De som elsker amerikanerne

Si meg hva du kjører, og jeg skal si deg hvem du er!

Hvem kjører hva – og hvorfor?

Diskusjonen om det foretrukne bilmerket er gammel som bilen selv.

I en serie utover høsten skal vi i Motor presentere hvem de svorne tilhengerne er – og spørre hva som begeisterer dem med merket.

Tidligere har vi presentert Audi, Alfa Romeo og BMW.

Denne uka tar vi steget fra merke til kultur. Møt de som elsker amerikanske biler – ved fem av dem.

Kremkaker på hjul.

Dollarglis.

Flak.

Noen av oss får aldri nok av amerikansk bilbonanza.

Hvorfor?

Ketil Solvik-Olsen, Amcar-organisasjonens egen Henning Kjensli, to kvinner med egen bilstil og eieren av landets råeste Corvette svarer.

Et uvant syn

Helen Vikeby i Halden ratter en av Østfold-byens mest fotograferte biler, en Chevrolet Bel Air.

– En ung jente med en pen amerikaner er kanskje et uvant syn, gliser 21-åringen, som kjøpte Chevroleten straks etter konfirmasjonen da hun var 14.

– Fire dører sparer meg for bryet ved å reise meg for å slippe ut baksetepassasjerer. Jeg liker selskap – og at bilen skiller seg ut, sier Vikeby, som har restaurert og modifisert Chevroleten selv med litt hjelp av faren.

– Folk som ikke forstår at bilen er for pen til å lene seg på, river jeg tak i, og ber dem finne seg en annen bil som rompestøtte!

Klare regler

Vikeby har vunnet priser på ulike treff, som «Beste amerikanske bil» på Jentetreff i Drammen i 2019, «Beste ungdomsbil» på Rockabilly festival i Fredrikstad i 2018, «Beste ungdomsbil» på Smaalenene Mønstringen i Slitu 2018 og andre plass på «Vårmønstringen» i Aremark.

Helen Vikeby, som til daglig jobber i bildelfirmaet Sarpsborg Motor, har klare regler for folk som vil sitte på:

– Tenk deg om to ganger før du gjør noe dumt: Enkelte liker for eksempel å banke med knyttneven i takhimlingen – da vil trekket mest sannsynlig sprekke. Og: Prøv å søle minst mulig – det er jeg som må tørke opp, sier hun.

– Straffen er at jeg knekker håndleddet, truer Vikeby halvveis spøkefullt.

Inn med teskje

De fleste passasjerer greier å oppføre seg ganske OK, men fremmede som bare setter seg i andres biler på treff er langt fra uvanlig. Venninner har fått spillereglene inn med teskje, lover hun:

– Mange står utenfor amcar-miljøet, men de sitter gjerne på. Jeg prøver å få med flest mulig i bilen, som heldigvis har plass til seks.

Østfolds sterke amcar-miljø er landskjent.

– For meg er miljøet naturlig, ikke noe jeg har lært. Jeg har vokst opp i baksetet på slike biler. Det er en livsstil som jeg klarer å kombinere med andre ting.

I garderobeskapet har Helen kjoler i 1950-talls stil, en rød med hodeskaller og en annen i sjakkmønster. Men kjolene får henne til å føle seg utilpass og hun synes kjolekonkurranser på biltreff er flaut.

– Jeg liker bedre å kle meg i pin-up stil med svarte bukser og ulike topper. Folk får leve med det.

Herping er ikke kult

Bil og klesstil har forandret seg: Vikeby er mindre glad i en ny generasjon raggere hvor ideen er å ha en sliten bil.

– Det er en konkurranse om å være verst i alt. Noen står på taket og hopper – målet er å bulke hver millimeter av karosseriet. Folk kan gjøre som de vil, men selv synes jeg ikke herping er kult, sier hun og innrømmer at hun selv gjerne sitter på en kjørerunde med raggerbiler når hun bare skal drikke, og at det er bra om folk kjører forskjellig stil.

– Jeg har hørt at samholdet var bedre før. Man tok godt vare på bilene og hverandre – og skapte et slags samfunn. Du finner fortsatt flere av disse folka blant dem vi kaller «orginalgubber» – eldre som vil beholde bilene som de kom fra fabrikk, og ikke senke eller modifisere på andre måter.

