Sure folk kjører ikke cabriolet

Cabriolet-folket lar ikke litt fugleskitt i luggen ødelegge turstemningen.

Disse, som er de aller mest innbitte optimistene blant oss, omfavner 9 grader midtsommers når resten av Norge har rømt landet for å steke flesket i 30 pluss i Syden.

Uten protest lar de vindkast og turbulens i tupeen, nei: kupeen, gjøre sitt «frisørarbeid».

Digg, norsk sommer er å kjenne akutt striregn eller hard hagl tromme mot skallen.

Nordmenn med åpen bil har litt til felles med båtfolket:

Begge bruker farkosten som solcellepanel for å fange selv de tynneste solstråler.

Hopp ombord i de land-snekkene til radiokunstner og Mercedes-seiler Geir Schau, Saab-klanen Urheim, Cadillac-skipperen Viggo Visser og Lancia-nyteren Gunnar Torvik.

Hjemme på Manglerud i Oslo ringer den sinte vekkerklokka til Geir Schau – rett før morrasola klorer seg over Østmarka-åsen.

Kort tid etter dundrer mediaprofilen av gårde i en åpen 1971-modell Mercedes SL som han «fikk bytta til seg mot noen greier i 1999»:

– Når jeg skal grisetidlig ned på radiojobben klokka fem om morgenen, og været er fint: nettopp da, ja da er det topp å kjøre cabriolet, fastslår Schau.

Han og makker Bo André Hagen nyter god medfart med podkasten «Langkjøring med Geir Schau», et ordrikt snakkekjør og verbal ping-pong kunst– som på rekordtid er lukeparkert blant landets aller mest populære podkaster.

På Mercedens minimale baksete blafrer Schaus nye bokverk, «Hyttegroviser», som han «håper blir liggende i flere tiår på norske hytter, som gamle ukeblader brukte å gjøre».

Hvor mye blåst tåler Schau i skjegget?

– Hensikten med cab er jo å bli utsatt for litt vind. Å kjøpe ekstrautstyr som såkalt «vindavviser» er helt klart fy. Det skal flagre noen kvitteringer, flirer Schau.

Fjernet skælken

Den norske cabrioletsesongen er ultrakort med obligatoriske regnskyll:

– De få soldagene gjør at Norge nyter åpne biler desto mer enn land som plages av stikkende sol hele året. Allerede seint i sure mars ser jeg glade folk som er ute og lufter cabrioletene sine. Selv venter jeg på lune ettermiddager.

Schau har slitt en lang rekke åpne drog ved siden av Mærsja. En USA-importert Mazda MX-5 var «et godt kjøp» fordi de forrige eierne knapt hadde fjernet takdekselet – et deksel Schau i kjent radioprater-stil kaller «skælken».

En annen gang kjøpte han en antikvarisk Triumph Herald «billig av en gammal kjerring som ikke ante at hun kunne skrelle av taket».

– Uten tak seig bilen litt i dørene. Til og med stasjonsvogna til Triumph hadde avtakbart tak, om man bare visste hvordan man demonterte det: nok et dustete ingeniørarbeid fra England, skratter Schau.

En seinere Golf Cabrio var «mer brukervennlig» og en Hilux fikk hele hodet kappet av:

– Jeg hadde jo proft bilverksted og skar vekk taket sjøl – på årntli vis – og lagde en ny glassfibertopp som enkelt kunne vippes bakover og stues på lasteplanet. I regnvær lakk toppen likevel som en sil.

For to år siden brant den åpne Mercedesen i alles påsyn utenfor Kampen Bistro i Oslo:

– Kombinasjon av gammel bensin med mye etanol, dét er livsfarlig. Jeg hadde forsikring: nå er bilen rehabilitert og finere enn noensinne, mener Schau.

Kompis og bilmekaniker Bjarne Koren har sagt at gamle biler med moderne ekstrautstyr er som å male påhengsmotor på robåten i det nasjonalromantiske maleriet «Brudeferden i Hardanger» fra året 1848.

