– Morgan er en investering i egen helse

Motor møter merke-tilhengere med morsomme historier om bilene de elsker:

De som kjører Audi, Alfa Romeo, BMW, amcar-entusiastene, Tesla, Skoda, Aston Martin, Opel, Mercedes-Benz Geländewagen, Saab, Porsche, pickup-folket, klassisk MG eller kinesisk MG-elbil. De som kjører i klassisk Citroën, Toyotas luksusmerke Lexus, en legendarisk Lada, spenstige Ford Mustang, en elskelig Mini, og en vill Toyota Supra, de som må ha bilen blir pyntet til jul eller kjører elbil med høy kilometerstand og svært kort rekkevidde, Subaru Forester-menigheten, Polestar-fansen , de som sverger til Datsun, som kjører Land Rover Defender, Volvo 240, en gammel varebil, den legendariske VW-bobla, en elegant Mercedes-Benz eller en klassisk Jeep.

Tenk deg en konstruksjon omtrent like gammel som William Shakespeare, med treramme som lever sitt eget liv (i belgisk ask) og dører så lave at du faller ut – om du ikke holder deg fast.

Det er nærmest umulig å ikke digge de standhaftige folka i Norsk Morgan Klubb, som omfavner det mest engelske av de mest engelske bilmerkene, og som hyppig arrangerer rare, sjarmfulle greier som «Trebilfestival», «kulturell pølsesamling» og en del annen humorfylt sosialisersing.

De kaller seg «Morganister» og kjører Englands svar på den norske sparkstøttingen: Lite er forandret siden opprinnelsen og den er fullstendig analog.

En skrue løs

Morgan er kanskje verdens eneste bilmerke hvor du fortsatt kan ringe fabrikken direkte om du mangler (en hel) del, eller selv har en skrue løs.

Norge var for noen år tilbake verdens største marked for Morgan målt i antall innbyggere, og lå en stund godt foran Porsche.

Møt klubbpresident Knut Fjerdingstad, Morgan-livredder Trond Bråthen, sjokkselgerne Knut og Gro Hallan – pluss nytenkeren Therese Bjerkan.

Therese Bjerkan i Oslo er student på høyskolen BI i faget som kalles «HR (Human relations) og ledelse».

Tross ung alder er Norsk Morgan Klubb-medlemmet en dreven, entusiastisk sjåfør som omtaler egne ferdigheter i beskjedne ordelag.

Hun ratter Morgan på «koseturer», og har i tillegg fått vanen å kjøre Porsche 911 på lukket racerbane på Rudskogen i Østfold, med rundt 30 banedager i løpet av sommersesongen.

Gode vaner

I siste semester på videregående skole, kjørte Bjerkan Morgan til og fra hver eneste dag. Hennes eksemplar har «Moss» girkasse som krever såkalt dobbeltclutching med hyppig, iherdig fotarbeid – og den er skodd med ugreie diagonaldekk som sporer langt mer enn standard gummihjul.

– Morgan er veldig hyggelig og kjempemorsom å kjøre, men du skal ha god tid. Været bør være pent og du burde helst kjøre på tidspunkter med lite trafikk, sier hun.

Presser smågretne bilister på, for å rase forbi?

– I hvert fall når jeg kjører, for jeg ruller rolig av gårde i mitt eget tempo uten å la meg stresse noe særlig, ler hun.

Hun merker at hun danser med en kropp – som i grunnkonstruksjon er rundt 85 år gammel:

– Tungt ratt er en del av sjarmen. I krappe svinger på landeveier holder jeg moderat fart.

Hvor viktig er det at Morgan er engelsk?

– Jeg har familie i England, med en pappa som er halvt engelsk. Det eneste vi synes er litt kjipt med denne bilen, er at den opprinnelig ble solgt til USA med dertil spesifikasjoner, ler Bjerkan, og oppfordrer andre unge som vil ta del i moroa og melde seg inn i Morgan-klubben.

