Hvem har Norges mest grisefine grill?

Grillen er bilens våpenskjold, insektfanger – og trutmunn.

Grillen er det første du ser, og det siste som går av moten. Gapende bilgriller er sultne på oppmerksomhet.

Bil-grillfolket griller gjerne hele året – men det er veteranbilene fra midten av 1950-tallet som har den feteste krommen.

Bevis på grillens solide posisjon finner du også blant årets elbilnyheter: Kinesiske Hongqi og tyskerne Audi og BMW er pyntet med digre logo-rammer – som får batteriglisene til å se ut som fossilbiler.

Nye plastikkgriller har likevel vikeplikt for veterankjøretøyenes krom.

Heng med på motors grillparty – med grillentusiastene Arild Scheide, Svein Erland Pedersen, Petter Skoglund og Caroline Espen:

Samboerne Petter Skoglund og Caroline Espen bor på Kapp ved Gjøvik og kjører en røslig 1954-modell Pontiac Star Chief Custom Catalina.

Petter kommer fra slekt med hang til amerikanske glis. Han spiller også i bandet The Jelly Roll og er aktiv den lokale trivselklubben Yttervika Rock & Amcar Club. Caroline eier en Skoda S450 fra 1959 og en 1966 Pontiac Catalina.

– Pontiac-grillens spesielle utforming gjenspeiler bilens prisnivå da den var ny. Bilkonsernet General Motors’ søstermerker Chevrolet og Pontiac brukte ofte mange av de samme delene – og ser ved først øyekast nokså like ut – men detaljer som nettopp grillen skiller dem. Lavprisprofilen til Pontiac er kanskje kjent for mye dill, mens flottere merker som Oldsmobile og Cadillac lå litt lengre fremme – med reinere og mer moderne linjer, også i grillen, analyserer Skoglund, som jobber som maskiningeniør i Intek Engineering.

I 1954 fikk den fra før massive Pontiac-fronten et oppjazza design – og senere ble akkurat denne grillen populær i såkalte custom-miljøer som gjorde det til en sport å bygge om bilene sine, slik at de fikk et mer personlig uttrykk.

– Denne grillen er jo ganske smekker, samtidig som den lett kunne tilpasses ulike type kjøretøy.

Hva mener Pontiac-eieren om at årets nye elbiler tar opp igjen trenden med kolossale frontgriller?

– Vel, disse grillene er formgitt av folk som har mer peiling på design enn meg, og det er muligens moten nå. Få, nye biler virker superpene før man blir vant til dem i trafikken. Likevel: Jeg er tilhenger av at ting har en funksjon – og såvidt jeg vet, er mange av disse elbilgrillene tette og dermed til kun for utseendet. Da burde kanskje elbiler hatt eksosrør også? ler Skoglund.

I arbeidstiden kjører Svein Erland Pedersen på Skreia på Toten kranbil for Byggtorget. På fritiden ratter han Kong Haralds tidligere stasbil: en Volvo 264 med et massivt grillparti, en farkost som Kongehuset i sin tid skal ha fått i gave fra Volvo Norge.

De svenske merkene Volvo og Saab er kjent for sine nøysomme designløsninger, der hver detalj er irriterende velbegrunnet – ofte mer ut fra behov enn lyster.

Likevel finnes unntakene som bekrefter regelen om «form følger funksjon»: Saab dyrket sine berømte grilldesign, som skulle ligne et fly med vinger, og Volvo kronet kulten med en kongekroneaktig grillfasong. Volvo 264 er kort fortalt en forfinet versjon av «folkhems»-raceren 240.

Den 25. april 1979 overleverte Volvo bilen til daværende Kronprins Harald.

– For to år siden så jeg den annonsert, og den virket ganske redusert. Den startet ikke, og noen hadde åpenbart dratt den ut av en garasjeåpning, så den ene siden var stygt ripet og bulket. Men jeg måtte bare ha den, forteller Pedersen opprømt.

Nå er den ikke 100 prosent strøken, men «ganske presentabel».

– Siden kronprinsen var første eier, føler jeg en forpliktelse til å stelle godt med klenodiet. Jeg har vært i kontakt med bilansvarlig på Kongehuset, kanskje får jeg mulighet til å vise kongen bilen etter koronaperioden, sier han.

I ungdommen snudde han og kompisene seg etter Volvo 264, hvis den i det hele tatt var å se på veiene.

– Vi siklet jo nærmest – den var en drømmebil med «lyx» som kraftigere motor, finere interiør og større grill. Bare fiffen hadde råd til den, ler Pedersen.

Arild Scheide i Halden gliser like bredt som grillen på sin 1954-modell Chevrolet.

Bakenfor rillene i den kromtunge fronten buldrer en sekssylindret «Blue Flame» 3,8 liters maskin med 125 hester. Automatkassen er to-giret – og har fra fabrikken fått det småpoetiske navnet «power glide».

– 50-tallets amerikanske biler er et eldorado av flotte griller i alle fasonger, og min er bare én av mange fra den tiden, skratter han.

Designen handlet om å skyve fram attributtene:

– Bilene skulle se prangende ut – enten de kom seilende på Sunset Boulevard eller tusenvis av andre paradegater og veistrekk over hele USA. Bilens front er uansett en opplagt mulighet til å gjøre et godt førsteinntrykk, sier han.

Amerikansk bil var tegn på amerikansk, viltvoksende velstand.

– «Dollarglis» var – og er – et treffende kallenavn, ler han.

Men til vinteren tar Scheide grillfri: I garasjen huser han en smal og smekker norskbygget Tempo veteranmoped som skal få all hans kjærlighet – inntil han slipper grillmonstrene fri igjen, så snart veiene blir vårtørre.