige greier – i hvert fall om man sammenligner med Mercedes og BMWs produkter fra begynnelsen av 1980-tallet. Det må jo være lov å si at tyskerne var mye mer teknologisk fremoverlente, liksom. I 1986 lanserte BMW sin 7-serie med regnsensor. Altså: for en revolusjon, smeller Mørch Larsen.

– Men, kjenn på hvordan Jaguaren glir uanstrengt av gårde. Med bare tre gir skjer jo lite, men det er behagelig. Og så er den usannsynlig pen. Linjeføringen finnes ikke aggressiv. Der skiller den seg fra tyskerne, mener Mørch.

Under pandemien har kjedsomhet fått mange av oss til å handle både veteranbiler og -deler:

– Så jeg satt hjemme og drakk øl og pratet bil med en kompis; litt utpå natta bestilte jeg nye tepper til Jaguar-gulvet. Hele greia var glemt da jeg sto opp – og to dager etter lot jeg meg overraske av en svær faktura på 6000 kroner. De nye teppene erstatter i det minste de gamle, møkkete orientalske greiene i dørken fra Biltema, konstaterer Mørch Larsen.

Velkledd

Nick Johannessen på Nøtterøy i Vestfold er kjent fra reportasjer – i blant annet VG – som Well Dressed Dad – med egen blogg, podcast, YouTube og tilstøtende Instagramkonto, @welldresseddad.

Han er også mannen bak verdens lengstlevende forum for Jaguar-fantaster, Jag-lovers.com, som han fyrte opp allerede i 1993.

Den velkledde herren har pleiet sin 1970-modell Jaguar XJ 4,2 i 28 år – og har fjernet deler av støtfangerne – for å framheve formene enda et hakk.

Hans engelske bestefar, Joe, arbeidet i Jaguar-fabrikken fra før 2. verdenskrig og utover til 1970-tallet, med oppgaver som spente fra utarbeidelse av komponenter til prototyper, mekaniker på Le Mans, til banetesting av sportvognen XK120.

Jaguar i blodet

– Bestefar var en ekte håndverker som lagde nye deler for utviklingsavdelingen. At Jaguar ligger i blodet er en rar ting å si, men her stemmer det ganske godt, sier Johannessen.

Well Dressed Dad er en hyllest til nettopp håndverk og et alternativ til «bruk-og-kast»-mentalitet.

– Alt snakket om bærekraft: det er slikt vi har tenkt lenge, sukker han.

– Jeg liker når klær og biler er satt sammen av mennesker, og helst når hender har vært involvert. Den britiske øygruppa Hebridene er viden kjent for merket Harris Tweed, en lokal, særegen tweedkvalitet som må oppfylle strenge, lovpålagte krav til tradisjonelt håndverk og stedlig produksjon som gjør tøyet så unikt og plaggene så slitesterke. En slik tweedjakke har du resten av livet, mener Johannesen.

– Jaguar var også en gang håndverk, men vi har jo stadig diskusjon om hvor godt dette håndverket egentlig var. Jaguar ble laget av mennesker – på godt og vondt. Likevel – min bil er fortsatt på veien mens mange nye biler skrotes før fem år har gått. Og jeg som ser på en 20 år gammel bil som ny, ler han.

Vil du vite mer om tweedens arnested? Bli med på en av Europas mest unike bilreiser:

Tilbake til vikingrøttene på Hebridene

I rollen som Well Dressed Dad liker Johannessen å arrangere fotografier der han både poserer som for eksempel bileier og mekaniker i samme bildekollasj.

– Baktanken er at mange eiere av klassiske Jaguarer har lest seg opp på bilen: de blir teoretikere av rang. Og i enkelte tilfeller veldig fjonge. Derfor trenger de en nevenyttig reparatør til å utføre alskens ønsker og annet vedlikehold, flirer han, og medgir at han selv er typen som liker å gjøre alt fra å skru til å sveise sjøl.

Jaguar er kjent for tung bruk av treverk ombord:

– Et ordentlig interiør med mye tre gir bilen sjel, mener Johannessen, men er i tvil om de praktiske fordelene.

– Foruten den estetiske nytelsen vakkert treverk gir, medfører treinteriør en del ulemper. Valnøttfinér montert på kryssfinér er plundrete å restaurere, og det må gjøres i minst hvert 20. år, ler han.

Hvis Jaguaren var et plagg ville den være et par solide, randsydde sko: – Jeg ser for meg et par skikkelig fine, mørk brune, håndsydde sko som skal vedlikeholdes, poleres og fettes med jevne intervaller, presis som en verdsatt veteranbil, sier Johannessen.

Pedalene skal ha brogue-mønster, for pynten sin del.

– Brogue-hullene stammer egentlig fra skoene til arbeidere i myrlandskap, der de karakteristiske, små perforerte hullene skulle drenere fukt og væte. I dag jobber neppe noen iført pertentlig, sydde lærsko i noen som helst myr, skratter han.

En Jaguar XJ i dag er sannsynligvis sjeldnere enn en E-type, selv om fabrikken bygde langt færre av sistnevnte.

– Jaguar XJ lider samme skjebne som Ford Sierra; få tenkte at de kan ha noen verdi i fremtiden. Prisen på XJ i England gikk nær ned til null, før sjeldenheten gjorde at de tok seg opp litt.

Britene er flinke til å ta vare på kulturarven, men det er til dels også en romantisk myte.

– Foruten spesielle anledninger, ser du ikke mange klassiske biler på veien i England. Alt fra veteranbiler til gamle slott blir det stadig færre av, det er bare ikke mulig å ta vare på alt.

Lukta av «good, old England» innebærer også litt eksos.

– Opp gjennom årene har jeg gjort mange endringer for å redusere utslippet – og jeg er langt fra alene om å bygge om til mer effektivt forbruk. Ombygging med nyere motorer og til og med Tesla drivverk er innafor. Jeg kan love at denne går mye renere – og bedre – nå, enn da den kom ut fra fabrikk.

Johannessen kjører ellers en Volvo V70 og en elsykkel:

– Hatt og slips er unødvendig for å handle på Kiwi. Verken klærne eller Jaguaren er en religion for meg. Men det sier litt at jeg knapt gidder å vaske Volvoen to ganger i året. Den bilen eier jeg lite følelser for, understreker han.