Er dette den verste bilen som finnes?

Si meg hva du kjører, og jeg skal si deg hvem du er! Hvem har varme følelser for hvilke biltyper – og hvorfor?

I denne artikkelserien møter vi i Motor taletrengte merke-tilhengere med morsomme historier.

Tidligere har vi fortalt om de som kjører Audi, Alfa Romeo, BMW, amcar-entusiastene, Tesla, Skoda, Aston Martin, Opel, Mercedes-Benz Geländewagen, Saab, Porsche, pickup-folket, de som velger klassisk MG eller kinesisk MG-elbil, de som kjører i klassisk Citroën, og de som har valgt Toyotas luksusmerke Lexus.

Hva kaller du en Lada med soltak? En søppelkasse.

Hvorfor har Lada varmekabler i bakruta? For å unngå at de som dytter fryser på hendene.

Hvordan fjerne en Lada? Spray den med rustfjerner.

Lada-vitsene er mange:

Et av Norges mest mobbete bilmerker gjennom tidene er også det som har engasjert folk mest – før Tesla, Polestar og VW ID.3. I toppåret 1982 kjøpte nordmenn hele 3980 Ladaer.

Her sporer Motor opp bilselgeren Helge Granrud i Alvdal – som på 1970- og 80-tallet løftet Lada aller øverst på salgstoppen i Hedmark i dagens Innlandet.

Vi møter også unge Lada-entusiaster som tar de russiske veteranbilene ut på nye veier – og chatter med Norges kommunistiske parti om kjøretøyet som satte den tidligere Sovjetstaten på hjul.

Dronepilot

Thomas Steinsletten (25) fra Haugesund kjører en Lada som er like rød som kommunismen i det tidligere Sovjetunionen.

Ved siden av å ratte signalrød russer, er Steinsletten utdannet fly- og helikopterpilot, og arbeider nå som dronepilot i forbindelse med overvåking og vedlikehold av kraftlinjer gjennom selskapet KVS Technologies.

I sommer giftet han seg med kjæresten Abigail-Joy Bowen – med Ladaen som bryllupsbil.

Han drar et knippe Lada-vitser på rappen:

Hvordan doble verdien på en Lada? Fyll opp tanken.

Hva drømmer en Lada-eier om? Å få fartsbot.

Hva er den største delen på en Lada? Verktøykassa.

Hva står LADA for? Laget Av Diverse Avfall.

Måtte teste det verste

– Mange sier Lada er det verste som finnes. Dét gjorde meg nysgjerrig på å teste påstanden, ved å kjøpe et eksemplar. Og jeg fant ut at min Lada på mange vis er av bedre kvalitet enn min andre bil, en BMW 518i fra 1986. I 1982 kostet den russiske bilen 50.000 kroner mens tyskeren ble solgt for det femdobbelte, flirer han.

Steinsletten har lært seg noe russisk for å forstå de kyrilliske tegnene som er skrevet på nesten alle bilen bestanddeler.

– Lada er laget for å at du skal kunne fikse bilen selv, med rimelige reservedeler. Dét liker jeg svært godt.

At Lada er blant kommunismens fremste symboler, når man ser bort fra militæreffekter og missiler, kommenterer Steinsletten slik:

– Vi vet lite om Russland på grunn av Den kalde krigen og hemmelighold, men biler og annen teknologi har den fordelen at de gir oss et sjeldent innsyn i kommunismens tankegang. Jeg liker russiske fly og helikoptre like mye som jeg liker bilene. Ting fra Russland er rett og slett kult. Men: for meg har Lada og andre produkter ingenting med kommunistisk ideologi å gjøre, understreker han.

En høyere pris

Spiren til Lada-entusiasmen startet på en tur til Ukraina der Ladaer var å se overalt, og fortsatte under militærtjenesten. En offiser med rød Lada ville ha en høyere pris for kjøretøyet sitt enn det Steinsletten ønsket å matche.

I 2017 fant han endelig et passende objekt på Finn.no.

