Er bilen Norges største lagerplass?

En vinkelsliper. Et vaffeljern. Et trekkspill. En sammenrullet fillerye: Folk putter de utroligste ting i bilen og kan la tingene marinere om bord i årevis.

For vi lemper stadig kilovis med dingser, duppeditter og rariteter inn i bilen, men lite, eller ingenting, ut igjen.

– Det har hendt jeg har ryddet ut av bilen. Da går den mye lettere opp bakkene, melder en bileier når vi lufter emnet på et nettforum.

En tidligere Motor-artikkel handlet om hva nordmenn har i bagasjerommet, men her er folka som bruker bilen til alt fra bod til fryser: Cecilie Alvestad, Solveig Giulia Weie og Erik Buer:

Erik Buen i Oslo har nettopp kjøpt en ny Tesla Model Y Performance – som selvsagt var helt fri for ting, skrot og dingser i det øyeblikket han hentet den. I et kort øyeblikk kunne han faktisk nyte et ryddet bilinteriør.

Alle tingene og dingsene som hadde blitt liggende i hans forrige bil, en tilsvarende lynrask Model 3, hadde han samlet i diverse poser. Mye av det unødvendige og muligens nødvendige stæsjet ble dermed lempet over i denne neste Teslaen.

– Jeg kan jo starte med å bekjenne at jeg er et ordentlig rotehue, sukker mannen, som i mange år jobbet hos Møller Ryen i Oslo.

Den nevnte Model 3 Performance beholdt han i tre og et halvt år, og han rakk å samle en rekke kuriøse ting i bagasjerom, baksetegulv, frunk og andre av bilens hulrom.

– For eksempel kjøpte jeg en høytrykkspyler på impuls, med tanke på hvor praktisk en slik innretning kan være for bilvask. Men jeg brukte den aldri, og isteden kjøpte jeg vask rundt omkring. I alle disse årene ble høytrykk­spyleren liggende der mutters alene i tussmørket, flirer han, og kommer på flere smått, absurde greier:

Krakk og teppe

– Jeg har også lenge kjørt rundt med en større kjøleboks, en krakk til å sitte på som jeg ikke kan huske jeg har sittet på – og et svært piknikteppe jeg kanskje har rullet ut og brukt én gang. Det må ha skjedd mens jeg har ladet.

Han har kjørt til sitt faste feriested på øya Thassos i det nordlige Hellas – og hatt med seg en rekke ting som ikke hadde noe med ferieturen å gjøre.

Han husker med glede sin første utenlandstur fra Norge til Hamburg bak rattet på en 1977-modell VW Passat – også den med blindpassasjerer i form av tilfeldig stæsj – om bord.

– Ja, jeg er glad i ting, men jeg har lite bruk for dem, sier han ettertenksomt.

– Tingene fyller seg opp i bilen, nærmest av seg selv, og jeg har problemer med å flytte dem ut igjen.

Under den nevnte krakken og annet gull ligger ting til bikkja, såpe, ladekabler og det Buen kaller «duppedingser»:

– Det er ting jeg tenker vil være greit å ha, i alle tilfelle, når jeg rasker dem med meg i farta, i fristende butikker som Biltema, ler han.

Han utpeker gulvet bak forsetene som katastrofeområde nummer én:

– Jeg er flink til å bruke det som søppelkasse. Og om en passasjer skal sitte på, der bak, måker jeg alt over til den motsatte siden.

Det hender han tar seg i å samle opp det verste, og kaste.

– Tomflasker, brukte servietter og pølsepapir: Jeg venter en stund – til jeg synes jeg det er nok, til det fyller en plastpose, og kan kastes. Det er jeg sånn jeg er.

– En bruksting

Angeren er ikke langt unna:

– Kaster jeg noe, får jeg i umiddelbar etterkant ofte følelsen av at «nå skulle jeg hatt den tingen». Fordi jeg er et rotehue, må jeg bare akseptere nederlaget. Da er det på’n igjen, for å kjøpe det samme på nytt. Noe som selvsagt er ren idioti, økonomisk sett.

Buen oppgir å ha nær null interesse for bil.

– Bilen min er en bruksting. Såpass har de fleste som kjenner meg, forstått, sier den glade skrotsamleren, som etter 20 års ekteskap fortsatt er gift:

– Ja, heldigvis har jeg en kone som holder meg i øra. Hadde jeg ikke hatt henne, så ville også leiligheten sett ut som et helvete, spår han.