Enkelte har uttrykt at Vikeby er bortskjemt.

– Men jeg har kjøpt denne bilen for egne sparepenger og har gjort alt selv med hjelp fra pappa. Da en fyr i Halden trua med å ripe opp siden på bilen med nøkler, klikka det for meg.

Råner- og raggerbiler er ofte rikt dekorert klistremerker med dristige meldinger.

– Rövballebandet er populært i Halden: noen av bandets meldinger finner du igjen som klistremerker. Selv går jeg lei, og vil ikke ha det på min bil, men værsågod: det er greit at andre har.

Folkets egen minister

I 2013 ble Fremskrittspartiets Ketil Solvik-Olsen brått populær samferdselsminister. Han pyntet ikke kontoret med tørka blomsterkvaster, men med mange hundre modellbiler av amerikanske merker.

Over natta hadde amcar-folket i realiteten fått sin egen minister. Under Solvik-Olsens periode som samferdselsminister inntil 2018 fikk bilhobby en etterlengtet turboeffekt.

– Vi fikk igjennom mange ting som betyr mye for eiere av amerikansk bil og andre veteraner. Vi fikk fjernet en haug med irriterende reguleringer og samtidig kuttet avgiftene betydelig. Det er jo bare teit at norske myndigheter ga pålegg som å male over sidemarkeringslys. Da bygger lovverket frustrasjon fremfor respekt, sier Solvik–Olsen.

Rogalendingen har flyttet tilbake til Norge etter et par år i USA, og arbeider med oppstartbedrifter innen transport og teknologi – ved siden av politikk.

– Noe som kjennetegner amcar-folk er at de liker å skru på bilen selv. Dette er ofte veldig praktisk anlagte mennesker som er opptatt av å ta vare på ting istedenfor å skrote og kjøpe nytt – og det gjelder mer enn bilene deres, sier han.

Mangler tid og verksted

Solvik-Olsen vokste praktisk talt opp på familiens bensinstasjon på Bryne, og kan mekke bil. Nå sier han at han mangler tid og verksted. Etter hvert som hans egen familie har vokst til, har han byttet Chrysler Stratus Convertible med en romsligere Cadillac Seville 1985-modell og en trangere 2001 Plymouth Prowler.

– Disse to viser mangfoldet i amerikansk bilmiljø. De er så ulike som det går an å bli, men blir like godt mottatt på treff og stevner.

Oppvekstens slede?

Solvik-Olsen husker høydepunktet da han var omtrent ni år gammel og far kom hjem med Kong Olavs gamle bil, en staselig Dodge LeBaron 1981-modell.

– Det var, som alltid med amerikansk bil, litt kjekt å kjøre noe ikke alle andre kjører.

Jyplingen Solvik-Olsen dominerte baksetet som en hvilken som helst monark.

– I mine øyne skal kongefamilien kjøre amerikansk, mener han.

– For alle oss som er glade i amerikansk bil er det stas at Norges øverste symbol lenge kjørte det samme, sier han.

Pyntesjuk i særklasse

Når du kjøper en veteranbil, kjøper du også kulturen.

– Vi som liker USA-biler er heldige som har en så rik, amerikansk musikktradisjon: Det er nok å nevne Elvis Presley og Buddy Holly i forbifarten, og selvsagt hele MoTown-kulturen som oppsto i bilbyen Detroit. Pavarotti i italiensk bil blir en litt annen stemning, sier Solvik-Olsen.

– Og får du lyst til å kle deg i samme stil som bilen din, er det bare å studere de flotte antrekkene i filmer som Grease.

På sitt mest pyntesjuke stiller amerikansk bil og stil i særklasse.

– Ja, vi som liker USA-biler vil at stilen skal være litt skikkelig og gjennomført. Du kan godt si at amerikansk bil på sitt beste er kunst. Så vet jeg at en hverdagslig Ford Tempo fra 1980-tallet definitivt ikke er det, men pytt. I den andre enden av skalaen er min egen Plymouth Prowler en ekstrem, designmessig studie som er eksempel på hvor opptatt amerikanerne har vært av estetikk.

