Kjærester med bilen

Si meg hva du kjører, og jeg skal si deg hvem du er! Hvem har varme følelser for hvilke biltyper – og hvorfor?

I denne artikkelserien møter vi i Motor taletrengte merke-tilhengere med morsomme historier.

Tidligere har vi fortalt om de som kjører Audi, Alfa Romeo, BMW, amcar-entusiastene, Tesla, Skoda, Aston Martin, Opel, Mercedes-Benz Geländewagen, Saab, Porsche, pickup-folket, de som velger klassisk MG eller kinesisk MG-elbil, de som kjører i klassisk Citroën, har valgt Toyotas luksusmerke Lexus, funnet fram til en legendarisk Lada eller hyller Ford Mustang.

Overhørt på treff for Mini-entusiaster:

«Vi hadde egentlig lyst på hund, og kjøpte isteden en Mini».

Mini-eiere er ikke som andre bilister, og de gir i tillegg bilene sine navn – som disse smakebitene fra botanikkens verdens: Bøllefrøet, Tyttebæret og Blåbæret.

Litt fauna: Sinna snegle, Hissig hamster og Nøtteliten.

Geografi: Ho Chi Mini og Miniapolis.

Eller hva med StatsMINIsteren, Minibar, MiniMe og Minion?

I disse coronoa-tider finner du folka og bilene stort sett samlet på facebook-forum som Norsk Mini Cooper Club, Mini Owners Club Norway – og her. Motor har pratet med åtte mini-fans som har gitt sine kjære spesielle kjælenavn.

Sitter på «Sopelimen»

Ingrid Thomas på Sotra utenfor Bergen feier avgårde i en ny elektrisk Mini med kallenavnet «Sopelimen».

– Det er utelukkende fordi jeg tidvis er en heks, ler hun halvt spøkefullt.

Thomas, som arbeider på et lokalt treningssenter, ville ha en bil med god kondis og litt muskler. På underarmen har en hun fått tatovert en såkalt «Heksagon», en sekskantformet figur som hun løselig assosierer med hekser.

– Da ble det naturlig at mitt foretrukne fremkomstmiddel er en sopelime. Alt ment i god tone naturligvis. Og ja, Minien er ganske kvikk også!

Det var hennes kjære mann som følte seg fram til navnet «Sopelimen».

– Han sier at alle menn som lever i parforhold med kvinner blir utsatt for en jevn mengde hekseri i løpet av et år. Noen mer enn andre. Jeg er nok litt hissig hjemme, men så søt og uskyldig som mulig utomhus, flirer hun.

Hun ville egentlig ha en litt mer praktisk bil med større rekkevidde og bagasjeplass.

– Men uansett hva jeg prøvekjørte, fikk jeg ikke den følelsen av «Shit! Dette er riktig!» Det var mitt første nybilkjøp, så det var litt nerver. Jeg hadde egentlig allerede landet på en fornuftig Hyundai, men testet Minien på gøy – og det var bare perfekt. I min verden trumfer kjøreopplevelse alt. Større bagasjeplass virker nå plutselig latterlig unødvendig, fastslår hun.

Røverkjøp

Roar Hildebrandt i Sarpsborg jobber som leder i et software-selskap og dekker noe av behovet for hardware gjennom å ratte Mini.

For noen år siden kjøpte han en nyere Mini da datteren skulle øvelseskjøre for å ta lappen.

– Vi likte bilen utrolig godt, og jeg startet jakten på et pent eksemplar av den klassiske typen.

Etter lang tids leting fant han en velholdt Stavanger-skapning som han slo til på.

– Fra lanseringen i 1959 har jo den klassiske Minien hatt flere produsenter, og dette er en Rover Mini. Jeg tenkte etter hvert på personlig bilskilt slik at Rover ble Røver, som ble Røvern, sier Hildebrandt.

