Firkantet svenske er Norges mest omsatte bil noensinne

Motor møter merke-tilhengere med morsomme historier om bilene de elsker:

De som kjører Audi, Alfa Romeo, BMW, amcar-entusiastene, Tesla, Skoda, Aston Martin, Opel, Mercedes-Benz Geländewagen, Saab, Porsche, pickup-folket, klassisk MG eller kinesisk MG-elbil. De som kjører i klassisk Citroën, Toyotas luksusmerke Lexus, en legendarisk Lada, spenstige Ford Mustang, en elskelig Mini, og en vill Toyota Supra, de som må ha bilen blir pyntet til jul eller kjører elbil med høy kilometerstand og svært kort rekkevidde, Subaru Forester-menigheten, Polestar-fansen , de som sverger til Datsun og de som kjører Land Rover Defender.

Siden 1970-tallet har den firkanta svensken dundret selvsikkert gjennom djupsnø, bortgjemte daler og humpete storgater.

Den har kropp som en antikvarisk stridsvogn, grunnkonstruksjon fra 1966 (140-serien) og seter som overlever samtlige, overprisede stuesofaer.

Et stort antall nordmenn er laget i baksetet på Volvo 240.

Flere hundretusen av oss har kjøpt denne skapningen, om vi medregner bruktbibler, unnskyld: biler.

Fem år etter lanseringen, i 1980, var Volvo 240 fortsatt Norges mest solgte bil, langt foran neste kandidat. I 1993 døde den verdig på en respektabel 17. plass.

Vi fikk mer enn 600 tips om fenomenet 240 på facebook-forumet Norske veteranbiler.

Her er historiene til Haugesund-forhandleren Laastad, NAF-bil mannen Egil Jakobsen, 15-årige Volvo-eier Josefine Malene Polland, trebarnspappa Svein Olaf Stensland, fotokunstner Helge Skodvin, fargeglade Alexander Ambrosio, bilturelskeren Sondre Døhl – samt Kim Roger Klæpp og sønnen Ken Leon.

Mannen med agenturet

I 1945 fikk en mann ved navn Bjarne Laastad i Haugesund agenturet på Volvo.

På midten av 1960-tallet gikk han bort – da sønnen fortsatt var gymnaselev. I 1967 begynte den pur unge arvingen, som også lyder navnet Bjarne, i den framgangsrike Volvo-butikken – med hele Haugalandet som kunder.

– At familien ga både min far og meg navnet Bjarne, er vel utslag av dårlig fantasi, ler Laastad, som i sin tur for lengst har latt sin ivrige sønn Haakon overta. Selv fortsetter han som styreformann i selskapet Laastad Invest.

Bjarne jr. har samvittighetsfullt tatt vare på lokal Haugesund-statistikk over antall solgte Volvo-modeller helt tilbake til 1955. For oss i Motor har han håndskrevet salget av Volvo 240 fra brakdebuten i 1974 til slutten i 1993.

Toppåret for 240 i Haugesund-distriktet ble 1977 – med hele 279 nybilkunder.

Et solid comeback i 1985 resulterte i 146 biler, som gir et totalsalg på 2271 eksemplarer.

Støtfangere fanget

Året før Volvo slapp 240 løs på verden fornyet fabrikken forgjengeren 140. Laastad deltok på en presentasjon i hovedkvarteret i Gøteborg:

– Den bokstavelig talt store nyheten på 140-serien var de enorme støtfangeren. En mann i salen kommenterte: «Det ser ut som fangerne er hentet fra lastebilavdelingen». Dimensjonene var et hint om den kommende «sikkerhetsbilen» 240, skratter Laastad.

Basen i den gamle 140-serien hadde sine fordeler:

– Nyheten 240 så kjent ut allerede ved lansering og ble fort akseptert i Norge. Modellen ble prototypen på kjernefamilien: to barn, hund og hytte. Du kjøpte trygghet uten å spjåke deg ut, sier han.

Litt jåleri kom likevel etter hvert:

Volvo kjørte på med varianter som GT, GLT og Turbo – og da ble vi som Volvo-forhandler plutselig litt mer fancy. Mot slutten av 240ens liv skjulte små detaljer som sort felt under sidevinduene litt av rynkene, ler Laastad.

«Snøplogen» 240 kommer til nytte selv om Haugesund har få snødager i året: innbyggerne har ofte hytter i Seljestad, Vågsli og fjellene omkring.

