Blodfans av kort rekkevidde

I en artikkelserie har vi høst møtt taletrengte merke-tilhengere med morsomme historier. Vi har fortalt om de som kjører Audi, Alfa Romeo, BMW, amcar-entusiastene, Tesla, Skoda, Aston Martin, Opel, Mercedes-Benz Geländewagen, Saab, Porsche, pickup-folket, klassisk MG eller kinesisk MG-elbil. Vi har møtt de som kjører i klassisk Citroën, har valgt Toyotas luksusmerke Lexus, funnet fram til en legendarisk Lada, de som hyller Ford Mustang eller kjærligheten til en Mini, og som elsker den ville utgaven av Toyota. Noen er ikke så opptatt av merket, bare bilen blir pyntet til jul.

I dag: De som har elbiler med høy kilometerstand og svært kort rekkevidde.

Selvpinere? Eller bare visjonære hverdagsbilister på sparebluss?

Uansett: Folk med kort rekkevidde, har pussig nok ofte kjørt lengst – med høyest kilometerstand.

Enkle elbiler har rett og slett vært i norsk trafikk lenger enn de fleste høyteknologiske «iPad på hjul».

Møt fire husholdninger som holder fast ved de knøttsmå ur-elbilene, og som (nesten) klarer seg fint uten Tesla og dets like.

Randi Kveine og Gisle Erlien i Oslo utgjør den musikalske duoen GiRa. På «tull» kaller seg «Buddyister» – med hint til nøysomme «buddhister»:

– Vi har kjørt jorda rundt over to og halv gang med våre Buddyer, sier paret.

I løpet av 17 års Buddy-eierskap måler de sin typiske, gjennomsnittlige kjøretur til rundt fem kilometer.

– Tenk, da har vi hele 11 mil igjen. For oss har derfor Buddy fryktelig lang rekkevidde, mener de.

Mikrokjøretøy

Kveine underviser i emnene «kommunikasjon og endringskultur» og begge 68-åringene er skrivende mennesker, med den ferske dokumentar- og guideboka «Pårørerendesjokket – GPS for Alzheimer-pårørende» som seneste felles verk.

– Fremtiden er mikrokjøretøy. Eneste likhet mellom Buddy og Tesla er statusen som elbil. Vi synes det er litt artig å være først med nye ting, og var dét med Buddy, sier de.

På starten av 2000-tallet ble de nysgjerrige på norske selskapets Buddys spede begynnelse, gjennom en åpen garasjedør til firmaets første lokaler, og ble venn med Buddy-gründer Jan Petter Skram. Første Buddy elbil kjøpte de i 2003. I vognkortet sto navnet på tidligere eier, Siri Kalvig.

– Kall meg gjerne «Buddy-dama», ler Kveine, vel vitende om at mannen deler entusiasmen – og plass i bilen – med tre seter i bredden.

– Når jeg underviser ved høyskoler, universiteter og for næringslivet viser jeg gjerne bilen på skjermen og kaller den «mitt tilstandsanker». Buddy får fram smil. Og det er jo ålreit å bli likt, ler hun.

En tegning av en forenklet diamant dominerer det knøttlille panseret.

– Vi ønsker simpelthen å bli sett, og at folk skal kjenne oss og bilen igjen, sier Kveine.

Praktisk og økonomisk

Gjennom alle disse årene har paret stadig opplevd at folk har skrytt av dem, for at de er miljøbevisste.

– Men dønn ærlig: sannheten er jo at vi kjøpte Buddy av praktiske og økonomiske årsaker. Det gode er at vi på grunn av kjøpet har blitt miljøbevisste, fortsetter hun. Erlien minner om at hans virke som arkitekt ofte har handlet om bærekraftig byutvikling.

– Da lærte vi et nytt ord: «rekkeviddeangst». Jan-Petter Skram, gründeren av Buddy, sa: «Gjør noe positivt ut av det: Kjør av gårde og se hvor langt dere kommer».

For Kveine er knøttbilen også «genial» som arbeidsplass.

– Når jeg kjører i svingene den opp til Grefsenkollen på 380 meter høyde, parkerer med god utsikt over Oslo og bretter ut laptopen: dét føles genialt. Buddy er framtidens hjemmekontor, spår hun, og viser en treplate med fastmontert, underliggende pute – en upatentert løsning for laptop hun har fått i gave fra venner.

Til oppvarming

Paret sier også at de innimellom bruker småturer i Buddyen for å «varme opp stemmen» før musikalske forestillinger og foredrag.

– Men det virker bedre for meg å le høyt, enn å skrike eller synge, sier Erlien.

Buddy, med en lengde på 2,49 meter, kan på lovlig vis parkeres på tvers der andre kjøretøy må hensettes på langs.

– Andre må gjerne frakte seg selv og to tonn elbil, men vi gidder ikke det, sier Kveine.

På spørsmålet om hvor de ikke bare selger Buddyen og bytter til elsykkel, svarer de:

– Vi ser trenden hvor flere bytter ut vanlig sykkel eller bil med elektrisk lastesykkel. Vi har også elsykkel, men drar ikke på butikken med en slik – når vi har Buddy. Den er tross alt trygg. Dessuten har den plass til gitaren, sier de.

– Arealeffektivitet kommer til å bli stadig viktigere tema, mener Kveine, som venter tålmodig på en slik fremtid:

– Buddy-gründer Jan Petter Skram har sagt: «Kanskje vi er litt like, vi, Kveine: kanskje vi var litt forut for vår tid?». Jeg håper vi som har vært tidlig ute har vært med på å legge grunnlaget for noe verdifullt om noen år. Knøttenes tid er ikke forbi: den starter nå.