Det mest røveraktige ved bilen er rødt karosseri, fire ekstra frontlys som er stappet innafor rammen av den minimale grillen, hvitlakkerte sidespeil som stikker ut som de flotte, blafrende ørene til Prince Charles – og fete felger med svulmende eiker.

– «Røvern» får absolutt mange smil og vink, sier Hildebrandt.

Musikalsk navnevalg

Audun Thinn i Vestby ser sin Mini som en spontan musikk-komposisjon som aldri blir ferdig, og dét er heller ikke meningen. Det norske flagget på taket ble påmalt noen dager før 17. mai – og i tiden etter at bildet her i artikkelen ble knipset har Thinn rukket å ettermontere fetere hjul og barskere hjulbuer.

– Navnet, «Van Morris’n» kom jo av seg selv fordi dette er en Morris Van. Faren min er stor fan av artisten Van Morrison, så jeg vokste opp med den musikken – enten jeg ville eller ikke, ler Thinn.

Den irske musikeren Van Morrison, med kallenavnet Van the Man, har skapt sin egen musikksjanger som enkelte kaller «keltisk soul», og dyrkes av et bredt, voksent publikum med sans for album som Astral Weeks og Moondance.

– «Van Morrison» er langt fra strøken, og original-politiet – altså Mini-entusiaster som misliker modifikasjoner i forhold til standard fabrikkutgave – river seg i håret ved synet av bilen. Vi storkoser oss uansett med den gjennom hele sommerhalvåret, sier Thinn.

Hils på «Dolly»!

Nadia Heggedal og mannen Tore Hjellset har tilsammen fem klassiske Minier hvorav foreløpig kun én har fått navn.

Til gjengjeld heter bilen «Dolly».

- Vi vet sannelig ikke hvordan kallenavnet oppsto, sier paret, og etter-rasjonaliserer:

– «Dolly» kommer nok av at bilen er en flott, gammel dame som skal behandles pent.

Nadia jobber i Steinerbarnehagen på Nøtterøy i Vestfold og Tore driver Auto Classic i Sem som selger reservedeler og annet til rundt 1500 norske Minientusiaster.

I tillegg er Tore kjent som mannen bak Togbutikken, et hobbyparadis for modelljernbane. Han medgir at fullstørrelses-Mini i og miniatyrtog gjerne kan sees i sammenheng.

- Jeg er jo inhabil, men ser jo for meg at Mini-entusiaster legger mer kjærlighet – og oftere gir navn til bilene sine – enn gjennomsnittet av veteranbilister, sier Hjellset.

Han er ofte å se på treff og løp med en racingrigga Mini, fullt utstyrt med utvendige, stramme skinnremmer som holder panser og bakluke på plass.

– Folk som holder på med Mini gjør det gjerne i årevis, og mange slutter aldri. Selv om et objekt blir satt innerst på låven, tas det gjerne fram igjen når eier igjen får overskudd og arbeidslyst. Jeg vil anta at Norge totalt har omlag 4000 klassiske Minier, hvor majoriteten er uregistrert, fastslår han.

Nå vurderer Heggedal og Hjelset også å gi Dollys fire andre søsken snasne navn.

– Men vi kan ikke bare finne å noe. Det er som med barn: Miniene våre er en del av familien: navn må komme naturlig, mener Hjellset.

Hysteriske «Sir Psycho»

Johnny Sæther på Otta i Innlandet ratter Mini stasjonsvogn og har funnet et lettere psykotisk kallenavn til den kremhvite og svarte skapningen:

– Etter at jeg gjorde den litt sprekere enn normalversjonen, og den fikk rundt 225 hester, ville jeg finne et småbøllete navn, og falt på «Sir Psycho». Den er da også blitt hysterisk morsom å kjøre, sier han.

Sæther, som til daglig er kantineansvarlig i Sel rådhus, mener det stemmer at Mini-eiere er ivrige på å finne morsomme, uvanlige navn til bilene sine.