Cecilie Alvestad i Bjølsetgrenda i Elverum kommune er i ferd med å renovere kåken.

– Så jeg måtte blant annet finne en annen oppbevaringsplass for husholdningens omfattende fiskeutstyr. Det hele ligger nå på setene i min flotte Golf fra 1991, sammen med en rekke andre ting: Et løst dashbord, diverse høyttalere, en del verktøy, noen lamper og lignende. Det er jo genialt å bruke bil som lagringslokale når man pusser opp hjemme, mener hun.

Må hasterydde

Golfen har nettopp fått status som veteranbil, og drømmen er en trang VW Karmann Ghia, – klassikeren fra 1950 og 60-tallet, som verken har plass til løse gjenstander eller skrekkelig skrot.

– Tro meg: Jeg er en person som liker å ha orden rundt meg hjemme, men bruksbilen min – en Passat fra 2002 med firehjulstrekk – er så rotete at jeg må hasterydde hver gang noen skal sitte på.

Nylig lyktes hun i å tvinge en røslig kommode inn i den kompakte Golfen.

– Det er ganske utrolig: Alt går å stappe inn i den bilen, man må bare være løsningsorientert. Den er ellers en morsom, liten rotte av en bil, med 1,6 turbodiesel som ryker svart bare man tråkker litt på gassen, rapporterer hun.

Om rot rundt oss gjør oss til bedre mennesker?

– Tja, det er vel både og, ler hun.

Les om flere bilentusiaster her!

• 

  Vi som dyrker røde (bil)detaljer:

  Rød bil gir mange fordeler

• 

  Vi som liker presidentbil-klassikere:

  Var han USA-presidenten med tidenes beste bilsmak?

• 

  Vi som kapper biltaket:

  Kappsagen endret Odd-Egils Amazon brutalt

• 

  Vi som oppdrar barn med gammal bil:

  Babyene som får bil inn med morsmelka

• 

  For deg som har mye penger:

  Hva tror du denne Porsche-fargen koster?

• 

  Vi som liker vinterlig bilmoro:

  11 fæle, fine historier om bilvinter

• 

  Vi som elsker bilutstillinger

  Norske bil­messer: 100 år med gleder (og skuffelser)

• 

  Vi som er grådig glad i Granada:

  Husker du Ford Grandiosa? Eller var det Granada ...

• 

  Vi som dyrker Opel-moro:

  Disse Opel-entusiastene spiser Ford til frokost

• 

  Yaris til 1,2 mill:

  Det finnes bare én, Jonas måtte søke om å få kjøpe den

Solrun Giulia Weie jobber for tiden på hotell på Røros og kjører en fandenivoldsk, fullstappet Alfa Romeo 159 Sportwagon.

– Stasjonsvognen blir ofte brukt som lagringsbod, mest fordi jeg bor på et lite rom i et kollektiv. Så, ja, det blir litt rot, forklarer hun.

Funker som fryser

I denne svært frosne delen av sørlige Trøndelag faller gradestokken fort nærmere minus 30.

– Alfaen funker flott som en gigantisk fryser. Ellers, innomhus, har jeg sikkert Røros' minste fryseboks, ler hun.

Bilinteriøret er ellers fylt med diverse dingser som ligger igjen etter Italia-turen hun og faren gjennomførte i høst.

– Alt fra ulike sorter suvenirer til ustyrlig vaskeutstyr.

Hun ble tvunget til å stable og omrokere rotet da hun skulle hente lenestol til faren som julegave.

– Jeg tok meg selvsagt ikke tid til å rydde i forkant. Den snille mannen som ga bort stolen, måtte pent stå og vente til jeg hadde fått laget litt plass. Jeg måtte til slutt skru av en fot for å få plass til hele lenestolen – tross romslig, italiensk stasjonsvogn.

For å lette på trykket i bokollektivet oppbevarer hun diverse sko og jakker i Alfaens lasterom. Noe mer skrot å melde?

– Jo, jeg er glad i brus, og poser med panteflasker har en tendens til å ligge en stund før jeg gidder å gå til butikken med dem. Da er det fristende å bare slenge dem i bilen, sukker Weie.