Han fløy straks fra hjembyen Haugesund og opp til Øksendal ved Molde, hvor bilen sto.

– Den var EU-godkjent, javel, men ellers så den nærmest ut som et vrak. Likevel tok jeg sjansen på å legge ut på den mer enn 13 timer lange kjøreturen tilbake til sørvestlandet. Da Ladaen stoppet i en fergekø ved ombordkjøring, måtte jeg trille den i gang alene. Heldigvis veier den bare rundt ett tonn – så det gikk greit, ler han.

Førsteinntrykket gikk i rykk og napp:

– Setene var skikkelig ekle: De var skitne, råtne og revet opp. I det hele tatt var det lite igjen av dem. Jeg tenkte: «jeg håper bare bilen holder til Haugesund».

Ballongdekk

Han syntes kjøreegenskapene minnet om en utgammel militærbil. De smale hjulene hadde profil som «ballongdekk» – bilen fløt på veien som en liten båt.

– På Russlands mange dårlige veier er mye luft en fordel – for å absorbere ujevnhetene, sier han.

Mens kjøreturen på vanlig, flat asfalt var så som så, steg Steinslettens humør merkbart på grov grus:

– Ladaen ligger eksepsjonelt mye bedre på grusvei enn på asfaltdekke. Det er jo nettopp for slike forhold disse røffe russerne er bygget, ler han.

Aldri i tvil

Inntrykket av å ha kjøpt «katta i sekken» snudde da Steinsletten – vel hjemme – inspiserte bilen i ro og mak.

– Understell og karosseri fremsto helt – og nesten uten rust.

I oktober 2020 giftet Steinsletten seg med kjæresten Abigail-Joy Bowen. Bryllupsbildene domineres av den røde russeren.

– Min kommende kone og jeg var aldri i tvil om at vil ønsket å bruke Ladaen som bryllupsbil. Det ville føltes feil å leie inn en svær, gammel amerikaner som vi ikke har noe forhold til. Til tross for utfordringer i starten av eierskapet, tenker jeg nå først og fremst at bilen har masse sjarm, sier han.

Kongen av Lada

Hedmark har kanskje mange småkonger, hvem vet, men distriktet har bare én mann som kalles «Kongen av Lada».

Bak kallenavnet «Kongen av Lada» finner vi den svært suksessfylte bilselgeren Helge Granrud.

Den joviale gubben er nøkkelen til å forstå hvilken stor suksess Lada en gang var i Innlandet – og Norge.

I 1974 begynte alvdølingen å jobbe i familiebedriften Granrud bilverksted i Østerdalen.

Til da hadde bilforretningen satset på det litt pussige merket Moskvitch. Inn fra sidelinja kom en annen russer, Lada 1200, som var basert på enkel design og velprøvd konstruksjon fra italienske Fiat 124.

Hedmarkinger flest var lojale til trauste saker som Opel, Ford og Volvo.

Så skjedde noe uventet:

De flunkende nye, ukjente russerne ble stadig oftere å se på distriktets ulendte veier med dype gjørmehull og høye brøytekanter, og ble etter kort tid endog Hedmarks mest solgte bilmerke.

Gode, gamle vintere

– I Innlandet på 1970-tallet hadde vi gode, gamle vintre. Lada startet i 40 minusgrader, og den startet hver morgen. Varmeapparatet var kraftigere enn i de fleste andre biler, og den høye bakkeklaringen passet de dårlige veiene våre, forklarer han.

Folk som først var skråsikre på at «slik bil skulle de ikke ha»: endte med å kjøpe både tre og fire stykker av Granrud – på rad.

– Jeg tror ikke jeg har fortalt dette før, men da jeg fikk de to lokale lensmannsbetjentene til å kjøre Lada, tok salget virkelig av i distriktet. Det var som å tenne på tørt gress, sier Granrud.

Betjentene var fornøyd med å kjøre Opel og ville ikke høre snakk om Lada.

