Da Volvos bakseter var halve Norges lekerom

Oppvekstår i en fullstendig firkantet Volvo som rister over ferister og bakser over fartshumper – hva gjør dét med et menneske?

De litt rigide og veldig svenske skapningene føltes verken like fyrrige som italienere eller kreative som franskmenn.

Ifølge humoristiske tunger var Volvoer med 1970-tallets enorme støtfangere «det selvsagte bilvalget for overbeskyttende foreldre» – og vi kan bare gjette at tørrvittige lektorer og snusfornuftige, snustyggende ingeniører valgte Volvo oftere enn utsvevende markedssjefer og masete meglere.

Volvo-barna ble muligens rettere i ryggen og rakere i blikket av de oppreiste sittestillingene i sikkerhetssetene.

Her er to som aldri blir lei barndommens svorske bildrøm: Legg ut på en heidundrende nostalgi-tripp med veteran-Volvo-grossist Leif Ole Walle og Volvo-svermer Lars Saunes:

Lars Saunes i Oslo har mange mil med minner om viltre, vakre dager som ung jypling ombord i diverse Volvoer.

– Å vokse opp i Volvo gjør deg i det minste sosialdemokratisk innstilt, utbryter han, mens han blar fram og tilbake i familiealbum som om han satt med girspaken.

– De Göteborg-produserte bilene var enkle og klasseløse som en uniform.

I løpet av 1970-tallets bekymringsfrie somre reiste Volvo-familien i retning Ulsteinvik.

– Jeg glemmer aldri alle kassettene til fatter’n med artister som James Last og Beach Boys – musikk som gikk uavbrutt den om lag 60 mil lange veien fra Bærum til Nordvest-Norge.

Hverdagens virkelighet trengte seg på like sterkt som den forbipasserende naturidyllen:

– Å jada, på svingete Vestlandsveier spydde jeg i ryggen på fatter’n – nærmere bestemt mellom skjorten hans og setet – mens Beach Boys gjallet gjennom 1970-tallshøyttalerne: «Surfin' is the only life, The only way for me. Now surf, surf with me …», synger Saunes.

Volvo-odysseen tok en hel dag:

– Og lærposen med kronestykker til å betale på parkometre – som jeg hadde laget på barneskolen – hang alltid rundt girspaken. Den pryder fortsatt girspaken på fatter’ns nåværende Nissan X-Trail, sier han.

Oppkjørslene i nabolaget hjemme på Blommenholm var fylt opp med ymse Volvoer, gjerne Herregårdsvognene 145 or 245.

– Både versjonene L og DL. Og enkelte strakte seg til og med helt til den noe mer luksuspregede GL-utgaven: Gromme nyanser som avdekker de ørsmå forskjellene i et sosialdemokrati, skratter Saunes.

Løten-lektor Leif Ole Walle, som underviser i Hedmark fengsel, gikk fra barn til ungdom i Volvo – og dét på langt lengre strekk enn de fleste.

På 1970-tallet arbeidet faren for FNs fredsbevarende styrker i Midtøsten, nærmere bestemt på Golanhøydene og Sinaihalvøya.

Familien vinket farvel til hjemstedet Ås i Akershus i en fullstappet Volvo med henger av typen combi-camp – komplett med hjemmelaget registreringsskilt i papp.

– På et tidspunkt fraktet vi også en skilpaddeunge fra Gaza i hanskerommet, sier Walle uten å blunke.

Volvo-vidunderet vagget gjennom Tyskland, Sveits, Jugoslavia, Hellas, Tyrkia, Syria, Jordan og - endelig - via gamle Allenby Bridge over Jordanelva og inn på den okkuperte Vestbredden, og til målet: Jerusalem. Et søk på Google maps forteller oss at distansen på rett over 500 mil krever 54 timer i ett strekk – i 2022.

– I dag er selvsagt utenlandsturer noe alle gjør. For 50 år siden var slikt fortsatt eksotisk, og de fleste i nabolaget hjemme visste om familien som hadde kjørt Volvo med tilhenger fra Ås til Jerusalem og tilbake, ler Walle.

Walle vil ikke være med på at han har blitt noe bedre menneske av all Volvo-påvirkningen:

– Jeg kjenner meg dog litt igjen i imaget Volvo kanskje hadde rundt 1970-tallet: Innfødt nordbo, solid, til å stole på, absolutt ikke prangende – da heller nøysom og diskret. Fabrikken hadde knapt mål om å tilhøre det såkalte premiumsegmentet – et begrep som neppe eksisterte.

Les om flere entusiaster her!

• 

  Vi som kapper biltaket:

  Kappsagen endret Odd-Egils Amazon brutalt

• 

  Vi som oppdrar barn med gammal bil:

  Babyene som får bil inn med morsmelka

• 

  For deg som har mye penger:

  Hva tror du denne Porsche-fargen koster?

• 

  Vi som liker vinterlig bilmoro:

  11 fæle, fine historier om bilvinter

• 

  Vi som elsker bilutstillinger

  Norske bil­messer: 100 år med gleder (og skuffelser)

• 

  Vi som er grådig glad i Granada:

  Husker du Ford Grandiosa? Eller var det Granada ...

• 

  Vi som dyrker Opel-moro:

  Disse Opel-entusiastene spiser Ford til frokost

• 

  Yaris til 1,2 mill:

  Det finnes bare én, Jonas måtte søke om å få kjøpe den

• 

  Vi som digger gamle ting:

  Syv på topp: Tingene vi ikke visste vi trengte

• 

  Vi som vil ha gøy elbil:

  Abarth – Norges mest befriende ufornuftige elbil?

• 

  Vi som liker lave biler og høy musikk:

  Det artigste som har skjedd på Oslos tristeste p-plass?

• 

  Vi som liker «Treffet under brua»:

  Norges særeste kjøretøy samles på denne grusen

• 

  Vi som liker bil og båt bryggelangs:

  Bilene som (nesten) matcher båtene

• 

  72

  Test: Hyundai Ioniq 5 N

  Bilen alle bør ha kjørt én gang i livet

• 

  Vi som feirer Ford Fiesta:

  Solgte fiske­jolla for å få råd til denne

Oppvekstens Volvoer spente fra en Amazon i starten til en rekke stasjonsvogner, som endte med en griselekker, nesten sportslig 245 GLT med 136 hester.

Quiz:

Hvor godt kjenner du disse klassiske kjøre­tøyene fra filmer?

Walles egen hverdagsbil som voksen er en nå en 30 år gammel Volvo 940 GLE – kjøpt rimelig i Jerusalem av en «tøff dame på 75 år».

– Jeg kjører den av pur interesse, men også som et bittelite spark til ukritisk forbruk, kortlivede trender og det jeg oppfatter som helt unødvendig jåleri. Dette er arvelig: På fritida gikk fatter’n gjerne i Forsvarets hullete stillongs, og dattera mi på 16 tilhører ikke «dameveskegjengen», for å si det sånn, rapporterer han, og opplyser at skilpadden fra hanskerommet levde et godt liv, men at den nå – i liket med enkelte av Volvoene – for lengst har tatt kvelden.