– Haugesund-folk kjøper bil med tanke på å kunne frakte familien trygt opp og ned igjen av fjellet – hvor kolonnekjøring er vanlig. Da er det godt å sitte i en Volvo, mener Laastad.

Et stort antall kunder går igjen.

Vi selger fortsatt til barn og barnebarn av dem som kjøpte 240 på 1970-tallet. Det er litt rørende. Jeg kan med hånden på hjertet si vi kjenner godt til familiene, sier han.

Volvo 240 har holdt seg godt i pris, selv lenge etter at produksjonen i Gøteborg opphørte..

– Enkelt vedlikehold gjør den til en takknemlig bruktbil, fastslår Laastad.

Trippel fartskontroll

Bilen på bildene selv er en 240 Turbo, og tilhører samlingen til Laastad Classic som styres av sønnen Haakon.

– På 1980-tallet hadde vi en maken demonstrasjonsbil: En kunde ble tatt i fartskontroll med lånebilen tre ganger samme dag. Resultatet ble store presseoppslag i VG og lokalaviser. Det hører med til historien at kona mi, Randi, senere ble stoppet av politiet bak rattet på samme bil. Betjentene ønsket å se muskedunderet– før de vinket henne videre, ler Laastad.

Gjennom to tiår sto den staute 240ens tjukke stål imot hard konkurranse:

– Lenge hadde vi nesten ikke annet å selge enn 240. Mange kunder mente Volvo måtte fornye seg, men da vi endelig presenterte nye modeller, sa de: «dette er jo ikke noen Volvo», ler Laastad.

Spesialrigget

Egil Jakobsen i Asker har jobbet i NAF bergingstjenester over et strekk på 30 år.

Ifølge han selv var hans beste «bergingsbil» en spesialrigget Volvo 240. Bildebevis: I 1996 poserer han nokså stolt på bilde på Ramstadsletta Esso-stasjon – langs E 18 rett vest for Oslo.

– Folk ga min spesialutstyrte 240 enorm oppmerksomhet. Den er den mest trivelige NAF-bilen jeg har hatt i løpet av de 30 åra jeg har kjørt for organisasjonen – og var såpass spesiell at Volvo-klubben flere ganger spurte om jeg kunne stille på stevne, humrer Jakobsen.

I 1979 kjøpte NAF inn kjøretøyet som én av 25 stykk Volvo 240 til sin veipatrulje.

– På starten av 1990-tallet ombygde vi den totalt – til 1992-utgave med 2,3 liter Volvo-motor, automatgir og “overdrive”. Nå ble den nærmest en showbil med brede stålfelger, kraftig lydanlegg og Harmon Kardon forsterkere.

Spesielt gode 240-minner har Jakobsen fra jobben i NAF sommerpatrulje – fra Fauske til Bognes fergekai – og på Hamarøy.

– Jeg kjøpte ofte en kaffe og en vaffel på campingplasser og kom i kontakt med bilister som trengte assistanse. Den mobile Motorolatelefonen var diger som et kjøttbein og krevde nesten bæremeis: batteriet var på størrelse med et bilbatteri, og holdt bare i ti minutter, skratter Jakobsen.

– Sommerpatruljen var godt betalt ferie. 240en ga kontakt med stadig nye folk. Mitt motto er: møt kunden med et smil, så får du mye tilbake – det er ikke noe å lure på, fastslår han.

Et gjensyn, og en helst en kjøretur, med den gamle 240en står høyt på ønskelista:

– Min nåværende arbeidsbil, Folkevogn Caddy, er – i forhold til 240 – som å kjøre en pappeske.

Om bilberger Jakobsen måtte hjelpe andre Volvo 240 som trengte veihjelp?

– Vi gjorde jo det, men Volvo solgte jo utrolig mange 240 på den tiden, og feil oppsto nesten bare på biler med svært høy kilometerstand: 500.000 kilometer på telleren var knapt uvanlig, ler han.

Josefine Malene Polland i Bamle i Telemark er 15 år, kaller seg «volvobabe_» på Instagram og kjøpte nylig en 240 etter konfirmasjonen.

– Kallenavnet «Volvobabe» viser at en jente kan ha de gamle Volvoene som hobby. Du må ikke være gutt for å kjøre bilen du ønsker.

