Folkevognbuss er kongen av kos

Hippietralla.

Surferbula.

Elskovsredet.

VW Type 2 har et utall kjælenavn. I starten brukte Volkswagen sjøl riktignok den tørre betegnelsen «Kombinationkraftwagen», noe fabrikken brått barberte ned til «Kombi»

Nå blir vi inderlig varme inni oss hver gang vi observerer et eksemplar av arten: skapningen er befriende klasseløs, romsligere enn et kulturhus og (nesten) fri for jåleri. En hver ny SUV blir urstygg til sammenligning.

Med form som bestemors brødboks har kjøretøyet – som vi ofte her i steinrøysa kaller «Folkevognbussen» – fått usannsynlig mange venner.

Hopp ombord i boksene til tre ulike Type 2-fans: campingbuss-turist Kari Harrydotter, solbær-truck-eier Stine Mølstad og vintage van-kunstneren Kjetil Simonsen.

Fotograf og kunstner Kjetil Simonsen i Tønsberg driver firmaet Norwaii Longboards hvor han designer og selger nettopp longboards – som er skateboard av den lange typen. I tillegg er han kjent som artisten bak en lang serie med tøffe Folkevognbuss- og Porsche-motiv.

Han har en av landets mest spesielle og påkostede Folkevognbusser – med trivielle spesifikasjoner som tre seter foran, to plasser på andre rad og tre sitteplasser med madrass akterut: men det er stilen på bilen som har tatt tid å pønske ut, pusle med og fullbyrde.

Resultatet kaller han «Aloha outlaw», og oppgir en mengde kryssreferanser til eksotisk surfekultur og racinghistorie.

– ­­Bilen er surf, racing og lekenhet i en herlig symbiose. Mange ler nok når de kaster et blikk og hører racing-referansen – og jeg skjønner dem godt – men sammenligner du hvordan disse bilene var originale kontra understellet jeg har ettermontert, er den en helt ny verden å kjøre, lover Simonsen.

Han ramser opp Red9Design understell bestående av forstilling med doble a-armer, bakstilling fra samme produsent, samt tannstangstyring og ventilerte skivebremser.

Interiøret, eller «bula», er håndsydd hos Sandvik Boats i Horten. Karosserifargen er en Sandweiss Porsche-nyanse og Simonsen har moro av å ile til med at taket har samme kulør som malaysiske Proton:

– Den var den gjeveste fargen jeg fant på noe fargekart – da vi skulle i gang med lakkering, gliser han.

1960-modellens aller første eier var Arvid Raaholdts bakeri i Norsinni på Dokka i Innlandet.

– Jeg hadde jevnlig kontakt med Arvid under oppussingen min av bilen. I august 2018 sto jeg på Biltilsynet for å registrere den da jeg dessverre fikk beskjed om at han hadde gått bort. Det var selvsagt trist. Ønsket mitt var å kjøre opp å vise ham bilen som han den 10. mars 1960 fikk levert på Branfelt Auto i Gjøvik.

Simonsen har på selvsikkert, humoristisk vis blinket ut felgfargen Tesla Sonic Carbon «hvor jeg har «elegant herpet» fire stykk originale Porsche-dekaler for å få frem rett racing look».

– Jeg satte de i skrustikka, varmet de opp med gassbrenner for å fjerne det ytterste gjennomsiktige laget, slik at bart metall kom til syne. Deretter gikk jeg løs med grovt sandpapir, fjernet all gammel farge og malte deretter Porsche-logoen i kun sort og rødt for så å slite bort fargene, og gjentok prosessen – til det hele fikk den patinaen jeg ønsker, sier han.

Men vent, det er mer: Simonsen har valgt å slenge in en Porsche 356-motor og montere Porsche Fuchs-felger for å «Porsche-opp» bilen. Den som kan litt bilhistorikk rundt Tysklands største bilmerke – samt verdens mest lønnsomme (sports)bilprodusent – lar seg knapt overraske:

– Jøje meg, så mange komponenter de to merkene deler, især fra den tiden, skratter Simonsen.

Kari Harrydotter i Nannestad digger orange så intenst at Folkevognbussen «Ladybug» er gjennomsyret med fargen fra innerst til ytterst.

1973-modellen var opprinnelig en varebil – før forrige eier ettermonterte sideruter.

– Jeg liker at begge bilens sider har praktiske skyvedører – snakk om å få naturen inn i stua. Jeg har satt inn en såkalt rock'n roll-bed, som er en campingsofa man kan slå ut til seng - inne eller ute, jubler hun.

Ombord har Harrydotter med gassgrill og gassbluss, og mekker all slsags mat man kan lage hjemme:

– Kjøtt og fisk i alle slags utgaver, selvsagt med grønnsaker, ris, fløtegratinerte poteter, supper, taco pannekaker, pizza og mer, ler hun.