Skille seg ut

– Jeg liker å skille meg ut med Morgan, men jeg ville ikke syntes det var særlig stas å skille meg ut alene. Fordelen med å være med i Morgan-klubben er at vi skiller oss ut sammen.

Da Bjerkan kjørte Morgan siste skoleår reagerte medelevene ymse:

- De fleste syntes bilen var kul, men enkelte tenkte nok at «hun skriker etter oppmerksomhet: er det nødvendig»? Bilen passer nok bedre inn i miljøet der jeg hadde hesten min som jeg nå har solgt, i stallen i Bærum – der kjører flere andre Morgan. Veien fra hest til Morgan er derfor ikke altfor lang, humrer hun.

Knut Fjerdingstad i Oslo har tittelen «president» i Norsk Morgan Klubb; etter endt arbeidsdag i et større selskap roter han fram nøklene til sin Morgan Plus 4 fra 1962, eller sin Plus 8 fra 1977.

Litt alene

– Morgan-miljøet er litt alene om at merket like gjerne fenger damer som menn: Morgan er jo noe man koser seg med, sammen. Mange biler har kvinnelige eiere. Norsk Morgan klubb svært sosiale overnattingsturer med severdigheter – som spenner fra besøk i nedlagte gruver til kunstutstillinger i vakre deler av landet – trekker en del, sier Fjerdingstad.

Den piperøykende gubben med snurrebart og engelsk tweed fra topp til tå er ikke lenger en klisjé man ofte møter på treff og turer:

– De typiske Morgan-entusiastene er gjerne selvstendig næringsdrivende: folk som har jobbet mange år, tjent seg opp penger og realiserer drømmen om Morgan. Noen har mye penger, mens andre har spart – og prioriterer en morsom bil fremfor andre investeringer, fastslår han.

Bra! Men finnes smårampete klubbmedlemmer som gjør rampete ting med bilene sine?

– Ja, enkelte kjører helst racerløp. På bane, på vei eller til den andre siden av jordkloden.

Inngangsbillett

Fjerdingstad mener at en vanlig inngangsbillett til Morgan-eierskap i dagens veteranbilmarked beveger seg fra 250.000 til 600.000 – for et pent brukt eksemplar.

– Skal du derimot handle et helt nytt kjøretøy, kommer du opp i over millionen for de to modellvariantene Morgan bygger i dag. Altså på nivå med en ganske vanlig Audi med mye ekstrautstyr – som jo gjerne nordmenn unner seg.

Men der stopper likheten med tyske merker:

– Det vi tar med oss fra det britiske Morgan miljøet er å reise på korte og lengre turer som er godt planlagt og organisert, sier han.

Typiske runder

Typisk er fem rundturer i sommersesongen, gjerne med overnattinger på De Historiske Hotell, en sammenslutning av staselige trehotell rundt omkring i Norge.

– De historiske hotellene gir oss gjerne tillatelse til å parkere bilene på framsiden, hvor skiltene sier «parkering forbudt», kanskje fordi bilene pynter opp inngangen, ler han, og avfeier at et alternativ kan være modernistisk betonginnkvartering.

Jo flere motorveistrekninger som Norge bygger, desto mer jubler Morgan-folket.

– Når gamleveiene blir mindre trafikkert får vi Morganister mer plass å boltre oss på. Vi er avhengige av 70- og 80-strekningene for at vi skal ha det gøy: bilene trives godt rundt disse fartsgrensene, sier Fjerdingstad.

En av hans to egne Morgan har fått stappet inn en girkasse fra Volvo PV – som er langt mindre kranglete, og mer synkron enn den som satt der fra fabrikk.

Rett i kassa

– PV-kassen skled rett inn, så hvorfor ikke, ler han – og legger til at det er noe av moroa ved Morgan at du kan oppgradere den slik du vil ha den, også med servostyring på rattet.

