Muskelbiler gjør bygde–Norge heitere

Motorbrølet skjærer gjennom kroppen og kveldsroen – akkurat da du trodde Storgata var stein død.

Asfalten rister. Folk trekker for gardinene. Kopper med fløtetung kveldskaffe skvetter. Trærne skjelver. Et barn gråter.

Eller, stopp en halv:

Inn i andre sommeren med pandemi jubler lokalbefolkningen faktisk når det endelig skjer noe – og omegnens muskelbiler og andre hobbykjøretøy samler seg på stripa, som ellers ville ligget øde.

Denne bilkulturen feires nå i media: Nyt NRK-serien «Rådebank», Børning-filmene og ikke minst sommerens hitlåt om «den fineste Chevy i hele dalen» – av bandet Halva priset med vokalhjelp av Maria Mena.

Heng på Motors utvalgte, glade muskelbil-entusiaster som mekker gratis underholdning i bygde-Norge: Ole Johnny Moland Hagen, paret Marita Pedersen og Sigurd Sagatun, samt Walther Svorkås Eide:

Walther Svorkås Eide i Stranda på Sunnmøre kompenserer sin grå hverdagsrotte Mazda 3 med råtassen Dodge Super Bee fra 1969.

– Nå tror jeg folk våkner litt opp, spesielt etter to svært stille, stusslige pandemi-år for oss alle. Samtidig som vi dessverre ser mange fritidstilbud forsvinne, blomstrer bilhobby mer enn på lenge.

Svorkås Eide og mange andre har vist fram hobbyen gjennom arrangementer som Cars & Coffee og cruising i bygdene.

– Årets flotte 17. mai-opptog kan bilmiljøet virkelig være stolt av. Tilbakemeldingen fra folk er at de ønsker velkommen at det skjer noe i bygdene. De skjønner nå at hobbyen vår handler om følelser og et godt miljø blant likesinnede, sier han.

Det lokale Stranda Hotell har de seneste åra lagt til rette for treff i hotellhagen i samarbeid med Amcar Storfjorden.

Svorkås Eide kjøpe sin første Dodge som 18-åring med null lyddempere og dertil brutal lyd som standard. Han har aldri fått klager på støy – «ikke egentlig».

– Jeg har da heller ikke prøvd å provosere med motorlyd når vanlige folk prøver å sove: ikke de seneste åra, ler han.

– Bilen min ble bygget for å brukes. Jeg liker at den lukter litt bensin og olje. Den er langt fra perfekt å kjøre, og knirker, lager litt ulyder og annet som skaper liv. Det kalles sjel, fastslår han.

Merket Dodge tilhører Chrysler-gruppen, tradisjonelt den tredje og minste av USAs bilgiganter, som i mange tiår har vært høyt respektert for sine dele- og trimme-avdeling Mopar – hvor muskelbil–kategorien har hatt spesielt mye å hente.

– Muskelbil som biltype gjør alt så mye mer spennende for meg, og da spesielt bilene rundt slutten av 1960-tallet – da bilene ble brukt til jobb i ukedagene og til dragracing i helgene. For ei herlig tid det måtte ha vært, ler han.

Muskelbil-entusiaster sogner gjerne til Ford, General Motors eller nevnte Mopar:

– Folk som mener at Mopar-biler suger er i det minste modige, og jeg liker uansett at de brenner for sitt eget bilmerke. De fleste slengbemerkninger blir jo sagt med glimt i øyet. Vi må tåle litt rivalisering – det er bare moro, fastslår Svorkås Eide.

Pontiac-merke

Sigurd Sagatun på Kvaløya utenfor Tromsø har brennmerket seg med en tøff tattis (les: tatovering) med form som en pilspiss: symbolet er logoen til Pontiac – det tidligere suksessrike merket til General motors, som bilgiganten egenhendig kjørte i grøfta for omlag ti år siden – grunnet uforståelig nedprioritering og – på tampen – slapp produktplanlegging.

For 21 år siden spontan-handlet Sagatun en sort Pontiac som han knapt hadde råd til.

Kjøpesummen på 50.000 skulle likevel vise seg å være småtteri i forhold til alt det gøyale –ofte med egeninnsats – som Sagatun har påkostet sin Pontiac Firebird Trans Am 1978-modell.

Motorrommets oppgraderte irrganger med alt mulig av dyser, slanger og sluser gjør alene amcar-klassikeren til en retrofuturistisk utskytningsrakett.

Girkasse fra den amerikanske spesialisten Art Carr, nye felger med snøkrystall-former og alt lys – fra frontlys via dashbord og luftinntak (scoop) på panseret til baklys – er modifisert til LED-look.

Tromsøværingen, som nyter resultatet med samboer Marita Pedersen, skylder på tidlig påvirkning i tenårene fra filmer og TV-serier som «Smokey and The Bandit» – der «muscle cars» var like naturlige rekvisitter som jeans og hamburgere.

– Det lokale bilmiljøet har nok endret seg med årene: fra børning, åpnere eksos med V8-brøl – der rampen, om de ble fersket av politiet, oftest bare fikk en advarsel – til noe mer roligere framferd i dag, analyserer Sagatun.

– Fortsatt dras en og annen «røkare» (les: svidd gummi) når fristelsen blir for stor med opp mot 600 hester – og kanskje mer enn det under gassfoten. Men tro meg: det hele går relativt rolig for seg.

Sagatuns arbeidsplass. Autospeed, er det verkstedet i Tromsø og omegn som har flest hobbybiler på besøk. Dermed har Sagatun god oversikt over hva som rører seg, – og ikke minst over de reelle kreftene som bor i bilene.

– Vi prøver jo å holde verstingene i sjakk, inntil såkalte Street Legal-arrangementer igjen blir tillatt, hvor kruttet kan slippes løs under kontrollerte former, sier han.

Ole Johnny Moland Hagen i Fluberg i Oppland lar sommerdagene rase av gårde i omtrent samme tempo som sin 1969-modell Ford Mustang Fastback.

– Mustang er jo i utgangspunktet en «pony car», men det tøffe fastback-karosseriet i kombinasjon med overflod av moment og hestekrefter gjør den i mine øyne til en muskelbil, spesielt når den er utstyrt med såkalt «big block» V8- motor. Hver og en får ha sin mening, sier han.

'69 Mustang Fastback er utgaven og årgangen med «den grommeste og råeste fronten og karosseriet». Han handlet den for få uker siden av en kar som har skiftet ut den opprinnelige V8-motoren på 6,4 liter med trimmet 7-liters V8 '428 Cobrajet' og firetrinns manuell girkasse.

– Fader'n har hatt noen sånne før om åra – interessen begynte der. Jeg hadde en lignende inntil jeg prioriterte huskjøp – men nå så jeg med nødt til å gjenoppleve moroa med denne.

Hagen har til gode å oppleve negative av reaksjoner på støynivå og framtoning.

– Tvert imot. Mange syns bilen er rå og vil ta bilder, og den eldre generasjonen – som vokste opp med disse bilene – slår alltid av en prat.

Nærmeste «stripe» hvor muskelbil-eiere møtes er i Mjøs-traktene rundt Gjøvik eller Hamar. To dager i uka arrangeres lokale treff med for amerikanske biler – tirsdager på Reinsvoll og onsdager på Kapp eller Hamar.

– Dette miljøet er utrolig bra og alle snakker med alle. Det i seg selv er en fordel for å rekruttere nye mennesker.