Hun har likevel «alltid vært en Ford-person»:

For et par år siden satte meg nærmere inn i emnet Volvo, og ble forelska i de svenske bilene. Fem dager etter konfirmasjonen fant jeg drømmen, sier Polland.

Negative BMW-folk

Bare folk som ikke kjører Volvo kommer med dårlige kommentarer om bilen hennes:

– BMW-folk er klart mest negative til 240. Jeg får høre at 240en ikke er annet en gammal, sliten og treig boks, at den rett og slett er stygg eller at den er en «bestefarbil». Det må de gjerne hevde: Som regel er det eldre menn som virkelig tar godt vare på 240ene.

Polland liker å ta 240’en til Bø en lørdagskveld, selv om Volvoen «overhodet ikke er noen festbrakke».

– Jeg er svært stolt av bilen min.

Om 15-åringen kjører selv? Vel:

– Jeg kan dessverre ikke øvelseskjøre ennå, og har ikke lange strekk med privat vei, men har likevel kjørt den innimellom, ler hun lurt.

En av de første

Svein Olaf Stensland bor i Isfjorden innerst i Romsdalsfjord. I 2014 gikk han til innkjøp av en 1975-modell Volvo 244 DL – som er blant de første som kom til Norge fra fabrikken i Gøteborg.

Oransje var også en av 240s lanseringsfarger og typisk for koloritten på midten av 1970-tallet: Sjekk alt fra blomstrete tapeter, hyttesofaens stofftrekk til sommerferiens teltduk.

Denne første utgaven har de snille, runde øynene i den strengt, rektangulære grillen.

– I oppveksten hadde foreldrene mine en 245 Herregårdsvogn fra 1977. Min første bil ble en 1983-modell 240, som jeg slet fra 17- til 20 årsalderen. Jeg har siden bevart sansen for modellserien og så meg nødt til å slå til på denne oransje da sjansen bød seg, sier Stensland.

I 15 år prøvde han ut andre bilmerker som Audi, BMW, Opel, Mercedes Nissan og VW. Som medeier og faglig leder i arkitekt- og ingeniørkontoret ProESS blir tida til bilhobby begrenset.

– Det hjelper at jeg har tre flotte gutter som elsker den oransje 240en, som vi benytter mest til koseturer på finværsdager rundt Rauma-området.

Det viktigste

Den Bergens-baserte fotografen Helge Skodvin har lagt ned mer tid i fenomenet 240 enn de fleste hobbymekkere.

Bokverket «240 Landscapes», som kom ut i 2015 på det svenske forlaget Journal, ble av den britiske fotobok-guruen Martin Parr kåret til «verdens beste fotobo ii 2015», og ble innkjøpt av Museum of Modern Art(MoMA) i New York.

– «240 Landscapes» er utvilsomt det viktigste jeg har gjort som fotograf.

Skodvin har fotografert rundt 800 stykk Volvo 240 – de fleste i årene 2011-2013, da han med Fritt Ord-støtte brukte halve arbeidstiden på å reise over hele landet.

– Jeg speidet med kikkert utover daler og bygder for å finne 240er. Om jeg møtte en 240 i motsatt kjørefelt tok jeg u-sving for å følge etter den. Folk liker å preike. Spesielt om bil. Og enda mer om Volvo 240. Det tok ikke lang tid før kaffe og fyrstekake ble satt fram, om Volvo 240 var tema, rapporterer Skodvin.

I 1994, kjøpte fotografen selv en rød 240 GL 1982 modell, som han ga navnet Trygve. Dette ble hans første åk:

– For å frilanse for Bergens Tidende måtte jeg ha egen bil.

Mye senere tok han bilde av en» nydelig lysegul 240» som sto parkert på et april-gult jorde i Askvoll. I Namdalen fotograferte han en pen 240 utenfor en garasje – dekorert med en mengde elggevir.

– Fem bilder ble til 25 og siden enda flere. Men jeg var lenge usikker, og nervøsiteten var stor da jeg første gang viste prosjektet, innrømmer han.

Til hans store overraskelse ble 240-hyllesten svært godt mottatt.

– En stund seinere kom jeg over forfatteren Bjørn Hatteruds essay i tidsskriftet Syn og Segn, om hans bestefar og Volvo 240. Da var det bare å klinke til: to sjeler, på hver sin kant av landet, hadde tenkt ganske like tanker om Volvo 240 og sosialdemokratiet.