– Men om du kan dreie rattet lett med lillefingeren, tar du bort litt av sjelen til disse bilene.

Fjerdingstad forklarer at Morgan har en «gammel sjel»:

– Bilene kan nesten kan sammenlignes med en hestekjerre med motor: en stiv stålramme som har fulgt Morgans firhjulinger siden starten av 1930-tallet. Samtidig har den en viss elastisitet: om du kjører over en kant, kjenner du at det er liv og røre. Opplevelsen forsterkes av karosserirammen i treverk. Trevirket lever. Bilen lever.

Kan den knirkete trerammen knekke stygt i krappe svinger?

– Nei, nei, Morgan-fabrikken bruker belgisk ask, en svært solid og føyelig tresort. Slike trær vokser både i Belgia og England, så her snakker vi «kortreist», gliser han.

Ikke alene

Morgan-entusiaster tar ikke alene skylden for klodens klimautfordringer:

– Selve bilen er jo 100 prosent gjenvinnbar. En ting er resirkulerbart tre og skinn, men like viktig er at bilene varer nærmest uendelig – og at Morgan-entusiastene vet å ta vare på dem. Min eldste Morgan er 60 år: hvis du smører det klimaavtrykket utover alle disse tiårene, og regner at en gjennomsnitts Morgan-eier kjører maks 500 mil per sesong, så synes jeg egentlig at vi kommer ganske godt ut, mener Fjerdingstad.

– Best ut av alle bilmerker?

– Ja, på en måte. Dette er lette biler bygget for effektiv energiutnyttelse og stamina under utallige runder på billøp, som Le Mans i Frankrike. Morgan er nesten som en avansert «olabil». Den appellerer til barnet i deg.

Fjerdingstad utdyper:

– Tenk opplevelsen når du sitter på en sykkel: man må like å være en del av elementene. Slik er også Morgan: den er langt fra komfortabel, den er trekkfull og ikke vanntett, men føyer seg over humper og hull i veiene. Vi som sverger til Morgan elsker nettopp denne kjøreopplevelsen. Vi befinner oss et stykke fra Citroëns komfort, men likevel, ler han.

Som en Citroën

Bilens forstilling, den anerkjente «sliding pillar», en konstruksjon Morgan-fabrikken introduserte på de første trehjulingene i 1909.

– Den må jevnlig smøres med fettpresser og slike ting. Det er hyggelig: da har vi noe å henge fingrene i.

Den engelske klubben har omlag 3500 medlemmer, omlag ti ganger så mange som den norske. Britene selv ser ikke på Morgan som et spesielt eksklusivt kjøretøy. – det er mer snakk om sympati.

– Grunnleggeren av Morgan-fabrikken ønsket at folk flest skulle ha råd til bilene hans.

Klubbgarasjen er også korttidsparkering for bilene medlemmene kjører fra A til B:

– Mange av oss kjører elbil til hverdags, gjerne Jaguar i-Pace. Men du finner også bensinbiler av merker som Mini, Audi Range Rover og Porsche. Vi kaller dem «sekundærbiler», gliser Fjerdingstad.

Norsk asfalt

For å fatte hvorfor så mange Morgan fortsatt ruller på norsk asfalt, må vi plage Trond Bråthen i hans travle bilverksted, BBil, ved Lillestrøm.

Bråthen har vært bilmekaniker siden han lærte å gå og har de seneste 30 årene hatt sylskarpt fokus på Morgan.

Morgan-miljøet skryter av at verksmesteren alltid har løst alle defekter og problemer uten å kny, og at han i tillegg har spesielt gode evner for å «preppe» rallybiler.

Dette er også mannen som sammen med kompisen Bjørn Schage i 2016 gjennomførte de 1500 milene i beinharde rallyet Paris-Peking – ombord i en spesialrigga Morgan med kallenavnet «Frøya» – og med hans mangeårige verkstedkollega André Vereecke som hjelpemannskap.

