Er 50-tallets biler de siste som var sexy?

Ut med gretne gamliser. Inn med yppig ungdom. 1950-tallet var første gang i verdenshistorien mennesker under 30 fikk diktere alt fra moter til musikk, via bil-estetikk.

1950-tallet kalles «tiåret som aldri dør» – med bilene som aldri stopper (de stopper i hvert fall ikke å begeistre).

For å delta på femtitallsfesten trenger du bare Brylcreem i håret – alternativt smørefett fra bilgarasjen – oppkneppet Hawaii-skjorte, rockabilly skinnjakke, jeans med oppbrettet nederkant, traktorsko – og gjerne en fet bil med halefinner og former rappet fra romfarts-estetikk.

Nå slipper entusiaster over hele landets løs 1950-tallets gull på sommerveiene. Heng på familien Nybru og paret Marius Heggstad og Anne Sollid Heggstad:

Marius Heggstad og Anne Sollid Heggstad (#annesretro på instagram) pynter oppkjørselen i Oslo med en tofarget Sunbeam Rapier fra 1958. Nå på formiddagen er hun på jobb og han tilfeldigvis hjemme, og han får derfor ordet:

– Interessen for 1950- og 60-tallet har jeg fra oppveksten.

Faren, Dag S. Heggstad (1929–2020), var arkitekt og tegnet drømmehuset sitt for familiens ve og vel, med mange tidstypiske detaljer.

– Stilen gir meg, også når jeg støter på den andre steder, minner om en knakende god, lykkelig barndom, sukker han, og legger til at faren var Oslos byarkitekt og tegnet signaturbygg som Jar Kirke og Nordmarkskapellet – og ellers flere skoler.

Interessen for 1950- og 60-tallet stikker dypt og gjennomsyrer parets klær, møbler og biler.

– Gjett om jeg ble glad da jeg fikk lov å overta denne Sunbeam Rapier'en – som mors fetter kjøpte ny i 1958.

I årevis hadde fetteren brukt den britiske bilen til både rally og daglig transport. Heggstad beskriver seg selv som «mer enn middels opptatt av bilsport fra denne tiden», og husholdningen har i tillegg to engelske MGB GT og en MGB som likeledes er rigget for historisk racing.

– Det var kona som kjøpte MGB GT-en til meg – hun har lagt sin elsk på vår Sunbeam, ler Heggstad.

Huset som ruver bakom, er bygd i samme tiår som bilen – nærmere bestemt 1950 blank.

Inne i boligen snubler vi oss gjennom snasne småmøbler i tresorten teak, Majestic-lamper, diner-møbler på kjøkkenet, kjøkkenmaskinen Electrolux Assistent, Snapphane smørbrødgrill og Starburst lamper og veggklokker. Smegs retro hvitvare-serie er godt representert, og den moderne oppvaskmaskinen er skjult bak panel i 1950-talls stil.

– Vi blir glade bare av formene og fargene, forsikrer han, og forteller at ettersom kona har en sterk hang til tidsriktige klær, prøver han å henge med:

– Det er vakkert, feminint og veldig kult. For å matche, må jo jeg også tenke over hva jeg har på meg: Tweed, cordfløyel, eller olabukser med oppbrett. Er det klassisk, går det aldri av moten, fastslår Heggstad

Stian Nybru er fotograf hos Norsk Folkemuseum på Bygdøy med ukuelig interesse for objekter med stil og historie. På instagram-kontoen @acedynamite presenterer han seg også som «doghouse bassist» i bandet The Lucky Bullets, beundrer av design- og arkitekturstilen Midcentury modern – og som far til tre.

– For meg var inngangen til interessen for 1950-tallet den energiske musikken kombinert med den framtidsretta designen som knapt noe annet tiår kan vise maken til. Her er flust med krom, futuristiske former og spreke farger, og min Plymouth Savoy fra 1955 har flere av disse elementene.

Ved en tilfeldighet kom han en dag over en glad barnevogn fra samme årgang som bilen, med både krom, sprek farge og futuristisk form.

– Den har perfekt fjæring, som amerikansk bil på sitt beste. Barna har trivdes svært godt i den, rapporterer han.

En av hans absolutte favoritter innen kategorien kjøkkenredskaper er en hjulvisp fra 1950-tallet. Vidunderet går, som bil og barnevogn, også på en måte rundt:

– Hjulvispen har dekorativ krom og er funksjonell med godt stål og ren design. Familiens neste generasjon vil definitivt arve den, sammen med Plymouth’en, lover han.

1950-talls navnene Elvis Presley, Buddy Holly og Johnny Cash var de tre første artistene han begynte å lytte til.

– Pappa inviterte meg nok inn i dette universet. Han hadde en gammel elektrisk gitar han hadde bytta mot en flaske brennevin. Han kunne ikke spille, men fikk solid oppmerksomhet fra damene – grunnet denne gitaren han alltid hadde klar på hybelen.

Utenfor boligen til familien Nybru ved den urbane villmarken Lillomarka i Oslo står den badebasseng-turkise amerikaneren henslengt, unnskyld: pyntelig parkert. Gliset gir inntrykk av at vi befinner oss et sted på vestkysten av USA for nær 70 år siden, og mindre i heilnorsk, nåtidig elbil-virkelighet.

Adressen er en del av det berømte boligfeltet «atriumshusene på Ammerud»: Arkitekt Håkon Mjelva (1924–2004) lot seg inspirere av modernistisk, amerikanske byplanlegging – som hadde sitt klimaks i den jet-set pregede ørkebyen Palms Springs.

På 1960-tallet fikk Mjelva bygd ideene om et lett og lekent drabantbyliv – i Norges hovedstads den gang grisgrendte skogkant.

– Jeg kaller selvfølgelig Ammerudgrenda for det norske Palm Springs, sier Nybru fornøyd.