Harry? Moi?

Solvik-Olsen minnes at nordmenn med amerikanske kjøretøy tidlig fikk et opprørstempel og ble assosiert med en klesstil – på godt og vondt.

– Du var en outsider i skinnjakke – noen mente det var harry. Å like amerikansk bil var ikke bare stuerent, sier han.

– Hva – og hvem – er harry i 2020?

– Det kommer an på øynene som ser, og i hvilken grad bilentusiaster – uansett merker – klarer å oppføre seg. Og, er det påklistra eller ekte? I miljøer rundt amerikansk bil i Norge er det helt klart mye ekte følelser. Du viser ikke rikdom, men en oppriktig interesse, sier Solvik–Olsen, som drar litt på det, når han blir spurt om hvem som er den arketypiske amcar-entusiasten – og ikke får lov å svare ting som «et bredt spekter av mennesker»:

– Felles for mange som liker amerikansk bil er at de er glade i sjeldne biler, kjøretøy som ofte ikke er så lette å få tak i. Du er rett og slett typen som orienterer deg litt, som er nysgjerrig på hva som finnes der ute og hvilke muligheter som byr seg. Du går din egne veier, også i valg av entusiastbil, og stoler på deg selv. Det skal ikke være politisk korrekt, og det er ikke politisk korrekt.

I jobben som samferdselsminister ble Solvik-Olsen kjent med et utall nye fjes. Enkelte viste seg å ha sammenfallende bilinteresse.

– Jeg ble for eksempel overrasket over Vegvesenet – hvor mange der som har en amcar privat. Jeg synes samfunnet skal dyrke verdien av hobbyer som betyr mye for folk, sier han.

Sykkel i bakhånd

Folk med liten eller null kjennskap kan lire av seg fordommer som «folk med amerikansk bil drikker øl og stemmer FrP».

– Jeg håper jo at flest mulig stemmer Fremskrittspartiet, men sannheten er at miljøet er fin blanding av ulike mennesker. Mange blant amcar-folket har nok opplevd en kamp mot byråkratiet, ved for eksempel godkjenning av kjøretøyene. Det gjør kanskje at mange stemmer borgerlig. Men hvis du virkelig leter etter rølp, vil du alltids finne den ene – i alle typer miljøer.

Forresten, bruker amcar-entusiaster noen ganger beina – og sykler de?

Ketil Solvik-Olsen hevder at han selv sykler inntil 8000 kilometer i året, nær like mange som en omtrentlig gjennomsnittsbilist. Politikeren i ham tråkker til, også her:

– Enkelte sier «du som er sånn bilmann, sykler vel ikke langt?» Det spesielle med MDG er ikke at de sykler, men at de hater bilen. Politikere i alle partier sykler. Jeg finner ikke kjøregleden når jeg sitter i kø i Smestadkrysset i Oslo, der sykler jeg helst. Husk at å sykle er som å kjøre cabriolet, man kommer tett innpå stedene man reiser gjennom, sier han.

Ekte omsorg

Helsefagarbeider Jan Roger Solemsløkk i Lærdal i Sogn og Fjordane kjører en Corvette med sidepipes – eksosrør langs sidene – en biltype som kanskje ikke er opplagt å koble med omsorgsyrker.

– Jeg har alltid likt amerikansk bil for lyden og kom over denne som er bygget for dragrace-sporten med 255 dekkdimensjon foran og hele 295 bak.

Den amerikanske skuespillerinnen Heather Locklear, kjent fra «Melrose Place», kjørte i sin tid en Corvette med lignende kåpe og dekor, men stuket til Solemsløkks maskin er hakket vassere.

– Det rå oppsynet passer godt her i landskapet mellom fjord og fjell, sier han.

Skrift i sanden

Cindy Langkaas, salgskonsulent på Filmsenteret Charlie i Porsgrunn, er «stormforelsket» – sammen med typen – i en 1960-modell Oldsmobile med overflaterust som går under navnet @thegypsymobile på Instagram.