– Jeg overtalte dem til å prøve russeren en uke, og etterpå var de solgt.

Granrud forteller at han fikk fres på Lada-salget ved hjelp av det han kaller «oppsøkende virksomhet».

– Hos den nedlagte Kartongfabrikken på Rena hadde vi tett kontakt med en feier som stadig tipset oss: «Nå lurer den og den på å kjøpe ny bil». Eksemplene på lignende tilfeller er mange. Jeg prate ofte også med folk på de lokale bensinstasjoner – i Tynset, Dalsbygda, Folldalen, Rendalen, Koppang og flere andre steder. Det var slike ting som skapte suksessen. En lørdag i 1978 solgte jeg seks Lada, humrer han.

Omsorgsfull bilselger

Ryktet om den hyggelige, omsorgsfulle bilselgeren i Alvdal, som tok godt vare på kundene også etter bilkjøpet, gikk på folkemunne. Bortimot 2000 Lada-biler gikk ut fra Granrud Bilverksted fra midten av 1970-åra til utpå 1990-tallet.

– Til slutt hadde jeg solgt oransje Lada stasjonsvogn til nær alle gardbrukerne i Rendalen. De døpte den gjerne «Mjølkebilen», sier han.

Digitalisering av kundeforhold for å tvinge folk til å bestille ny bil på nett, og ikke i butikk over en kaffekopp, føles selvmotsigende for Granrud.

– Kundelojalitet forsvinner med fravær av menneskelig kontakt. Av tiden med Lada lærte jeg at jo tettere du holder i kunden, jo vanskeligere er det for hun eller han å forlate deg.

Granrud nøler litt når han blir konfrontert med påstanden om at det høye Lada-salget i Innlandet tildels skyldes et større antall medlemmer i Norges kommunistiske parti enn i resten av landet.

– Vel, det dreide seg kanskje om et par kunder. Jeg husker da jeg kom i stua til én av dem, der hang Stalin i glass og ramme på veggen, konstaterer Granrud.

Dabbet av

Nordmenns interesse for Lada dabbet kraftig av ved inngangen til 1990-årene. I 1994 var Granrud blant de aller første som begynte å selge det da ukjente, koreanske merket Kia.

10 år tidligere begynte han å selge Daihatsu. Granrud har flere tidligere Lada-kunder som nå kommer inn døra for å kjøpe Kia.

– Rekka av antall biler vi har solgt enkelte av de mest trofaste kundene, begynner å bli lang, ler Granrud.

Men:

Hva synes Lada-kongen personlig om de gamle Ladaenes utseende?

Var og er firkanta

– Vel, fasongen på Lada var og er firkanta. Om bilen het Volvo eller Lada, utgjorde liten forskjell for folk. Vi i Granrud bilverksted var kreative og tøffet opp bilene ved å lime på spoilere og gummilister. Vi fikk til og med designet egne setetrekk med Lada-logo, som lokalbedriften Norax produserte for oss. Etter hvert kjøpte Lada-kunder over hele Norge de tøffe trekkene, sier han.

Enkelte stusser når de leser om historien til Granrud bilverksted, at bedriften startet for 70 år siden. Men Helge Granrud er knapt 70 år selv, det var faren som gikk opp stien.

– Nå overtar sønnen min, Andreas, sakte men sikkert noe av bilsalget. Når jeg runder 100 år regner jeg med å kunne jobbe 50 prosent, ler han – halvt i spøk, halvt i alvor.

Litt mer fancy

Hvem skal fortsette å ta vare på de de tilårskomne russerne nå og i framtiden?

Heidi Skau i Hof i Holmestrand kommune er én blant flere unge som ser verdien i gamle Ladaer.

Stasjonsvognen er spesielt ettertraktet, og hun har allerede rukket å ratte sin grønne i noen år.

En kjapt søk i kommentarfeltene i Facebook-forumet Lada Norge avslører at Lada-entusiaster anno 2020 stort sett er menn, og noen ganger bare menn.