– Mange glemmer at Morgan er en sportsbil som kan brukes. Vi er mange som liker å kjøre, sier Bråthen.

– Å kjøre Morgan handler om å komme seg ut blant andre folk. Det fantastiske er at ulike type Morgan-mennesker trives i hverandres selskap, sier han.

Morganistene utøver, ifølge Bråthen, svært ulike yrker. Han peker på en av kundebilene i verkstedet:

– Han som eier denne driver med ladestasjoner for elbiler, ha-ha.

Tendensen er at medlemmene stadig oftere ønsker nyere biler:

Å fyre opp

– Bakgrunnen er driftssikre motorer, nå sist en firesylindret Duratec-maskin som fra før finnes i mange Ford-modeller. Rover V8- og Jaguar V6-motorene er likevel fortsatt populære blant enkelte som setter riktig lydbilde høyt. Det vil alltid føles spesielt å fyre opp en V8er, sier han og legger til at Morgan aldri har laget egne motorer:

– Det er vel en av grunnene til at merket fortsatt eksisterer, at det har unngått kostnadene ved å utvikle egne maskiner. Ellers har jo fabrikken i Pickersleigh road i Malvern i England i alle år levd på konkursens rand, skratter han hjertelig og legger til at Morgan sannsynligvis fortsatt er eneste fabrikk som du kan hen vende deg til direkte:

– Du får fortsatt deler direkte fra fabrikklageret selv om du har en 1962-modell. Og hvis de er tomme for en del i treverk, står en snekker der og lager den for deg, lover Bråthen.

I 1989 åpnet mannen som Morgan-miljøet kaller Mr. Morgan, Knut Hallan, garasjeportene til firmaet Roadster Square – og kickstartet norsk import av det engelske sportsbilmerket.

– Hva jeg gjorde jeg for at Morgan ble så populær i Norge? Det var «vi»: Min kjære kone, Gro, og jeg visste at om fikk vi damene med på arrangementer, fikk gutta lov til å kjøpe Morgan, ler han.

Fra dag én bygget paret et entusiastmiljø og Roadster Square solgte i alt 282 biler i Norge.

Piknikteppe

– Ingen kunder fikk bestille like biler. Alle skulle få sine egne fargekombinasjoner i lakk, på skinn og kalesjer. Hver nye Morgan-eier ble tilbudt et piknikteppe med egne farger tilpasset bilen, sydd av min kone Gro, forteller Hallan.

Interesserte ble fortalt at dette ikke bare dreide seg om en bil, men en hel kultur. I 1993 bidro Hallan til å etablere Norsk Morgan Klubb.

– Gro planla og arrangerte turer, vi hadde møter og små familieløp med et utpreget sosialt miljø.

Hallan inviterte til turer til fabrikken to til tre ganger i året – hvor kundene kunne å se bilene sine bygges. Roadster Square tok reklamasjoner på egen kappe:

– Vi diskuterte sjelden med kunden når feil oppsto. Så pekte vi på at en Morgan er en investering i egen trivsel, egen helse – og på sikt: i egen lommebok.

Utsolgt

Roadster Square fikk snappet stadig flere biler fra en utsolgt Morganfabrikk med flere års ventetid. Hallan kjøpte alltid kontant på dagen straks fabrikken hadde en avbestilt eller feilprodusert bil.

– Hvis lakken ble feil, ilte jeg til: Vi tar’n. I verste fall lakkerte vi bilen her hjemme på nytt. Husk at alle biler likevel skulle tilpasses hver kundes ønsker.

Både far Peter Morgan og sønn Charles Morgan ved fabrikken bøyde seg i støvet da Roadster Square maktet å selge flere Morgan enn Porsche solgte biler i Norge.

– Jeg kunne ringe sentralbordet og si: «Hello, it’s Knut, is Charles available?» Og jeg undertegnet samtlige dokumenter med «always proud to be your man in Norway», sier Hallan.