– Enkelte syrebehandler for å oppnå samme patina. Denne er «ferdig rusta – og stod lagret utendørs på et jorde i Nebraska i USA i årevis før den ble tatt til Norge. Når vi smeller igjen dørene drysser fortsatt masse sand ut av kanaler og sprekker. Sanden er en del av bilens historie, det er gøy! sier hun.

I motsetning til strøkne muskelbiler passer denne for å ta en ringerunde og invitere venner til å cruise rundt, høre på musikk og ta seg noen pils i baksetet».

Mexico-tepper på seter er «standard» i norske raggermiljøer og inspirert av lowrider-miljøet i Mexico og USA.

– Vi fant de rette teppene på nettet som vi synes kler bilens «rat look», sier Langkaas.

Direktør for det hele

Syv år før Henning Kjensli i Lillestrøm ble født, i november 1979, trykket bladet Amcar en reportasje om Cadillac Eldorado Biarritz Convertible.

– Far så reportasjen, og kjøpte maken bil. Siden har familien vært hekta på ’57 Eldorado, sier Kjensli, markedsdirektør i Amcar Norge, som gikk i fjor gikk hen og kjøpte sitt eget eksemplar – med en spennende historie.

I 1957 handlet skipsreder Peter Herlofson en Cadillac Eldorado Biarritz Convertible hos forhandleren Sørensen & Balchen på Majorstua i Oslo – én av knappe 1800 eksemplarer som Cadillac bygget. Etter 15 år solgte rederen et av Cadillacs flotteste produkter noensinne – til et brødrepar.

Inntil Kjenslis overtagelse i 2019 har bilen bare hatt to eiere på 62 år.

– Som ny var den blant Norges dyreste biler – til en utsalgspris på om lag ni gjennomsnittlige norske årslønner. Folk så kanskje på den romskip når den kom kjørende, sier han.

Stabilt på 47

Før rendyrket miljøet det amerikanske mye mer enn i dag. Nå kjører klubbmedlemmer over hele landet gjerne også merker fra andre land, og amcar-interessen er en sommerhobby.

– En klar trend jeg ser er et kraftig oppsving av import av rundt 10 år gamle amerikanere, driftssikre biler som Dodge Challenger, Ford Mustang og Chevrolet Camaro. Særlig eldre amcar-entusiaster vil nå kjøre mer og skru mindre. Treff, bedømming og premier var det store før. I dag er ikke folk fornøyde med å parkere bilen på en utstilling – det er bruk som gjelder, og det er jo positivt.

Mange frykter USA-bil-entusiaster er en utdøende rase.

– Statistikken vår viser heldigvis at den gjennomsnittlige medlemsalderen i Amcar er stabil på rundt 47 år. Folk kommer inn i miljøet som unge mens de fortsatt er frie og uten forpliktelser. Så ser vi at de kan falle fra noen år når de får barn og etablerer seg. Mange vender tilbake rundt 35 år når det hektiske familielivet slipper taket i dem. Derfor opplever vi ikke den fryktede, voldsomme forgubbingen.

Sans for rockabilly

Kjenslis eneste bekymring er den dalende interessen for de virkelige gamle bilene, som A-Forden. Hvem skal fortsette å ta vare på dem i framtiden?

– De fleste unge i dag har null forhold til slike kjøretøy, ettersom de aldri har opplevd dem i gatebildet. Bilinteresse følger gjerne et produkt som gir gode minner. Nostalgifaktoren flytter seg hele veien, sier han.

Derfor er biler fra slutten av 1980-tallet og hele 90-tallet så populære nå.

– Enkelte entusiaster går veldig opp i det – med klær, møbler og mer. Et eksempel er treffet Coupe Devils Rod & Kustom Bonanza, et årlig sommerarrangement i Blaker i Akershus. Jeg har litt sansen for det smale rockabilly-miljøet som holder fast ved en stil. Hvis du kommer med originalbil skal den være pre 1957 – og et kustombygg bør være 1963-modell eller eldre. Hjula bør være skodd med diagonaldekk. Jeg tror faktisk ikke du slipper inn med radialdekk, ler Kjensli – som selv har besøkt arrangementet med egen pick-up.