Den første bilen bygget av Carl Benz i 1885 var en trehjuling.
Morgan startet produksjon av sin Threewheeler i 1911.
1950-tallets mikrobiler som Messerschmitt KR200 og BMW Isetta sparte vekt ved å droppe det fjerde hjulet.
Konstruksjoner med to hjul foran og ett bak er lang stødigere enn løsning med ett foran og to bak. Denne siste er blant annet benyttet av den engelske Reliant-fabrikken og den italienske ape.
Trehjulinger regnes for å være mer følsomme for sidevind enn biler med fire hjul.
Motorsykler med tre hjul kalles «trikes».
Alle gode ting er fire – eller vent:
Var det tre?
«Kjøretøy med tre hjul» låter kanskje like ubrukelig som «hus med tre vegger», men fordelene er flere enn vitsene om «trehjulssykkel» og lignende.
Tre hjul istedenfor fire sparer mye vekt og plass – og gir oppkvikkende kjøresjokk istedenfor kjei kjøreopplevelse.
Verdens første bil, Benz Patent Motorwagen fra 1885, var selvsagt en trehjuling.
Mens vi venter på den nye bølgen av elektriske trehjulinger, som Toyota i-Road, får vi trivelig, trekkfullt skyss med trike-elsker Marianne Olsen og Threewheeler-dyrker Kåre Anda Aronsen:
Kåre Anda Aronsen, nordlending og elbilentusiast, har en hobbybil-interesse som nylig tok en uventet sving.
Sommeren 2020 raste Oslo-boeren rundt i bilindustriens svar på frekk shorts – en minimal, åpen Alfa Romeo hvor frontruten var erstattet med en knøttliten vindfanger – men nå er italieneren byttet ut med en engelsk Morgan Threewheeler som er først med ett hjul mindre – og redusert plass ombord.
– I jakten på den raskeste bilen i 80 km/t måtte jeg ned i antall hjul: fartsfølelsen i denne er helt mega, forsikrer Aronsen, som har planlagt biltur i sommerferien fra Oslo til Nord-Norge.
Støyen fra motor og drivverk gir opplevelsen av å kjøre 40 km/t raskere enn tilfellet er.
– Threewheeler er i særklasse morsom å kjøre – uten å bryte loven, og får meg til å erkjenne at moderne firhjulinger har veigrep som gir uengasjerende kjøreopplevelse. Se på denne – for en maskin: hjulene er synlige fra cockpiten, motoren henger pent foran de samme hjulene og du kan berøre bakken fra førerposisjonen, jubler Aronsen.
I en tid hvor supersportsbilene blir tyngre og stadig mer avanserte vil han slå et slag for de få produsentene som fortsatt satser på små, lette sportsvogner – denne bikker knapt 500 kilo.
– Ett hjul mindre tilfører Morgan Threewheeler moro. At den totalt mangler rasjonelle kjøpsargumenter er litt befriende – noen har kalt den verdens beste, verste bil. Forvent ren moro og lite annet.
Hva tenker han om noen kaller farkosten hans en «trehjulssykkel»?
– Da blir jeg glad: det er vel bevis på at jeg fortsatt har leken i meg. Den er så gøy å kjøre at du glemmer tiden og kommer for sent til avtaler.
Potensielle passasjerer kan føle engstelse bare ved synet gresshoppekroppen.
– Du sitter jo utrolig lavt og er således knapt synlig i trafikken – heldigvis bråker den såpass at andre bilister oppdager den tidsnok. De fleste passasjerer tåler en kort tur. Om du skal være med på lengre turer må du ha god tid og kanskje regne inn en teknisk pause eller to, ler han.
Morgan Threewheeler har en lang historie helt tilbake til 1911, da den første gang kom i produksjon. Siden har mye skjedd med den: blant annet ble forbremser tilvalg i 1927,
– Bremsene var nok et fornuftig tilskudd, men ellers er mye av sjelen beholdt, mener Aronsen.
Ville verden blitt et bedre sted om flere biler nøyde seg med tre hjul?
– Absolutt, vi ville få mindre aggresjon i trafikken – å være i dårlig humør når du kjører Threewheeler er umulig, og den gir mer moro å se på for fotgjengere: en vinn-vinn-situasjon, fastslår han, og må tenke seg om før han finner noe mindre bra ved trehjulinger:
– Enten du vil eller ikke dumper du ned i alle stygge hull i veibanen. Om du tror du er smart og legger forhjulene på hver side, får du isteden smellen bak, ler han.
Marianne Olsen bor i Malangen i Troms hvor sensasjonelle sesongfenomener som midnattsol for lokalbefolkningen føles omtrent like eksotisk som... fiskeboller.
Men når Olsen kommer ut av svingen på sin Can Am Ryker går selv de tyngste øyelokkene opp med et brak.
– Folk kaller trehjulingene mye rart, som pensjonistmaskin og selvfølgelig trehjulsykkel – det er mest fordi de knapt aner hvor kule disse er – og vi som kjører disse har ofte en individuell grunn til det.
Olsen forteller at hun gjennom hele livet har «drevet med hestehold» inntil helsesituasjonen som revmatiker tvang henne til å avvikle.
Hun trengte en ny kanal for å få utløp for slik ting som glede.
– Valget falt enkelt og greit trehjuling: jeg har lenge vært passasjer på min manns motorsykkel, og nå vil jeg kjøre selv så lenge helsa holder.
Regelverket sier at med vanlig bilsertifikat tatt før 2013 kan man på lovlig vis rase av gårde på mc-registrerte Can Am – uten å måtte bruke mye tid og enda mer penger på å oppnå mc-lappen.
– Først og fremst klinte jeg til fordi Ryker er råstilig. Jeg anbefaler trehjulingen om du vil ut og kjøre sykkel, men mangler mc-sertifikat – eventuelt om du sliter med helsa og vil kose deg på tur og kjenne vinden i håret, sier hun og legger til at Troms har «en del» dårlig veier.
– Det kommer an på hvordan man ser det: vi har også mange morsomme, svingete strekk. Jeg har bare eid Can Am i kort tid, men kaller den allerede «Kleggen», siden den sitter som limt på asfalten og er komfortabel også på humpete grusvei, sier hun.
– Min foreløpige erfaring er at tre hjul likevel kan føles noe ustabilt om underlag blir for ujevnt. Trikset er å følge sykkelens bevegelser – nesten som om man var på en seilbåt – og slappe av og ikke motsette seg sykkelens fysiske lover. Alt i alt er den mer stødig enn man kan forvente av de fleste, ler Olsen.