På bil­messen er praten like viktig som bilene

En meningsfylt samtale starter med en fornærmelse, som i dansebandet Ole Ivars hitlåt: «Nei så tjukk du har blitt».

Hensikt: Å fyre opp temperaturen og humøret, omtrent som når gnisten tennes i sylindrene i en motor.

En humørfylt bilprat kan nå temperaturer på rundt 100 grader. Beviset er et besøk på Norges største bilmesse, Oslo Motor show.

Her glor vi på biler, men like mye folk – og skravler, skryter, prater, pruter og preiker. Dessuten kårer vi utstillingens mest bustete, unnskyld: breiale, bart. Møt Motors fjorten utvalgte, snakkeglade bilentusiaster:

Karianne H. Ekle, forsikringsansvarlig i Amcar i Trondheim, skal egentlig prate forsikringsløsninger, men er først og fremst en solid bilentusiast – som lett lar seg lure til bare å snakke grombiler.

Største publikumsmagnet på amcar-standen er en sjokkgrønn Jeep Wagoneer med en fritidsbåt på slep.

Vi får vite at Jeepen fra 1990 er tilbakestilt i tid – med detaljer som barbermaskin-lignende kromgrill og 1960-tallets originale lakkfarge, kalt «Parkway Green». Jeep slapp sin Wagoneer allerede i 1963, noe som ifølge merket gjør den til «verdens første SUV». Fabrikken produserte modellen i hele 20 år i en rekke utstyrsvarianter. Ved et mirakel fortsatte toppmodellen helt til 1991.

Båten på hengeren er en 1960-modell 19-fots Chris-Craft Capri med skrog i mahogni. Design, konstruksjon og håndverk tangerer italienske Riva, og vitner – i likheten med Jeepen – om en tid da stil var en viktig del av transportopplevelsen. Tøff design lever fortsatt, for vi står her og glor og prater om det nå!

Christina Dobloug på Polaris’ stand i Hall E omtaler seg selv som «profesjonell kappkjører». Hun sikter til jobben som stuntsjåfør i en rekke filmer, der råkjøring er blant ingrediensene.

Dobloug er eller kjent fra massiv mediedekning i TV-ruta og i sosiale medier, enten tema er Rally Dakar eller veteran-rally.

Polaris startet med snøscootere på midten av 1950-tallet i Minnesota, USAs 12. største delstat, som som grenser til Canada i nord. Allerede i 1960 stakk grunnleggeren Edgar Heteen for å starte opp en konkurrent, Arctic Cat.

Kostbar klargjøring

Christina Dobloug klatrer uærbødig på en Polaris RZR:

– Når jeg klargjør en slik for kjøring, er modifiseringene mange, som hjuloppheng, bensintank og bur. Bilen i seg sjøl koster rundt 300.000, og skal du ha den klar for Rally Dakar, må du nok legge på 800.000 kroner, mener hun.

Hennes seneste løp er et historisk race med en Ford Mustang, også den mektig modifisert.

– Der ble resultatet en første- og en andreplass, opplyser hun.

Produktsjef Jonatan Rammen fra Skjetten har satt ut svære kasser med Wunder-Baum til selvplukk – som om det var en jordbæråker: Den duften finnes selvsagt i gran-sortimentet.

I 1970 startet svensken Yngve Niklasson i Strømstad sin etter hvert berømte fabrikk, som produserte Wunder-Baum på lisens fra USA. Sønnen Daniel har for lengst videreført Wunder-Baum produksjonen, som har blitt et av Skandinavias største kultikoner ved siden av troll og Volvo.

Selv om rånermiljøene kappes om bilinteriører med flest mulig Wunder-Baum, finnes de svenske, flate bonzaï-trærne også i BMW-er og Mercedeser. For hvem kan si nei til å henge et humørfylt Wunder-Baum-tre i sladrespeilet?

På Norsk Vegmuseums stand står en vilter Citroën 2CV, som museet har adoptert til bilsamlingen på Hunderfossen rett nord for Lillehammer.

Citroënen ser ut som den har stått lenge i tussmørke på en låve, og denne observasjonen viser seg å stemme.

Kristine Salme, konsulent ved museet, kan fortelle at en Michael Knagenhjelm på 1960-tallet kjøpte 2 CVen i Frankrike, og tok den hjem til Sogn og Fjordane.

Feiret kunstner

I 1969 fikk kunstneren Knut Rumohr (1916–2002), også fra samme landsdel, lov å male på 2CV-en. Ruhmor var allerede kjent for å abstrahere naturinntrykk, en teknikk han demonstrerte på Citroënens ytterflater. Ruhmor dro videre, mens den franske bilen ble langtidslagret bak en låvedør.