Tidlig ute med raringen

Anne Mari og Jan Clausen i Bærum kjøpte et av de aller første eksemplarene av raringen Mitsubishi iMiEV som kom til Norge. Smalere enn en jolle, kunne det se ut som, og med en fasong som ellers hører hjemme i en leketøysbutikk.

I 2010 var i-MiEV den første blant den «nye generasjonen elbiler», altså masseprodusert, med litiumbatterier og mulighet for hurtiglading.

– Nå, 10 år senere har den rullet 90.000km og elbilens batterier på 14,4 kWt sørger nå på vinteren for en praktisk rekkevidde på rundt 60 kilometer, mot rundt 100 da bilen var ny, ifølge Jan.

Paret har sett veiene fylles opp med langt større elbiler.

– Elbilen som fenomen gikk fra å være en farkost for spesielt interesserte til å bli en bil for et bredere lag av befolkningen, sier han, og legger til at man nå kunne ha skrevet boken «Ti år med moderne elbiler».

Paret har brukt Mitsubishien til og fra hyttene på Kvitfjell og i Tvedestrand, noe som krevde planlegging da det var sparsomt med hurtigladerede første årene.

– Nå er den en nærmiljøbil, og en Tesla Model 3 har tatt over som langutursbil. I sin tid kostet Mitsubishi i-MiEV omlag 255.000 kroner, noe som Jan raskt påpeker er dyrere enn dagens Nissan Leaf 40 kWt.

– Det sier litt om prisfallet på batterier.

Miss 100.000+

Anne Perstølen er kjent som «Miss 100.000+» i Buddy-miljøet, og Tor Einar Hansen Buddy Electric A/S I Oslo bekrefter at hun er blant dem som har kjørt aller lengst med én Buddy. I 2010 betalte hun 160.000 kroner for den stutte familiebilen.

Økonomisjefen i Den norske Forleggerforening bor med en flokk som på det meste har telt to voksne og fire barn, hvor av to av de siste også har lappen.

– Guttene mine er ikke racerkjørere, men Buddyen har likevel fått kjørt seg noen runder. Tre gutter i hvit ju-jitsu drakt som stadig skal på trening er litt av et syn, sier Perstølen.

I tillegg har bilen i mange år gått i skytteltrafikk mellom hjemstedet Eiksmarka i Bærum og Nittedal, hvor mannen i flere år hadde sin arbeidsplass.

– Bilen funker fint i 20 minus. Også 25 minus. Hver morgen. Men rekkevidden blir naturligvis kortere i såpass kaldt vær. Med så liten kupé tar det likevel kort tid før bilen er varm.

Farkosten har en teoretisk rekkevidde på rundt 12 mil.

– Men på hele 10 år har vi utrolig nok aldri fått testet om dette holder. Vi har alltid funnet en lademulighet ved reisens mål, og aldri brukt noe annet enn vanlig stikkontakt, sier hun.

En kilometerstand som langt overskrider 100.000 gir også familieøkonomien en positiv bunnlinje.

– Den har vært et økonomisk smart kjøp. Du finner neppe et kjøretøy for nærmiljøet med så lave driftsutgifter, sier Perstølen, som ga Buddyen tilnavnet «Grand Old Lady» da hun fikk hintet om at hennes eksemplar er den i Norge som har tilbakelagt flest kilometer.

Årsaken til at Buddy ikke er allemannseie kan være bekymring for trafikksikkerhet.

– Men jeg tror neppe du finner disse bilene i ulykkesstatistikken. Buddysjåfører er forsiktige og uansett går bilene ikke over 80-90 km/t, fastslår Perstølen.

For et par år siden kjørte hun og to av barna forbi en annen Buddy som politiet hadde stanset.

Bevis for politiet

– Vi gled sakte forbi, spurte hva som var på ferde og fikk vite at betjentene mistrodde at tre personer kan sitte foran i bredden. Vi måtte rett og slett vise politiet vognkortet og bevise dette, ler Perstølen.

Gaute Austefjord i Grimstad i Agder gikk hen og kjøpte en Citroën Saxo Electrique i 2002 og kjørte den i åtte år.

Årsak? Nærhet til et merkeverksted.

– På starten av 2000-tallet var elbil-utvalget mildt sagt beskjedent. Saxoen holdt til det daglige, med rundt 80 kilometer rekkevidde og syv timer ladetid fra tom til maks. Det skal sies at den var nesten fulladet etter fire timer, sier Austefjord.

Franske Peugeot-Citroëen testet ut slike småbiler på strøm og solgte et lite antall i butikk. Fabrikken var tidlig ute, men mistet så selv interessen for strømbasert transport – før 2020s blitzregn av elbiler fra konsernet.

Fra Berlingo til drøm

– Etter Saxo kjøpte husholdningen en gammel Citroën Berlingo med diesel-motor og kjørte den frem til den ble vraka. Så kom «drømmen»: Vår elektriske Citroën Berlingo er langt mer anvendelig med tanke på plass og hurtiglading. Vi har både tatt den til Gøteborg, tre turer over Haukeli til hytta – med rundt 400 kilometer én vei – og tre Oslo-turer, forteller han.

Rekkevidden denne milde vinteren er omlag 100 kilometer – og 140 kilometer sommerstid.

– Jeg greide 170 kilometer på én lading, men da cruiser jeg med maks fart på 70 km/t.

Austefjord snuser på nyheten Citroën ë-C4.

– Jeg vurderer heller å betale ned en del på huslånet, så en har litt mer armslag som pensjonist om noen år, ler han.