Først Boble

Etter å ha blitt kjent med «noen folk» fra VWs entusiastmiljø, shoppa hun sin første Boble i 2011.

– Knappe tre år etter avanserte jeg til buss, en sjelden 1975-modell campingvariant med full innredning og hevetak, spesialbygget av den respekterte, tyske Westfalia – som er viden kjent for i årevis å ha bygget om slike.

– Den brant dessverre overraskende opp for tre år siden. Dette orange eksemplaret skaffet jeg straks etter – som en erstatning for tapet, sier Harrydotter.

Bruksområdet strekker seg fra «koseturer for å kjøpe is, til lengre ekspedisjoner med likesinnede» – gjerne også i forbindelse med treff for luftkjølte Folkevogner i Norge, Sverige og Danmark.

Men: må man være hippie for å kjøre Camper?

– Nei, absolutt ikke. Miljøet teller et vidt spekter av typer: alt fra vellykka børsmeglere til ungdommer som nettopp har tatt lappen – og skrapt sammen penger til ei rusten Folkevogn. Enkelte er helfrelst på gammelt, tidsriktig interiør, mens andre kjører mer oppdatert stil i lakk, innredning og tilbehør.

Westfalia-versjonen (bilen som brant) har økt voldsomt i verdi de seneste årene:

– Ja, jeg hadde nok måttet gi en halv million for en lignende. Forsikringen dekket 300.000 – derfor ble det nå en rimeligere løsning. Jeg må innrømme at jeg innimellom er redd for at den også kan ta fyr – men dette har blitt en livsstil, som jeg vil fortsette å dyrke, ler hun.

Da Stine Mølstad vokste opp på gården Mølstad Vestre i Ringsaker kjørte foreldrene en VW Type2 Transporter. De var bønder i sommerhalvåret og skilærere vinterstid – og Folkevognen kom til nytte til de utroligste ting.

Nå står en nokså nær slektning av barndommens VW midt på eiendommen Mølstad gård, som – etter at Stine overtok den – er kjent for å ha spesialisert seg på produksjon av solbær på 350 dekar og opptil 200 tonn årlig. I tillegg dyrker hun epler, plommer, rips og stikkelsbær.

– Mye av kjøpsmotivasjonen for denne Folkevognen er de gode minnene om solbærtoddy på skiturer, ler Mølstad.

Hun kaller bilen «solbærtruck» for å skille den fra de såkalte «foodtrucks».

– Folkevogna er trolig verdens eneste solbærtruck, mener hun.

Som den tyske farkosten er det norske solbæret «noe mange husker fra barndommen, men ikke har fått smak på en stund»:

– De nye solbærsortene er langt søtere enn dem en del av oss tidligere hadde i hager. Og de inneholder en solid dose C-vitaminer og antioksidanter: her får du tak i dette kosttilskuddet uten å måtte gå på blåbærtur, argumenter Mølstad.

Da hun for fem år siden handlet bilen som skulle bli «solbærtrucken» fikk hun vite at den var blitt brukt som «suppebil» for utdeling av varm føde til hjemløse.

– Den bakre seksjonen er opprinnelig bygget som en suppestasjon og passer også til lett solbærservering når vi deltar på matrelaterte festivaler og andre arrangement. Vi har også stilt den opp ved Holmenkollbakken under renn og solgt solbærtoddy.

Folkevognen er sosialt samlingspunkt og samtalestarter enten den står planta på tunet eller er på solbærsalg-oppdrag ute i felt – med aldersgruppene over 60 år blant de mest snakkesalige:

– Folk har virkelig hver sin historie om hvordan de «vokste opp i en slik» eller hadde «en onkel som kjørte en sånn», sier Mølstad, som også en annen følgesvenn, en Fiat 850, stående på tomta.

– Da jeg var i 20-åra kjørte jeg mye med min Fiaten fra 1971 opp og ned E6. Dét skal Folkevognen stort sett få slippe, for nye E6 langs Mjøsa har blitt en fartsfylt trafikkmaskin hvor denne fine bilen i bunn og grunn ikke passer inn. Heldigvis er områdene rundt Norges største innsjø fortsatt full av sjarmerende sideveier og «gamleveger», som strekket forbi oss som markedsføres som «midt i Mjøsa», sier hun.

Under det skarpe lyset på himmelen kan Folkevognens brune lakkfarge plutselig få et skjær av lilla solbærfarge, for den som vil se det slik.

Blant rankene med solbærbusker øker Mølstad farten på satsingen på økologiske solbær fra bærekraftig produksjon.

– Den kule, hyggelige Folkevognen passer inn i en filosofi der man tar seg god tid og gjør ting ordentlig. fastslår hun.