– Min Volga var KGBs favorittbil

Kan du rase rundt i russisk bil på norske landeveier, og samtidig være imot Russlands invasjon i Ukraina?

Tross svært dystre omstendigheter som er skapt av russiske myndigheter alene, fortsetter vi å være fascinerte av det seige russiske folket og deres fabelaktige, egenartede kultur:

Råvakre kirker med snurrige løk-kupler, tradisjonelle trehus på landsbygda malt i glade farger, St. Petersburgs storslåtte kunstinstitusjoner – og ikke minst de grå drabantbyene hvor menn samles i garasjer om kveldene for å drikke vodka, spille kort og fortelle skrøner.

Vi leser forfattere som Leo Tolstoj (1828–1910) og Fjodor Dostojevskij (1821–1881) og kjører gjerne Lada, Pobeda, Moskvitch, Zil og Volga.

Ja, heng på Jan Paulsen i Lillehammer og Lars Saunes i Asker:

Mellom arbeiderbilen Lada og KGB-sleden Volga ligger et åpent landskap, og dét heter Moskvitch. Jan Paulsen i Lillehammer har to, en gråhvit fra 1966 og en glad-oransje fra 1977.

– En slags forklaring er at jeg er født i 1952, og som smågutt var det svært mange øst-sonebiler å se i gatene i Oslo.

Rundt bydelene Torshov og Rodeløkka glodde han seg glad på trafikken.

– Jeg syntes Moskvitchen var blant de flotteste av dem, men Volga var enda finere.

De to merkene var de aktuelle, om jeg en dag kunne skaffe meg en artig, helst russisk, bil, husker han.

Pobeda var for lengst ute av markedet, og på 1970-tallet kom Lada.

– Men, nei, Lada var jo rett og slett en Fiat. Jeg ville ha en ekte russer.

Moskvitch ble av en journalist i avisa Østlendingen omtalt som fattigmanns-Lada.

– Som bruktbil var Moskvitch billigere enn Lada. Fordi Volga ble dyrt, og jeg ikke ønsket å bruke så mye penger, kjøpte jeg i 1983 enkelt og greit en Moskvitch 412, som viste seg som et artig, uproblematisk bilhold.

Han tror mange som fortsatt kjører russisk, er «russofile».

– Som russofil er man interessert i alt russisk: russisk språk, litteratur, historie, romfart – og for min del, russisk skøytesport. Det er nærmest en legning, forklarer han.

Kommentarer etter krigens utbrudd, rundt hans østvendte bilinteresse, har latt vente på seg:

– Ingen kaster råtne egg eller lager riper i lakken. Det kan også skyldes at få vet om merket. Og folk jeg kjenner, som vet jeg kjører russisk, nei ... jeg hører ingen negative kommentarer.

Da krigen brøt ut, tenkte han: «Nå må jeg være forsiktig, fordi det er mange gærninger der ute». Han har stadig god kontakt med en ukrainer, som har hjulpet ham, og mange andre, med deler:

– Jeg skrev til ham og sa at jeg var usikker på om jeg skulle ta Moskvitchene ut av vinterhiet i våres.

Ukraineren svarte: «Se ikke på din bil som russisk. Se på den som det den faktisk er, en sovjetisk bil.»

Mange ukrainere arbeidet ved Moskvitch-fabrikken, og andre ansatte kom også fra store deler av Sovjetunionen.

– Moskvitch er sovjetisk: I alle fall alle som ble produsert frem til oppløsningen av CCCP, og det gjelder alle modellene som kom til Norge, triumferer Paulsen.

Produksjonen av Moskvitch nådde aldri store høyder sammenlignet med Lada, som ble laget i langt større antall. Likevel måtte en sovjetborger vente i tre år på en Lada.

– Ventetiden for å få en Moskvitch var nok enda lengre. Da Lada-produksjonen fikk fart etter lanseringen i 1971, ble muligens ventingen for Moskvitch redusert noe, forteller han.

For noen er storbilen Volgas struttende linjer nærmest like staselige i trafikken som en ballerina på scenen i den berømte Bolsjoi-balletten.

Asker-mannen Lars Saunes, partner i finansrådgivingsselskapet DHT, skrider fram i sin Volga 3102, et røslig kommunist-statussymbol som fra slutten av 1960-tallet gjerne ble kjørt av agenter i KGB, Sovjetunionens beryktede etterretningstjeneste.

Tre tiår tilbake tok karrieren ham til Moskva, hvor han bosatte seg i en lengre periode og fikk god tid til å bli glad i russiske kjøretøy.

