GODE VANER: – Det er godt å eie en gammel Mercedes, sier Hans Hallbauer. Han har slitt fem av dem.Foto: SØLVE GRIMSTAD
Møt Mercedes-menneskene:
«Du kan kjøre over fartsdumper i 80 uten å miste asken på cigaren»
Når Norge har korona-stengt, åpner Mercedes-eiere bildøra og føler frihet. Lilli Bendriss fra TV-suksessen «Åndenes makt» og tre andre Mercedes-nytere forklarer dragningen mot Tysklands jålemerke nummer én.
Mercedes er for folk som ... tja: har tjent gode penger, og som synes det er for galt å ikke vise det?
Eller: for deg som har lykkes i livet, og som vil premiere deg selv med en rullende pokal på langt over ett tonn?
Alternativt: for mennesker som føler de aldri har blitt sett: kjøpet av en Mercedes er den søte hevnen. Se på meg nå!
En gang var Mercedes «direktørbilen»: Nå mekker merket kule åk for nær alle - og å flotte seg med en Mærsje er forlengst sosialt akseptert. Enda viktigere: Uten Mercedes-eierne hadde vi andre pokker ikke hatt noen å være misunnelig på.
Så – møt fire sjeler med ulike grunner til å omfavne Mercedes:
Tynsetingen Gunhild Helgesen Ruud, Mærsje-lyriker Harald Morten Utness, fjellpass-krysser Hans Hallbauer og Mercedes-sjel Lilli Bendriss fra den evig populære TV-serien «Åndenes makt».
Lilli Bendriss, rikskjent fra programserien «Åndenes makt» – som stadig er å se på blant annet kanalen Discovery+, prøvde både Audi og BMW før hun for andre gang blinket seg ut en langstrakt Mercedes CLS.
– Jeg ble forelska: så enkelt er det. Jeg handler bil ut fra rene følelser, ikke merke eller status, sier hun, og skratter når hun får spørsmål om hvorvidt Mærsja matcher karakteren hennes.
– Mercedesen er classy. Personligheten min er å synes, og denne bilen synes så absolutt. Jeg liker å pynte meg: det vakre appellerer til meg. Hver dag prøver jeg å promotere skjønnhet, fastslår hun.
Om det tyske merket er snobbete?
– Ja, selvfølgelig er Mercedes litt snobbete. Men det er jeg selv lite opptatt av.
Bendriss har valgt sort eksteriør og et skinninteriør som hun beskriver som noe mellom «beige» og «krem». I baksetet slenger hun etter eget utsagn «skjerf, kåpe, ekstra sko og hurra meg hei».
– Jeg kjører selvsagt alltid i høyhælte sko, dét har jeg gjort hele livet.
Hjemme har hun sørget for direkte adgang til garasjen fra huset, uten å måtte tråkke i slaps eller søle. Hun beskriver merkets tradisjonelle kundegruppe som nokså homogen:
– Veldig mange menn velger Mercedes: Bilene er jo veldig maskuline.
Bendriss føler ingen form for felleskap med andre Mercedes-eiere.
– Jeg har aldri vært knyttet til noe bestemt bilmerke – jeg har bare tilhørighet til meg selv, ler hun, og avslører liten sans for elektriske biler.
– Lading virker som noe ordentlig pes, spesielt for meg som aldri lar meg irriterer over noe som helst. Jeg er så gammel at jeg vil fortsette å kjøre bensinbil så lenge jeg får lov.
Om hun er plaget av ukjente på gata som vil prate om bilen?
– Nei, folk vil heller snakke om «Åndenes makt». Men de som kommenterer, sier gjerne: «Det er litt av bil du har»! Og de har jo rett, sier Bendriss.
Evig din
Harald Morten Utness i Lillehammer er helårsyklist, lyrisk skribent for MB Tiende, Mercedes-Benz Entusiastklubbs medlemsblad – og «gal» etter klokker og biler.
– En lørdag for ni år siden syklet jeg tilfeldig innom forhandleren Bertel O. Steen: etter en times samtale skrev jeg kontrakt på spesialbestilt C-klasse med sjutrinns automat, Intelligent Light System og litt annet ekstrautstyr.
Siden tre-årsalderen har han stirret i retning av Mercedes-stjerna.
– For meg handler merket om komfort og gjennomtenkt kvalitet. Å sette seg i førersetet er en nytelse, hver gang, fastslår Utness, som har «kun en C-klasse med minste dieselmotor»:
– Jeg trenger verken sportsversjonen AMG eller cabriolet for å nå nirvana bak rattet. Ingenting slår tysk panserstål.
Han omtaler fabrikken som «Mercedes-Benz Werk».
– Mercedes-Benz er ikke lenger en direktørbil. Til sorg for noen, til glede for andre. Folk som er opptatt av status, kan nå like godt velge et annet merke. Verden er jo i forfall, mener han.
