Opel-menneskene med en dråpe sport i blodet

Ryktene går om et Opel-treff på baksiden av et svært bilforhandler-bygg. En halvslapp Facebook-tekst annonserer arrangementet som om det var kirkekaffe.

Vi tenker: Kan alltids stikke bort og bølle litt med dem. Hive innpå et par kopper Opel-kaffe. Klemme ut noen skrøner av et par Rekord- eller Manta-kusker.

Tross beskjeden opptakt skjer det saker: Den ene vintage Opelen etter den andre durer, brummer og braser inn på p-området. En ung kar tenner en grill og slenger på noen digge pølser. Bandet Waterboys tyter ut av lydanlegget, og Opel-praten girer opp.

Bli med og forstyrr Jon Thomas Bonde med Commodore GS, Finn Larsen med Kadett GS/i og Jens Smedstad med Monza 3,0:

Opel-pensjonist Jens-Olav Smedstad, som kan skilte med milelang fartstid hos importøren, stiller på treffet med nyvaska Monza – hvor knapt noe bøllete pollenstøv eller krokete myggbein har rukket å lande.

– Jeg trodde jo aldri jeg selv skulle få råd til å kjøpe en slik, og måtte nærmere meg pensjonsalder før jeg for ti år siden fikk fatt i dette pene eksemplaret fra 1978.

Bare 269 stykk Monza fant veien til norske garasjer fra den glade introduksjonen i 1978 til import-stopp i 1986.

– Denne kupeen var jo veldig dyr, for selv med 2,8 liter forgasser-motor som standard snakker vi BMW- og Mercedes-nivå. Skulle du ha en 3-liter E-utgave, med bensininnsprøytning, som denne lykkeligvis har, måtte du ut med 34.000 ekstra i 1978-kroner. Og soltak og automat, som her, ble fakturert ytterligere 8000 og 12.000, ramser han opp.

Unik!

Smedstad nekter å gå med på at bilen har fellestrekk med Opels volumselger og svar på det norske kneippbrødet, Rekord.

– Vi snakker muligens grunnformen til dashbordet og annet småtteri, påstår han.

Fronten er rappet fra Commodore, den forfinede utgaven av grunnmodellen Rekord.

– Resten av karosseriet er unikt for Monza. Og sjekk de tøffe, sota baklyktene: dette var noe nytt og heftig i 1978.

Interiøret er pyntet med sofaputer:

– Samboer Jorunn synes bilen er fin, og at den i tillegg blir koselig med disse løse putene, forklarer han.

Bakruta er designet som et rent glassflak, uten rammer.

– Det gjør at bilens linjer virker enda renere.

De røde sidestripene matcher det røde velurinteriøret.

Pansret panser

– Utgaver med grønt eller blått interiør hadde tilsvarende striper, lekser han opp, og understreker at soliditeten var vel så viktig for Opel som det estetiske:

– En karosserispesialist kommenterte at stålet er så tjukt i forhold til mindre solide moderne biler, at det vil bli vanskelig å rette ut flater ved eventuell bulk. Bare panseret er tungt som bly.

Likevel har vidunderet knappe 1375 kilo egenvekt, som er om lag halvparten av en større elbil.

– Av mine tre biler, som også teller en 2007-modell Opel GT og en Chevrolet Camaro fra 1999, liker jeg denne aller best.

Smedstad er likevel uenig i at Monza er Opels staseligste slagskip noensinne:

– For meg overgår Diplomat det meste. Kapitän var den rimeligste storbilen i Opels pampebil-sortiment, fulgt av Admiral – og så Diplomat med amerikansk 5,4 liters V8-motor og Pontiac bakaksel for komfort, oppsummerer Smedstad.

(Red.anm.: Diplomat var en toppmodell introdusert i 1963. Andre generasjon produsert fra 1969 til 1977, da den ble avløst av Senator.)

Finn Larsen skiller seg ut på treffet på en sølvsikker, sølvfølgelig måte blant gule og røde Opeler, med en frisk Kadett GSi i silber metallic som lenge var VW Golf GTis mest brysomme rival.

