Disse bilbrosjyrene holder seg bedre enn bilene de skulle selge

Nederst i en skuff.

Under skilsmissepapirene som aldri ble sendt.

Der ligger den: En gulnet brosjyre som kan være mer verd enn du aner. Og kanskje mer enn den slitne bilen din i garasjen.

Før apper, smarttelefoner og iPader tok knekken på fantasien vår, var bilbrosjyrene det ypperste av våte drømmer på tørt papir.

De var utspekulert skrevet og fantastisk fandenivoldsk fotografert for å selge råtten fisk, unnskyld: nye biler som rustet rundt første sving.

Bilene fra den gang er for lengst forvitret – men over hele Norge finnes fortsatt tusenvis slike briljante brosjyrer på loft, i skap og i seriøse samlinger.

Heng på Motors tre utvalgte brosjyre-konger: Jon Winding-Sørensen, Ole Christian Mæland og Bård Risan:

På midten av 1970-tallet pangstartet Jon Winding-Sørensen bladet Bil, som raskt akselererte til posisjonen som landets største motorpublikasjon i løssalg.

Den evigunge jyplingen med Asterix-bart har deltatt på nær sagt alt av internasjonale bilmesser og nybil-lanseringer – og er utvilsomt den biljournalisten/redaktøren som har rasket med seg den største mengden bilbrosjyrer og tilstøtende materiale: Det hviskes om bortimot 200 stappfulle hyllemetere.

Ingen burde bli overrasket om Norges tyngste bilbrosjyre-samling når som helst utløser et gigantisk papirskred.

Winding-Sørensen ser den klassiske brosjyras rolle i de gamle bilselgernes taktikk:

– Det er jo ren manipulasjon. Tekstene er som illustrasjonene: artistiske, sleipe og fulle av løgner. Det hele skulle få deg til å føle deg bedre, tilhøre en annen og liksom-finere kohort – og brosjyrene antydet at du hadde evne, talenter og kvaliteter du egentlig ønsket at du hadde, men som du var milevis unna.

Han har ofte kjørt hele veien fra Oslo til bilutstillinger i Paris, Geneve og Frankfurt og fylt bagasjeplassen og bilens andre hulrom med tunge trykksaker.

Han beskriver egen trang til stadig flere brosjyrer som en «primitiv, manisk må-ha-mer tendens» – og trekker på skuldrene når vi lurer på pengeverdien av den overveldende samlingen:

– Å katalogisere samlingen, slik at det går an å presentere den på en fornuftig måte på, si: ebay, vil kreve så masse tid, at dersom jeg brukte den tiden til noe fornuftig, ville jeg tjene mer på det, enn på alt dette papiret.

På direkte spørsmål om han har fått noen bud, skyter Winding-Sørensen tilbake: «Nei takk».

På slutten av 1940-tallet og begynnelsen av 1950-årene satt en ung Winding-Sørensen og håndskrev brev – etter en mal forfattet av en onkel. Denne slektningen hadde arbeidet til sjøs og kunne litt engelsk: «I am a car interested young gutt og could you please send some brosjures?».

Det hele ble sendt til mangelfulle adresser som «Ferrari Racing Car, Italia» og «Rolls-Royce, England».

– Brevene fant overraskende fram, og i retur kom tjukke konvolutter, breddfulle av nydelige, kuriøse trykksaker.

–De brosjyrene har jeg ennå: Allard, Delahaye, Willys, de første siviliserte Maseratiene og sånt. Slik lærte jeg fremmede språk, men var så gæren at jeg rev av frimerkene – hvilket bare beviser at jeg har et elendig samlerinstinkt, konkluderer han.

Ole Christian Mæland i Stavanger har avgrenset samlemanien til ett bestemt land.

Hint: Det invaderte salgsstatistikker på 1970-tallet, er kjent for driftsikkerhet og for sportsbiler som blant annet befolker bilspill.

– Japanske bilbrosjyrer er spennende: De viser alt det fantastiske utstyret som vi aldri fikk i Europa. Om de samme modellene ble solgt i USA eller Europa hadde de som oftest kjipere standardutstyr og enklere ekstrautstyr.

Dyrere japanske bilmodeller har ofte brosjyrer med rikelig antall sider og hardcover omslag – som en liten bok.

– Kvaliteten viser at de legger mye tid og ressurser i å presentere produktet sitt.

At nær all brosjyreteksten står på japansk er null problem:

– Jeg bruker Google translate-appen, som oversetter på sekundet.

Samlerinteressen startet ved at han tenkte: «Når jeg har bilene, må jeg også ha brosjyrene».

– På nettauksjoner og via andre samlere fikk jeg etter hvert tak i trykksakene som beskriver de andre japanerne jeg har eid opp igjennom årene.

Mæland har kommer ut av tellinga, men har veid samlingen:

– Gjennom årene har jeg fått tilsendt 170 kilo bilbrosjyrer fra Japan.

Han har spesielt sansen for 1980-tallet, da japanerne ble tekno-fiksert.

– Mye av teknologien var ubrukelig, men veldig kult å lese om 30–40 år etterpå. Det var framtida da, og mange av de ideene har kommet tilbake nå, analyserer Mæland.

Bård Risan er kjent som såkalt administrator i den vilt populære Facebook-gruppen @norskeveteranbiler, medforfatter av boka «Biler: Norske favoritter fra gullalderen 1950 til 1980» – samt daglig leder i Rud Vintage Garage (@rudvintagegarage) på Nesbru i Asker – der han har solgt nøye utvalgte bilklassikere som om det var årgangsvin.

– Jeg kan lukte om det er en Opel- eller Ford-brosjyre, hvis den for eksempel har ligget i hanskerommet.

– Enkelte brosjyrer suger rett og slett til seg de ulike merkenes dunst. Og jeg kan merke at den fantastiske duften av nytrykk fortsatt sitter i papiret, selv i 30 år gamle brosjyrer, ler han.

Som 15–16-åring begynte Risan å nappe ut brosjyrer hos bilforhandlere.

– Jeg startet på en litt sjenert måte. Jeg raste rundt med en eldre kompis og vi var begge svært opptatte av nye biler. Etterhvert prøvekjørte jeg det meste og bygget opp en anselig brosjyresamling – blant dem noen virkelig godbiter, som BMW Z1.

Han prøvekjørte helst på langåpne torsdager og på lørdager – hos Audi langs E18, Ford i Sandvika, Citroën på Rud og Peugeot på Stabekk.

– Det gikk mye i GTi-versjoner: jeg hadde en egen teknikk som gikk på å være den første som ringte for å avtale prøvekjøring – straks jeg hadde snust opp at forhandler hadde fått inn bilen.

Brosjyrelageret este kjapt til uante dimensjoner – og midtveis i 20-åra ga Risan vekk endel, men beholdt godbitene. I voksen alder har gløden igjen blusset opp, nå kun for veteranbiler.

Veteranbil-forhandleren har blitt rikere av å samle brosjyrer, i betydningen «et rikere liv»:

– Noen av lefsene har jo dessuten steget mye i verdi, som en original Fiat Dino 2400 brosjyre. Men generelt samler man for gleden, og ikke for salg, fastslår Risan.