Vi glor altså på et tredimensjonalt maleri av kunstneren som Store norske leksikon omtaler som en av Norges mest feirede non-figurative samtidskunstnere.

Du besøker ingen bilmesse uten å være nær ved frontkrasje med en spinnvill Jon Winding-Sørensen, grunnleggeren av bladet Bil – og andre greier. Han begynte å skrive om bil en gang på 1860- eller 1960-tallet – og har samlet signert flere millioner artikler og reportasjer. Et av hans spesialfelt er å være først, ved å analysere en nyhet før nyheten eksisterer. Årets Oslo Motor Show har han dekket med bortimot et titalls rock'n’roll-rapporter på bilnorge.no.

– Den mest sexy hekken kommer fra Tsjekkia, roper han så hele messehallen rister.

Bedre enn Manta!

Han peker ublu på John Hauglands (nordmannen som vant seks rally-EM for Skoda-fabrikken) rallyrigga, tsjekkisk-byggede Skoda 110RS, mens han utdyper:

– Du finner ingen mer rå, sexy bakender, verken fra Italia eller Tyskland. Heller ikke Opel Manta.

Lenge før VW-eierskapet var Skoda en elsket raring. På kjøpet fikk du egenrådige kjøreegenskaper, mye grunnet hekkmontert motor:

– Skoda kjørte omtrent som Folkevogn Boble. Hvis du fikk sladd, oppnådde du en fantastisk mestringsfølelse – eller du endte i grøfta, mimrer han.

Skoda R110 var en tøff coupé til lavpris.

– Den var en tilgjengelig for alle. Og Haugland kjørte jo fortere enn bilen fortjente. Derfor fikk den et eget renommé. Men jeg blåser i hvor fort den gikk framover – jeg elsker bare de linjene bakover, lekser Winding-Sørensen strengt.

Skoda-salget gikk lenge bra i Norge.

– I starten, inntil 1960, fikk merket god hjelp av å være unntatt myndighetenes kjøpetillatelse. Skoda hadde litt av de samme fordelene som elbiler, sammenligner han.

– Winding-Sørensen nekter i fullt alvor å bli fotografert med bilens frontparti:

– Hekken er så pen, at alle fortjener et glimt av den.

Vi griper tak i kragen på Tormod Granath-Magelssen: Vi vil knipse bilde av ham mest på grunn av barten (men det nevner vi selvsagt ikke for ham), og litt fordi han er redaktør for Norsk Motor Veteran.

Magasinet er en av få publikasjoner for veteranentusiaster med konstant høyt opplag. Redaktør Granath-Magelssen sørger selv for hyppig spontan-utrykning, der han oppsporer ukjente gammelbil-objekter.

De grundige reportasjene og detalj-avslørende fotografiene preges av ivrig interesse for å fôre landets alltid glupske, store veteranbilmiljø med ferskvare.

Granath-Magelssen påstår selv han har Norges morsomste jobb. Og kanskje bransjens mest tvinnede bart?

Liss Kathrin Bråten Bratteng fra Stokke har vokst opp med amcar-infiserte, unnskyld: interesserte, foreldre.

– Lydene og luktene har alltid vært kos for meg. I tillegg ble jeg til slutt sammen med en mann som har Mustang, og som kjører race med den.

Med dagjobb som regnskapsfører tok hun et verv i klubbstyret som kasserer.

– Kasserer i bilklubb er ofte en rolle som er vanskelig å få fylt, fordi den krever spesialkunnskap.

Norsk Mustang Club sies å ha en sunn økonomi.

– Medlemskontingenten, som utgjør 400 kroner i året per snute, brukes til å arrangere treff og produsere plagg, kalendre og andre klubb-effekter.

– Jeg tør påstå at vi er blant få merkeklubber som inviterer til treff hvor du faktisk også kan kjøre bilen din i dragrace, reklamerer hun.

Stian Thrane, kommunikasjonssjef i Nissan Norge, aksepterer å knele ved siden av en av Oslo Motor Shows laveste skapninger.

– Beklager, du får ikke kjøpe den, ha-ha. Vi stiller den ut for å fortelle at vi har et Formel E-team. Inntil nå har få visst om dette, mener han.

I bakgrunnen står en eldre utgave av storeslem-selgeren Nissan Leaf, nærmere bestemt første registrerte eksemplar her i landet:

– Leaf er Norges mest solgte elbil gjennom tidene. Og modellen selger fortsatt godt, noe som er eksepsjonelt, mener Thrane.