- Forklaringen er Minis store personlighet. Bilene blir lett en del av familien, istedenfor å bare være en ny sølvgrå Audi som knapt skiller seg ut i mengden. Mini-fabrikken, og en rekke underleverandører lager mengde med ekstra styling i alle varianter og farger, at bilene er enkle å personifisere uten at du kopierer andre: Med Mini får du alltid din egen bil med egen stil, sier Sæther.

– Mini har alltid befunnet seg utenfor normen – og det liker jeg godt. Miljøet i Mini Owners Club of Norway er så langt det beste jeg har opplevd: hyggelige folk, masse hjelp å få og mange små, spontane – og planlagte treff, med folk i alle aldre.

Sæther er ikke fremmed for å tenke på en tronarving til «Sir Psycho».

– Det vil i så fall bli som å få en ny kjæledegge i familien: jeg må lære den å kjenne, og få en oppfatning av personligheten før navnet faller på plass.

Grønn som Grønningen

Unni Liss Bakke i Ås i Akershus tenker grønt – på sitt vis.

– Harald Grønningen var en norsk skiløper som vant mange VM- og OL-meritter på 1960. tallet. Han var lynrask, dét er også min Mini.

Hun synes det derfor det nasturligste i verden er å kalle den British- racing-grønne bilen «Grønningen», og tror dermed kombinasjonen kallenavn og biltype er unik i Norge, og helt sikkert i verden.

– Det er vel unødvendig å påpeke at Minien er lakkert i «British racing Green», ler hun.

Hun har postet spørsmål på et Mini-forum om hvilke kallenavn Minieiere gir bilene sine, og i retur fikk hun kudos for eget navnevalg.

– Det er gøy med alt som er litt annerledes, sier hun.

Theodor til tjeneste

Kent Torp i Lørenskog i Akershus vekker oppsikt med en knall gul bombe av Mini med røslige skjermbreddere og en raus mengde racing-dekaler.

– Visst skal en Mini ha navn – denne har i tillegg to. Jeg kaller den gjerne Theodor, men også Britax’n – med referanser til billøp. Britax’ sine racingkjøretøy fra slutten av 1960-årene er legendariske.

Torp har modifisert bilen kraftig siden han overtok objektet for noen år siden.

– Jeg har opplevd mange fine turer med «Theodor». Den kommer forresten til salgs til våren, hinter han.

«Humla» suser

Anne Lene Hoem på Lillehammer «legger innimellom ut noen bilder av bilen» på Mini-forumet på facebook.

Bakruta på den gule Minien prydes av et tungt inntekt, som er kjent for i teorien å være for tung til å kunne fly, men som likefullt flyr.

– «Humla» fikk navnet rett og slett på grunn av fargen – gul med svarte striper. Og så er det jo et lite pluss at Minien brummer, sier Hoem, som har katter, ikke humler, som hobby.

– Man får jo et litt spesielt forhold til disse Miniene. «Humla» er min første i sitt slag, men jeg brukte til gjengjeld mange år på å drømme om Mini.

Hun kjente så at drømmene bygget seg opp til et behov.

– Jeg fikk øye på diverse Minier på bilferie da jeg var lita. Biltypen hadde attitude og virket snerten og småfrekk. Jeg ble mer og mer glad i den, sier hun.

I romjula i 2019 så hun bruktbilen i en annonse fra en forhandler på Hamar.

– Jeg troppet opp i butikken den 3. januar og opplevde kjærlighet ved første blikk. Min daværende Skoda Superb var altfor stor for mitt bruk, og «Humla» ble akkurat den bilen jeg hadde sett for meg, sier hun.

Etter en ørliten prøvetur var bilen hennes.

Det skal bli stas å kjøre Mini-kortesje med andre entusiaster. Jeg prøver å hilse til alle andre Minier jeg møter på veien. Det morsomste var da jeg nylig møtte en Mini Clubman med tilsvarende farge som «Humla». Vi blinka, hilste og gliste omtrent trill rundt begge to, sier Hoem.