Handler som en gærning

– Jeg er opptatt av å tilbakestille Mercedesen slik den kom fra fabrikk, og fikk nettopp en stor kasse med gummipakninger i posten. Nå om dagen handler jeg smådeler som en gærning.

Mercedes SL er kjent for hardtopen – et avtagbart ståltak som kommer i tillegg til den myke toppen i stoff.

– Hardtop er bare tull. Hvor skal du oppbevare sånn drit? Min ble gudskjelov stært, skratter han.

Tidligere kunne Schau føle seg som Steve McQueen når han installerte seg bak rattet i en åpen bil.

– Nå har jeg blitt gammal og er mer opptatt av kjedelige greier som å sjekke bilens lyder. Om alt virker som det skal, flirer han.

Å legge ut på episke turer langs ruter som Atlanterhavsveien i Møre og Romsdal mener Schau er «like kjedelig som å gå tur i skauen: det skjer jo ingenting».

– Kosebil-landskap er for meg snarere Indre Østfold med krappe svinger, kupert terreng og mye rart å se på.

Etter rehabiliteringen er han blitt mer redd for å skade Mercedes i trafikken, og bruker den derfor mindre:

– Jeg trodde aldri jeg skulle bli typen som brer presenning over den i garasjen om natta, skratter Schau.

Selve lykken

Mangeårig Jotun maling-medarbeider Kjetil Urheim og døtrene Ida og Mari har to stykk SAAB Cabriolet pent parkert i hjembyen Sandefjord.

Da far Urheim nylig flyttet til Dubai i De forente arabiske emirater for å jobbe i Jotun-avdelingen der, følte han straks på et savn.

– Firmabilen, en Audi, snakket ikke til meg. Så ble jeg kjent med en fransk helikopterpilot her i Dubai: han eide en Saab Cabriolet som jeg fikk låne en stund. Det var som å komme hjem. Cabrioleten er selve lykken.

Testturene kan komme til å resultere i kjøp.

– Åpen SAAB er noe jeg helst må ha til enhver tid og på et hvert sted. Jeg tror jeg har kjøpt og solgt Saab cabrioleter siden 1997. Jeg kan finne enda en og tenke: «Den var enda finere» – det går litt i bølgedaler, sier han.

Døtrene Ida og Mari er de som holder liv i Sandefjord-SAABene ved å fyre dem opp og ratte rundt.

Pappa Urheim minner om at SAAB Cabriolet på begynnelsen av 1980-tallet ble testet mot en vanlig bil med tak:

– Forsøket gikk ut på å måle hvor fort kupeene ble varmet opp fra null grader vinterstid. SAABen, med det doble stofftaket lukket, oppnådde 18 grader langt kjappere enn testbilen med ståltak, fastslår Urheim.

Med cabriolet-utgaven traff SAAB tidsånden på slutten av 1980-tallet godt, lenge før erkekonkurrenten Volvo stablet et forsøk på noe lignende på beina:

Og Saab ga seg ikke – selv når bilmotene skiftet, analyserer Urheim.

De første utgavene fra 1980-tallet har en «perfekt, deilig romlelyd i eksosanlegget, en opplevelse som er sterkest ved rundt 1750 omdreininger»:

– Godlyden skyldtes en konstruksjonsfeil, kanskje en bøy i manifolden. Jeg skjønner ikke hvorfor de ikke bare fortsatte med den, smiler han.

Cabrioleten fra det nå nedlagte Trollhättan ble fra start posisjonert som en eksklusiv bil med turbo og 16 ventiler.

– Det var et smart trekk som i dag gir stadig verdiøkning. Mange bilmerker har én bestemt modell som løfter merkevaren: hos Saab gjør den berømte cabrioleten den jobben.

– Jeg synes Saab cab har unngått det typiske «frisørbil»-stempelet som henger ved enkelte andre cabrioleter. Den velges heller av leger, arkitekter, ingeniører og folk som er interessert i Saab og bil. Det maskuline utseendet hjelper: sjekk Saaben mot Volvo C70, som har er en dvask design, sier Urheim, som mener at svale Norge har et langt gunstigere «cab-klima» enn Dubai:

– I de fleste land kjører cabriolet-sjåfører oftest med lukket tak på grunn av varmen, ler Urheim.