Som 19-åring hadde han omtrent maken.

– Jeg hadde dessverre ikke råd til å beholde den, og måtte selge allerede etter et halvt år.

Fort to somre siden fant han en 1987-modell i Bardufoss, en sølv metallic skapning som ellers også er tilnærmet lik ungdomskjærligheten.

Langtur i sikte

– Det må være lov gå i barndommen når man endelig har råd til det, ler han, og legger til at Astraen har gått 180.000 kilometer sommer som vinter i et Nord-Norge på usaltede veier.

– Distansen er ingenting for en slik solid, rustfri bil.

Greier som cruisecontrol, kjørecomputer og varme i seter og sidespeil vitner om høyt utstyrsnivået for 36 år siden.

– Motoren er en 2-liters innsprøytning med 8 ventiler som tyter ut 130 hester eller mer. Versjonen med 16 ventiler er selvsagt råest, men det sparker ifra her også, lover han.

For sommeren har han lagt ambisiøse reiseplaner med bilturing på kryss og tvers av Norge, også i sikk-sakk opp til Møre og Romsdal, via Geiranger, Trollstigen og rundt Romsdalsalpene.

Om han prøver å ragge de samme kjæreste-emne med bilen nå, som back in the days?

– Helt riktig. De har blitt gamle, de også, skratter han halvt spøkefullt.

Les om flere bilentusiaster her!

• 

  Vi som kapper biltaket:

  Kappsagen endret Odd-Egils Amazon brutalt

• 

  Vi som oppdrar barn med gammal bil:

  Babyene som får bil inn med morsmelka

• 

  For deg som har mye penger:

  Hva tror du denne Porsche-fargen koster?

• 

  Vi som liker vinterlig bilmoro:

  11 fæle, fine historier om bilvinter

• 

  Vi som elsker bilutstillinger

  Norske bil­messer: 100 år med gleder (og skuffelser)

• 

  Vi som er grådig glad i Granada:

  Husker du Ford Grandiosa? Eller var det Granada ...

• 

  Vi som dyrker Opel-moro:

  Disse Opel-entusiastene spiser Ford til frokost

• 

  Yaris til 1,2 mill:

  Det finnes bare én, Jonas måtte søke om å få kjøpe den

• 

  Vi som digger gamle ting:

  Syv på topp: Tingene vi ikke visste vi trengte

• 

  Vi som vil ha gøy elbil:

  Abarth – Norges mest befriende ufornuftige elbil?

Jon Thomas Bonde glir inn på Opel-treffet med en ille rød Opel Commodore GS Coupé fra 1969. Et kjapt Google-søk avslører at «commodore» opprinnelig betegner en grad i marinen, også kalt «flaggoffiser».

Bilmodellen Commodore braste inn i Bondes tilværelse som 18-åring og slapp ikke taket før etter 15 års samboerskap.

Så ble det år med tomhet.

– Da jeg begynte å drømme om ungdomsbilen om natta, sa kona: «Dette må du gjøre noe med».

Kjører med far

Han fikk kloa i et tilsvarende, tilsynelatende pent eksemplar av arten i Trøndelag:

– Etter noen år avslørte boble i lakken at den tidligere hadde vært sandblåst, men at sandrester hadde blitt liggende igjen i steder som kanalene. Da måtte jeg sette i gang full restaurering.

GS-utgaven var den gjeveste utgaven å få kjøpt, før fabrikken slapp en versjon med bensininnsprøytning.

- Originalt satt en 2,5 liters motor med to forgassere og 131 hester under panseret, mens nå har jeg en 3 liters sak som jeg har modifisert noe, smiler han lurt.

Interiøret er derimot holdt originalt.

– Jeg har holdt den slik jeg ville ha den da jeg var 18. Prosjektet handler om personlig nostalgi.

Om han kjører de samme svingete, ville veiene som i slutten av tenårene?

– Nei, nå blir det roligere koseturer, gjerne med faren min, som også er veldig interessert i disse bilene, forklarer Bonde.