Den selvoppnevnte Volga-entusiasten kjører gjerne med vidåpent vindu, og han skjuler seg ikke for en eventuell diskusjon rundt det å kjøre russisk.

– Bilen alene har jo ikke gjort noe galt, verken før eller etter at krigen i Ukraina begynte, argumenterer han.

Saunes har smurt et klistremerke med tydelig, ukrainsk flaggmotiv på bakruta.

– Og der blir det værende, lover han.

Etter Russlands invasjon av Ukraina har han fortsatt kjøreturene, og til og med tatt en runde forbi den russiske ambassaden, stanset og levert en liten protestmarkering.

– Blant folk flest møter bilen og jeg som før bare brede glis, stadige forespørsler om fotografering og like mange tomler opp.

Som eier av en oppsiktsvekkende Volga hjelper det at Saunes liker å prate.

Les om andre entusiaster her!

• 

  Vi som kapper biltaket:

  Kappsagen endret Odd-Egils Amazon brutalt

• 

  Vi som oppdrar barn med gammal bil:

  Babyene som får bil inn med morsmelka

• 

  For deg som har mye penger:

  Hva tror du denne Porsche-fargen koster?

• 

  Vi som liker vinterlig bilmoro:

  11 fæle, fine historier om bilvinter

• 

  Vi som elsker bilutstillinger

  Norske bil­messer: 100 år med gleder (og skuffelser)

• 

  Vi som er grådig glad i Granada:

  Husker du Ford Grandiosa? Eller var det Granada ...

• 

  Vi som dyrker Opel-moro:

  Disse Opel-entusiastene spiser Ford til frokost

• 

  Yaris til 1,2 mill:

  Det finnes bare én, Jonas måtte søke om å få kjøpe den

• 

  Vi som digger gamle ting:

  Syv på topp: Tingene vi ikke visste vi trengte

• 

  Vi som vil ha gøy elbil:

  Abarth – Norges mest befriende ufornuftige elbil?

• 

  Vi som liker lave biler og høy musikk:

  Det artigste som har skjedd på Oslos tristeste p-plass?

• 

  Vi som liker «Treffet under brua»:

  Norges særeste kjøretøy samles på denne grusen

• 

  Vi som liker bil og båt bryggelangs:

  Bilene som (nesten) matcher båtene

• 

  72

  Test: Hyundai Ioniq 5 N

  Bilen alle bør ha kjørt én gang i livet

• 

  Vi som feirer Ford Fiesta:

  Solgte fiske­jolla for å få råd til denne

– Hver gang jeg legger ut på tur, må jeg regne med å bli stoppet av nysgjerrige med alle mulig typer spørsmål.

For de mange med opprinnelse fra Øst-Europa er denne bilen først og fremst et uttrykk for oppkvikkende oppvekst-nostalgi.

– For meg personlig bringer den altså mektige minner fra 1990-tallet, da jeg bodde og arbeidet i Moskva.

Bare motorlyden låter radikalt annerledes:

– En tidligere eier fikk den geniale ideen om å lempe inn en 2,8 liters V6 fra en Ford Granada med automatgir. Den tyske maskinen er langt bedre enn treskeverket som ble levert fra fabrikken. Den originale rekkefireren på 2,4 liter har mange rare lyter, som at den raper mellom girene, rapporterer han.

Han ser på russeren med et ømt blikk:

– Volgaen har klassisk, passe prangende frontparti med grill og tåkelys, som faktisk virker. Den dype, flaskegrønne eksteriørfargen blir aldri kjedelig: Intensiteten varierer med dagslyset. Og den ser fortsatt svært bra ut sammenlignet med hvilken som helst bil bygget i 1986, konstaterer han.

Quiz:

Husker du bilene fra Øst-Europa?

Foruten nevnte KGB, var Volga gjerne beregnet på høytstående medlemmer av det sovjetiske maktapparatet.

– Denne biltypen ble gjerne kjørt av sjåfør, opplyser han.

I hjemlandet ble Sovjets svar på Mercedes ikke solgt til privatpersoner før langt ut på 1990-tallet.

Hvis du får øye på en slik, blir det kanskje lenge til neste gang, om du i det hele tatt er så heldig. Saunes' Volga er nemlig absolutt eneste 3102 (modelltype produsert fra 1986 til 2010) som ruller på norsk asfaltdekke.

– De to andre som ble importert til Norge i 1986, slet merkelig nok med å finne kjøpere og ble re-eksportert tilbake til Sovjetunionen, sukker han.