Pangstart på forholdet

Gunnar Torsvik i Oslo er IT-ekspert i Telenor. For over 20 år siden, på høsten i 1998, fant han sin sjeldne, åpne 1963-modell Lancia Flavia Vignale i Philadephia I USA.

Andre juledag samme år ankom cabrioleten Drammen havn i container fra USA. Forholdet til skjønnheten fikk bokstavelig talt en pangstart:

– Bremsene var ikke i orden, på vei ned fra skipet bulket lossing-mannskapet bilen så det suste: forskjerm, lykt og grill ble smadret, sukker han, og opplyser at bilen ble reparert av den nå avdøde karosserimakeren Emmano Martinuzzi – som blant har bygget Flåklypa Grand Prix-bilen.

Først seks år etter den brutale importen kom cabrioleten på norske skilter.

Torsvik hadde fra før en Lancia Flavia Coupé.

– Forelskelsen i disse flotte kjøretøyene satt allerede i kroppen. I dag har jeg i tillegg sedan-utgaven samt en Gamma Coupé, sier Torsvik, som lenge har hengt i det relativt lille, norske Lancia-miljøet, og «fått venner for livet» i varierte omgivelser:

– Jeg finner stor glede i å kjøre gamle Mossevei sør for Oslo, fulgt av landevei med gulgrønne åkre på hver side, eller tunge skogsalleer på svingete, kuperte veier med lite trafikk – via Drøbak, Hvitsten og gjerne en ispinne-stopp i Son, gliser han.

Den firesylindrede motoren på 1800 kubikk tyter ut hele 95 hester, dog målt etter gammel standard.

– Cabriolet skaper kontakt med tilfeldige folk du ellers aldri hadde møtt, og det er jo veldig hyggelig.

I 1963 kunne man kjøpe tre stykk VW Boble for prisen av en åpen Flavia:

– Jeg tror neppe noen andre nye Lancia Cabriolet ble solgt her i landet Norge. Jeg vet bare at den tidligere advokaten til den avdøde skuespilleren Rolf Wesenlund raste rundt i en slik i en i Eidsvoll-traktene. Jeg hadde en hyggelig prat med han engang for 100 år siden, flirer Torsvik.

Alles oppmerksomhet

Viggo Visser er kaptein ombord på det største slagskipet av alle kabrioleter - med et fotavtrykk som lett krymper de blide monstrene fra de amerikanske Shrek-filmene.

Hans Cadillac DeVille convertible påkaller de flestes oppmerksomhet – også bestselger-forfatteren Jo Nesbø:

I fjor fikk den daglige lederen i Visser Bygg på Roa på Hadeland en hyggelig telefon fra forlaget Aschehoug: anledningen var slipp av Nesbøs ferske bakverk, unnskyld: bokverk, «Kongeriket».

Boka omhandler to brødre, hvorav den ene kommer kjørende hjem til barndommens bygd i en Cadillac – etter flere år i utlandet.

I romanens reklamefilm sitter Nesbø med kollega og stjerneforfatter Lars Mytting i Vissers Cadillac og prater i vei om boka – og bilens rolle der:

– Forlaget hadde lett etter nøyaktig en slik Cadillac, så jeg svarte selvfølgelig «ja».

Visser bivånet filmopptaket med Cadillacen – som varte hele fire timer i Maridalen i Oslo.

– Bilen er babyen min. Jeg har alltid drømt om denne cabrioleten og fikk endelig tak i den for fem år siden. Cadillac convertible har de peneste linjene som kan kjøpes for penger, mener Visser.

Myndighetene som ønsket en staselig bil til åpningen av en ny tunnel under E18 i Lier var åpenbart av samme oppfatning. Ordføreren i Drammen fikk låne Vissers amerikaner.

– Følelsen jeg får ved å cruise rundt i denne er ubetalelig. Det er moro når spesielt voksne folk står i ekstase når den kommer forbi, ler han.