– Mercedes-Benz er en belønning til meg selv. Det gjenstår bare å smette på kjørehansker, kjøresko og et greit Tissot-armbåndstur og bare nyte turen. Kanskje er Mercedes en erstatning for noe man mangler i livet – eller noe patologisk man burde snakket med noen i hvit frakk om. Men, siden mange har det som meg, tror jeg Mercedes-entusiasmen er rimelig innafor, mener han.
Utness sin slede vinterlagres for å unngå veisalt.
– Bilen skal jo følge meg resten av livet. Etter min død blir den vel antakeligvis kjørt tilbake til fabrikken i Bremen, eller solgt til en entusiast. Jeg har kun kjørt den 11.000 kilometer siden den var ny, så her snakker vi sjeldent velholdt eksemplar, fastslår han.
Mercedes-ambassadør Utness er først og fremst syklist, som etter eget utsagn «tråkker av gårde i all slags føre, vinterstid».
– Kuldesjokket rammer sykkelen før meg: vi har smakt minus 30 grader, og da er kjede og drivverk stivt som Mors Flatbrød.
På årsbasis sykler han 5000 kilometer.
– Det er langt mer enn jeg kjører Mercedesen.
Hans Hallbauer i Trondheim står, sammen med kompisen Bjarne Reistad, bak en rekke veteranbiltreff under fanen «Cars & Coffee» – og de svært populære utstillingene Classic Car Show.
Han har slitt fem staselige Mercedes, deriblant en 350 SE Coupé fra 1965:
– Du kan kjøre over fartsdumper i 80 km/t uten å miste asken på cigaren. Så godt fjærer den. Helt seriøst, sier Hallbauer, og utdyper:
– Kvaliteten på Mercedes Benz før 1979 er vel noe av det ypperste menneskeligheten har produsert siden pyramidene i Egypt. Mercedes er for kvalitetsbevisste mennesker, påstår han.
Spørsmålet er om nordmenn – som stort sett shopper på Kiwi, Rema 1000, Bunnpris og andre billigkjeder – egentlig er så opptatte av kvalitet?
– Langt fra alle kjører gammel Mercedes, så alle er ikke like kvalitetsbevisste. Jeg er ganske overbevist om at veteranentusiaster som velger Mercedes neppe kjøper billigprodukter i hverdagen.
Hallbauer omtaler sin siste Mercedes som «Den store blå grisen»:
– På dårlige, svingete fjellveier kan intet følge en luftbåren «big six» med manuell kasse. Muligens med unntak av Citroën SM, som henger godt på – når vi er en gjeng som kjører sammen - på turene vi kaller «Gentlemen Drivers Weekend».
Han mener det finnes biler som er sprekere og mer eksotiske, men ikke mer solide.
– Det er godt å eie en gammel Mercedes. Bilene er statussymbol som vitner om klassisk stil og eleganse, og eierens sans for evigvarende verdi og kvalitet, sier han.
En Mærsje trenger ikke koste skjorta, men kan det, «hvis man vil»:
– Mercedes har kvalitetsprodukter for de fleste. Men etter 1970-tallet var ikke kvaliteten så mye bedre enn de beste, selv om merket etter hvert reintroduserte slagordet «Das Beste Oder Nichts».
Hallbauer ferdes helst i bilmiljøer med mangfold av merker:
– Mangfoldet er mer interessant enn merket man har grodd seg fast i. Mercedes er ikke like moro som en Alfa Romeo, men byr på en betryggende følelse av å garantert komme frem – uten italiensk dramatikk og sammenbrudd, forklarer han.
Gunhild Helgesen Ruud har slått rot i Os i Østerdalen og jobber som konsulent i Norsk helsearkiv i Tynset, hvor hun også er oppvokst.
– Mange tenker kanskje at Mercedes er for eldre mennesker – eller harrytasser, sier hun.
Selv kusker Ruud en tofarget Mercedes-Benz 190, modelltypen som ble kalt «Baby Benz» – da fabrikken slapp sitt minste modellalternativ løs på bilkjøperne i 1982. Hun slo til på bilen da den kom til salgs igjen for fjerde gang på under et år, til en greiere pris enn noen gang.
– Folks reaksjon morer meg når de innser at bilen både kjøres og eies av en dame. Den er jo ett blikkfang med tofarget lakk, og skiller seg nok litt mer ut enn tilsvarende Mercedeser.
Ruud har håndlakkert en tilsvarende modell bil i samme fargekombinasjon. Til jobben freser hun av gårde i en diskret Audi A4 Quattro 2000-modell – i full størrelse.
– Det er alltid morsomt å sette seg tilbake i Mercedesen, som faktisk bråker litt. Å ratte rundt i en bil som dette og få blikk og spørsmål er kjempekult, ler tynsetingen.