På standen køer ungdom foran et halvåpent avlukke markedssjefen kaller «et opplevelsessenter».

– Her kan folk spille, game og lære gjennom for eksempel å manøvrere med hjernekapasitet – ved hjelp av elektroder festet til hodet, forklarer Thrane.

Racingsimulatoren trekker også horder. Og på en helt annen stand, i en tilstøtende hall, kan publikum beundre en vintage Nissan Skyline 2000 GT Hakusoka, eid av artisten Stig Brenner, alias «Unge Ferrari».

Micael Ljungberg, med det raske kallenavnet «Speedy Mike», driver Sweet Poison i Ørebro i Sverige – en kles- og utstyrsbutikk han startet i 2009.

Kjernen er amerikansk bil- og rockabilly-kultur, og Ljungberg mener forretningen er Skandinavias største i slitt slag. I Norge har vi et tilsvarende fenomen i Fønix/nostagia.no i Sarpsborg.

Mannen med den gule 1950-tallshatten holder høyt aktivitetsnivå året rundt: Uansett hvor bilmesser og andre show arrangeres, dukker han opp med stort utvalg av skjorter, t-shirts, kjoler, kule caps og fæle figurer.

Tobias Thompson stiller med et ubeskjedent spetakkel hvor basen er en 1957-modell VW Boble.

Prosjektet tar Folkevogn-modifisering til nye høyder og har gått sin seiersgang på diverse utstillinger og andre fesjå. Selv om intensjonen er å utforske maksimering av en vanlig Boble, har Thompson også funnet plass til humoristisk vedheng, som en lettere kustomisert trehjulsykkel.

Ragnhild Frisak fra Sandvika er blant ytterst få publikummere som faktisk kjører, eller triller, ubekymret rundt omkring på bilmessen.

– Min sønn jobber på Gatebil-standen her, og jeg fikk oppgaven som barnevakt.

Hvit barnevogn er et sjeldent syn som kan by på trøbbel i sølete høst- og vintermåneder.

– Det er ikke et fargevalg jeg ville gjort til egne barn, men barnevognen er jo stilig. Og heldigvis har visstnok materialene vist seg å være enkle å rengjøre, rapporterer Frisak, før hun og ekvipasjen fyker videre.

Harald Skjøldt bruker mye av sin tid til å spre det gale, unnskyld: glade, budskap om Lamborghinis historie – mens merkets fortsatt bygget verdens vakreste sportsbiler.

Denne massive innsatsen på messer og annen moro gjør Skjøldt ved siden av jobben som daglig leder av sitt eget Harald’s Gym i Oslo.

Og det rare er: Mannen prater like lavmælt – i et koselig stemmeleie – som bilene han forteller om er høylytte og brutale.

Kunstverk

På Oslo Motor Show stiller Lamborghini-guruen med en pen samling fra egen garasje. For mange er høydepunktet verdens eneste Lamborghini Miura som artisten Frank Sinatra (1925–1998) opprinnelig spesialbestilte fra fabrikken i Sant’Agata i Italia.

Interiørets langhåra ulltepper er like oransje som karosserifargen – og de andre materialene inkluderer villsvinskinn. Skjøldt ser på alle typer Lamborghinier som kunstverk og har sørget for samvittighetsfulle restaureringsjobber.

I forbindelse med Lamborghinis storslåtte 50-års jubileum for 10 år siden stakk dette spesielle Miura-eksemplaret av med førstepremie i «Concorso d’Eleganza»,

Thomas og Cesilie Nøsterud bor i Tønsberg, hvor han jobber med asfaltlegging og hun er fotograf. I tillegg er de engasjert i et drevent drifting-team: Thomas som mekaniker og Cesilie med ansvar for alt fra mat til salg av såkalt «merch» – klær og effekter.

Foran dem står en Mercedes med gullfelger, blottet motorrom og påskriften «Furulund drifting» (youtube.com/@furulunddrifting). Thomas’ bror, Robin Furulund, har bygget motoren og sørger for kjørekunsten på bane.

Mercedes-maskinen er en diesel med intern fabrikkode OM 648, produsert fra 2002 til 2006. Her har rekkesekseren på 3,2 liter fått bli like potent som den er hissig.

– To alvorlig kraftige turboer presser ut bortimot 700 hester, opplyser Thomas tørt.

Valget av diesel er uvanlig innen drifting-sporten.

– Det er gøy å gjøre noe ikke andre driver med, mener han.