Nå vil stadig flere finne igjen sin aller første bil

Første ungdomskjæresten.

Første klineturen.

Første bilen.

Noen av oss finner tilbake til ungdomskilden – helt uten rynkekrem: Trikset er å spore opp nåværende eier av ditt aller første åk – selveste ungdomsbilen – og trygle om å få betale løsesummen som skal til for å få gullet tilbake.

Med på kjøpet får du minner om livets bekymringsløse, rampete start: lukta av lykken sitter fortsatt i frontrutens sprukne tetningslist, i seteputene og i bagasjerommets innerste mørke.

Les historiene til førsteelskerne Rune Syversen, familien Berntsen og Bjørn-Vidar Lazar Braathen:

I 1994 kjøpte Bjørn Vidar Lazar Braathen i Kolbotn i Nordre Follo sin første bil, en Mini 850, for 6500 kroner – alt opptjent som avisbud, ispedd konfirmasjonspenger.

– Metoden min var å gå direkte til verks og ringe på døra hos et eldre ektepar som hadde den gule tassen i oppkjørselen. Jeg spurte pent og fikk ja over dørstokken, minnes den nå suksessfulle eiendomsmegleren – som måler 1,90.

I 2001 solgte han Minien fordi han isteden hadde falt for en sliten BMW 318 «hvor felgene var mer verd enn bilen».

I år, nøyaktig 20 år seinere, fikk han kjøpe briten tilbake for 18.000 kroner. I mellomtiden hadde den hatt fire andre eiere.

Stemningen for et gjensyn ble pisket opp av Braathens egne, varme Mini-minner.

– Den gang passet Minien godt til øvelseskjøring fra mitt barndomshjem og til matbutikken vi kalte «Corner». Corner heter nå Kiwi og i luftlinje er avstanden knappe 200 meter. Jeg tok Minien mange rare omveier uten mors samtykke, sier Braathen.

Tross meglerens andre hobbybiler de seneste årene, forble Minien i tankene:

– Men det få å se den igjen virket lenge fjernt.

Etter litt lett detektivarbeid sporet han opp eieren med adresse i Hobøl i Østfold.

– Da jeg ringte trodde han muligens at jeg var gal. I årevis hadde bilen stått ubrukt. Jeg sa: «gi signal dersom du likevel skal selge den».

Som ren trøst kjøpte Braathen i mellomtiden en blå Mini i Moss. På hjemveien ville han ta en sniktitt på den gule Minien.

– I siste liten tenkte jeg at å mase var litt frekt – og droppet planen.

Samme kveld la eieren av den lille gule ut en annen Mini for salg.

– Jeg sendte en hastemelding: «ikke glem meg». Før jeg sovnet den kvelden, var avtalen nærmest i boks. Han måtte bare diskutere med kona – som faktisk også eide bilen, smiler Braathen, som nå har hatt den til reparasjon og diverse utbedringer.

– Barndomskompisen har fått sett den – og selvsagt mine foreldre. Min mor synes den er like fin som den gang, mens min far ikke forstår hvorfor jeg skal ha enda en Mini.

Beste minne?

– Jeg fikk raptus en gang og skulle kjøre om kapp med en flott, eldre Mercedes 230. Mutter ropte «neiii Bjøøøøøørn". Mutter har alltid rett, ler han.

I 2010 hadde Rune Syversen i Ringsaker en knallrød, knakende kul Toyota Celica som første bil – en 18-års fødselsdags-gave fra snille foreldre.

– Hvorfor kvittet jeg meg med den? Kanskje jeg var ung og dum? spør Syversen seg selv.

Delvis synes han sportsbilen var dyr i drift.

– På den tiden jobbet jeg som avisbud og brukte mye av lønningen på bensin. Dessuten var jeg nok mer Audi-fan enn Toyota-entusiast: til slutt solgte jeg den til fordel for en Audi A6 med V6-motor på 2,8 liter. Denne var jo selvsagt mye dyrere å kjøre med. Så, som sagt: ung og dum, ler han.

Mange år gikk, og enda flere biler kom og forsvant mellom Syversens never.

– For en tid tilbake søkte jeg registreringsnummer og fant fort ut at Celicaen sto avregistrert. Jeg raste avgårde til den oppgitte adressen noen mil herifra, hvor den sto ute i en hage med en stygg frontskade, sukker Syversen, som forsøkte så godt han kunne å få kjøpe den bulkede bilen fra eier – uten hell.

Etter enda ett år søkte han igjen på registreringsnummeret.

Lykkeligvis hadde den nylig skiftet eier: mannen informerte meg om at han hadde plukket ut gir, motor og ledningsnett til bruk i bilcross-sport, og at resten av bilen var til salgs for vrakpant. Jeg dro selvsagt og reddet den umiddelbart, sier han.

Syversen kjøpte to andre Celica-vrak som organ-donorer. Nå står Toyotaen i verkstedet hans hvor den gjennomgår en rekke kirurgiske operasjoner og annen nødvendig indremedisinsk behandling.

– Jeg har sett mange savne sin første bil, og syntes selv det ville være fælt om den ble vraket og jeg aldri kunne få den tilbake. I tillegg er den tross at en burdagspresang fra mor og far. Nå mangler jeg egentlig bare å få skikk på bremser og fôringer før EU-kontroll, så skal den på veien igjen, lover Syversen.

For 13 år siden satt Roar Berntsen, NRK-tekniker i Innlandet, rolig i redigerings-studio med en raff dokumentarfilm om VW Boble-entusiaster, mekka av flinke mediestudenter i Høgskolen i Hedmark.

Plutselig kjente han et rykk i gasspedalfoten og fikk et rystende flashback 20 år tilbake i tid.

– Der og da innså jeg at dokumentarfilmen var en kraftig vekker. Jeg hadde nærmest helt glemt bort at jeg solgte min første bil for to tiår siden. Den veldreide dokumentarfilmen minnet meg om hvor tøffe disse Boblene var. Plutselig tenkte jeg at jeg bare måtte oppspore den 1974-modellen jeg solgte, forteller Lillehammer-mannen.

Gjennom Statens Vegvesen sporet han opp den hvite Bobla – den viste seg å være hos en snill mann på Karmøy.

– Karmøy-fyren og jeg hadde en lang samtale hvor han ga uttrykk for at han syntes det var moro at jeg tok kontakt. Etter mye om og men, tok jeg mot til meg og sa at han måtte ta kontakt om han i framtiden skulle finne på å selge. Jeg ble sjokkert da han lo – og svarte at bilen faktisk var til salgs – bare jeg i hele verden hadde gått glipp av annonsen han nettopp hadde lempet ut på finn.no, flirer Berntsen.

Turen Lillehammer-Karmøy tur-retur ble unnagjort på rekordtid, bare med noen få timer på øyet på Haukeli.

Hadde Berntsens førstebil vært av et annet merke, mener han at han neppe hadde greid å produsere så voldsomme følelser.

Hengeren som vises i Berntsens familiefotografi har også en historie: siden den var ny i 1978 har den tilhørt slekta, og var siden med på turer «overalt».

– Så ble den forlatt i hagen, hvor den hvilte under en halvmeter med avfall. Søsknene mine forærte meg den gladelig – og jeg restaurerte den slik at den kunne få nye turer – slik som den på fotografiet, som gikk til Dønfoss Camping i 2001, jubler Berntsen, som legger til at studentene som lagde filmen om VW-entusiaster også dokumenterte hans Boble-gjenforening

– Bobla mi ble ekstramateriale i filmprosjektet, gliser Berntsen.