Skodvin har selv blant annet skrevet:

«Mer enn noen annen bil står 240 for de nordiske verdier. Det trygge, det trauste, det kjedelige. Firkantet og treig, men solid og til å stole på. Funksjon foran form. Ikke noe dilldall. Komme seg fra A til Å. En bil».

Nå fotograferer Skodvin knapt lenger 240:

– Ikke på den måten. Jeg tar mobilbilder, og pulsen gjør et hopp når jeg ser en fin modell. Skulle jeg vinne i Lotto hadde jeg ikke brukt penger på en Ferrari eller noe sånt tøys – men kanskje på en 244 som jeg kunne hatt på landet. Gjerne gul. Eller brun. Fylt opp termosen med kaffe, en stor Helnøtt, en CD med Gillian Welch og rullet rolig rundt på tredjegiret med solen i ryggen. Det blir ikke bedre enn det, sier fotokunstneren.

En familiegreie

Alexander Ambrosio bor i tettstedet Vestnes i Møre og Romsdal og jobber som vekter i selskapet Avarn Security – for å tjene penger til å drifte sin 240 – og annet gøy.

Han vokste opp i det han kaller «en Volvo-familie».

– Min far, rørleggeren, mekket gamle 240er gjennom mesteparten av min oppvekst, så du kan trygt si jeg har 240 i blodet. Volvo har alltid vært populær her i Vestnes, og miljøet er fortsatt solid.

Selv om enkelte rynker på nesa ved synet av en hver 240 går Ambrosios prakteksemplar gjerne klar av negative kommentarer:

– Nøkkelen er felgvalg, styling og at den ikke ser ut som en harrybil. Den sjøgrønne originallakken faller også i smak: Den er en lykkelig blanding av blått og grønt – alt ettersom hvordan det skarpe lyset i Møre og Romsdal treffer den, sier Ambrosio.

Umulig uten

Sondre Døhl i Rykkin i Bærum tar sats når han skal si noe om sin knall blå 240 som han står og glor på:

– Jeg ikke kan se for meg et liv uten 240. Mange flotte turopplevelser med både mine nåværende 240er og de tidligere jeg har eid, gjør at jeg ikke kan si annet. Bilene er solide, seigliva og har utrolig mye potensiale både estetisk og mekanisk. Min er riktignok langt fra både original og komfortabel, men den er kul å kjøre – og pen, sier Døhl.

Folk som kommer bort for å se på bilen omtaler ofte 240 som «den beste bilen de har eid».

– Nå har også 240 blitt stadig mer populær i TV-serier og reklamefilm. Jeg har også vært med i et par selv, flirer Døhl.

De siste årene har utropsprisene gått kraftig oppover.

– Jeg tviler på at etterspørselen kommer til å synke, så lenge olje og drivstoff er å få tak i. Mange er entusiast-eid, mens andre blir også brukt til herjing og festligheter – selv er jeg langt fra uskyldig der. Uansett vil det alltid være et marked og miljø for Volvo 240, fastslår Bærum-mannen.

Har eid 26!

Kim Roger Mæland i Klepp i Rogaland har eid og pleid 26 stykk Volvo 240 – så langt.

– Jeg begynte å leke med ideen om å gi mitt andre barn, Ken Leon, en Volvo 240 i ettårsgave, da han allerede i mors mage ble roligere og sluttet å sparke – om jeg startet en av mine Volvoer utenfor soveromsvinduet, forteller Mæland.

Via sin far deltok ettåringen deretter på sin første bilutstilling og vant en av de 20 førsteplassene blant 700 påmeldte kjøretøy. Som treåring gikk Ken Leon av med nok en seier:

En av 10 beste åk blant 572 biler.

– Denne gangen kunne han gå opp på podiet og motta pokalen selv, forklarer pappaen.

En større restaureringsjobb med total nedplukking av 240en gjorde at Ken Leon lærte å kjenne bilens sjel, fra innsiden og ut. I 2019 plasserte Fugl fønix seg blant de 20 gjeveste bilene – i ett fesjå blant hele 822 utstillere.

– Han syntes det var stas å slipe ned rondellen og skru sammen den nye B30-motoren. At gutten som nå er seks år og kjenner til tenningsrekkefølgen på en sekssylindret Volvo-motor sier sitt, mener Mæland, som lar gutten gir når de kjører på landeveien:

– Ken Leon hører på motoren når det skal gires, sier Mæland.