– Vel, jeg tror damer stort sett vil ha litt mer fancy biler med mye krom. Selv foretrekker jeg at de er enkle og ser brukt ut, sier Skau.

Livet ble Lada

At livet hennes ble såpass «Lada» er nokså tilfeldig. For seks år siden nevnte hun for venner at hun ønsket et veterankjøretøy.

– En som heter Kim sa han hadde en bil han kunne selge meg billig, for som 23-åring hadde jeg lite penger å bruke på slikt. Jeg svarte kort at «jeg trenger en stasjonsvogn med plass til hundene». Kim sa: «Det er ikke noe problem, for det er stasjonsvogn. Jeg repliserte at yndlingsfargen min er grønn. Han lo, og utbrøt: «Hun er grønn». Bilen var med andre ord ment for meg.

Til folk som fortsatt knytter Lada til medlemskap i Norges kommunistiske parti, trekker hun på skuldrene:

– Det spørsmålet aner jeg ikke noe om.

Skaus irrgrønne skapning skjuler ikke at den har levd et langt liv.

Ingen svakheter

– Jeg ser absolutt ingen svakheter ved min Lada. Alt er helt perfekt, fastslår hun uten å blunke.

– Folk som aldri har kjørt Lada sier mye stygt, forteller dårlige vitser og tror bilene er problemfylte. De som derimot har Lada har jeg ikke hørt noe negativt fra. Pappa kjørte offroad med Lada da han var yngre, og hatt flere av disse bilene. Han synes det er veldig stas at jeg har Lada, avslutter Skau.

Men det er ennå ikke slutt:

Motor kontakter Norges kommunistiske parti på Facebook med spørsmål om partiet har hatt mange medlemmer som har kjørt, eller kjører, Lada.

Vi får hyggelig svar fra Rune Vold, som førstekandidat til partiets Stortingsliste for Oslo.

– Det er nok mange i NKP som har hatt Lada, inklusive undertegnede, men om det er noen i dag, trenger vi mer tid til å finne ut av, skriver han, og fortsetter:

– Jeg hadde bilde av meg med Ladaen fra 1980-tallet, men mistet alle mine fotografier, før den digitale tiden kom, i forbindelse med et innbrudd, opplyser han.

På lista?

Tidligere redaktør av partiavisen Friheten, Hans-Petter Hansen, kjørte en østtysk Wartburg, får vi vite. Men det er ikke Wartburg vi er ute etter nå.

Litt etter tikker det inn i et spørsmål fra den samme facebook-kontoen til NKP:

– Vi er ellers opptatt av innsamling av underskrifter slik at NKP får stille liste til Stortingsvalget. Kan vi få din?

Jan Paulsen er pensjonert typograf og reprotekniker, og har vært mangeårig leder i det nå nedlagte norske registeret for russiske kjøretøy, gjennom medlemsbladet «Russer’n».

– En mann jeg kjenner, som jobbet på Lada-verksted i Telemark i sine yngre år, bekrefter sammenhengen mellom bilkjøp og politisk syn tidlig på 1970-tallet. «De var kommunister alle sammen» forteller han: «Gubber og gamlinger som sleit ut clutchen i løpet av ett års tid på sin nykjøpte Lada», gjengir Paulsen.

Ikke en gang nummer tre…

Han minner om at det norske Lada-salget allerede i 1977 tangerte 3000 kunder. Alle kan ikke ha vært blodrøde kommunister.

– Selv tror jeg kjøperne var vanlige folk, altså arbeidsfolk, som syntes Lada var en fin og rimelig bil. Derfor solgte bilene svært godt også i begynnelsen av 1980-tallet. Hvis alle var kommunister, hadde Norges kommunistiske parti oppnådd et par prosentpoeng. Og det skjedde aldri, poengter han.

– Men det er klart: Kapitalsterke folk i Bærum kjøpte ikke Lada. Ikke engang som bil nummer tre engang, sier Paulsen.