FEM-MILA: Henrik Thorstensen feirer 50-årsjubileet til Renault 5 med en verbal hyllest til bilen som satte hjul på som millioner av hektiske familieliv – og enkelte fartsfantomer. Thorstensens egen Turbo-variant var i sin tid en real rakker.Foto: CAMILLA SMISTAD TOFTERÅ
Vi som feirer Renault 5:
Da Renault kjørte fra Ferrari
Raringen Renault 5 fyller femti og har fortsatt mye fremti’: Heng på Motors tre utvalgte Femmer-elskere som forklarer det franske fenomenet med nydelige froskeøyne.
Renault 5? Den brukte så lite drivstoff at den nærmest produserte bensin.
Å gire føltes som å røre rundt i en gryte med vassgraut.
Direkte kjøreopplevelse og frekk fasong ga til gjengjeld følelsen av fransk liberté.
I år fyller fransk bilindustris sprøeste baguette på hjul femti år: Tassen insisterer fortsatt på den intense gleden ved bilkjøring som har ellers gått tapt med kolossale pseudo-SUV-er.
Senere kom turbo-variantene som – med lav vekt og fullt trøkk fes, unnskyld: føk forbi, Ferrarier så det sang.
Møt trioen som hyller, heier og hoier på Renault 5: GTE-rytter Bjørn Rummelhoff-Larsen, fransk kjøreskole-mimrer Knut Moberg og Maxi Turbo-typen Henrik Thorstensen:
Henrik Thorstensen jobber i Norsk Scania, hvor han har de potente tittelen digital solutions and performance marketeer. I garasjen hjemme på Kolbotn i Follo brummer en Renault 5 Turbo2 med Maxi Turbo-spoilere – nummer 149 av 200 håndbygde homologerings-biler – et antall som i sin tid ga Renault 5 tillatelse til å delta i rally Gruppe B.
– Ja, altså, det tøffeste som fantes i hele verden før Game Boy og Kardashians, skratter Thorstensen.
Alle barn av 1980-tallet har et forhold til megasuksessen Renault 5:
– Neppe fordi den er så fryktelig pen, tvert imot. Men den tar det igjen – så til de grader – på karakter. Det er noe med den klossete fronten, og da særlig Turboene, som oser «verktøy». Dette skal fungere, ikke appellere, analyserer han.
Det hjelper lite at bilen er designet av samme fyr som tegnet Lamborghini Countach:
– At franske husmødre og -fedre kjøpte vanlig Renault 5 i hopetall, bunner nok i pris, men å lage en superbil, med samme ansikt? Ren galskap – og en beslutning man bare må elske og respektere.
De ulike turbo-utgaver av Femmer’n holdt følge med mer enn én samtidig Ferrari:
– Nå er jeg så heldig å ha en Ferrari fra samme epoke i garasjen, og skulle jeg velge våpen på for eksempel den legendariske strekningen Gamle Mossevei – hadde Ferrarien fått stå.
Renault 5 Turbo er overlegen på veigreip: Mangler på faktorer som effekt og toppfart tar den igjen på kvikkhet og effektivitet. Du må holde tunga rett i munnen – som i sadelen på en fyrrig, totakts motorsykkel, lover han.
Gjennom en hel tiårsperiode har Thorstensen rukket å utvikle vennskapet med sitt private Renault-beist.
– Jeg møter ofte folk som har hatt en opplevelse hvor de enten er blitt frakjørt, eller selv har kjørt fra andre, i denne type bil. I dag går jo de fleste nye biler godt, men i 1985 var nok dette heftig redskap.
Bilen er blant annet å se i spillefilmen Børning 1, hvor Thorstensen selv satt bak rattet.
– Vi grisekjørte da lovlig vis på svingete vei med politisperringer. Da er den i sitt ess, rapporterer han og nevner han har får ulike reaksjoner i trafikken:
– Enkelte elsker nok å hate den. Det kan være ellers greie folk med Chevrolet Corvette – og gjerne katten sin som profilbilde på Facebook – som lirer av seg noe i retning av: «franske drittbiler» – noe som de selvfølgelig stort sett har rett i, men ikke i dette tilfellet, flirer Thorstensen.
– De som digger den, er gjerne såpass gærne at de følger etter for å prate – dét har skjedd flere ganger. Så min melding til 50 års-jubilanten er: «Ikke bry deg om hva folk sier. Du er mer enn god nok», buldrer Thorstensen.
Bjørn Rummelhoff-Larsen, bosatt i Vestby i Follo, jobber som produktsjef i Valvoline og kjører en Renault 5 GTE som egenhendig er krydret med en 1,7 liters Volvo turbo-motor.
– Helt lovlig, beroliger han.
Rummelhoff-Larsen kjøpte tre stykk Renault 5 og satt igjen med én – to gikk med i dragsuget som donor-biler.
Han har skrudd Renault siden 1970-tallet: I 1950- og -60-årene var faren teknisk sjef hos det norske Renault-hovedkontoret Autoimport.
– Interessen min for Renault og fransk bilisme er uhelbredelig. Noe annet enn alt det tyske mange driver med, er jo litt morsomt, sukker han.
– Det var bak rattet på den særingen jeg lærte å kjøre bil. Takket være kjøreegenskapene virket Femmer’n større enn den var. Modellen var klart mer understyrt enn arvtakeren, Super 5, men likevel en kvikk småbil som var praktisk med vid bakluke.
Flere Renault har rent mellom nevene til Rummelhoff-Larsen: Alt fra en villkatt av en Renault-Alpine 310 til en koselig-potent R8 Gordini.
– Dessverre har jeg solgt unna mer enn jeg burde ha gjort, men jeg gleder meg til sommeren med 5 GTE, gliser han.
Knut Moberg, journalist i Bilforlaget, har varme, trafikale minner fra studietiden Frankrike for noen tiår tilbake – det følelsesmessige toppunktet var da han kjørte opp i en hvit Renault 5 TL i juni 1981. Kjøreskolen CFR lå i rue Beauvoisine i elvebyen Rouen i Nordmandie.
– Jeg lykkes i å ta lappen takket være at Femmer'n var utrolig lettvint bil å kjøre og rask nok for en nybegynner. Den blide kjørelæreren ga meg vanen å stort sett ha klampen i bånn det meste av tiden – samt å følge med i speilene i løpet mine relativt få kjøretimer. «Husk at speedometeret viser altfor mye», sa hun allerede første dag, og det stemte nok, ler Moberg.
Renault 5 utgjorde halvparten av alle bilene han observerte på franske veier:
– Og de fleste relativt hvite – stort sett med småbulker her og der.
– De fikk trafikkbildet til å fremstå moderne: Tidligere var det jo overvekt av Renault 4, Citroën 2CV og andre antikviteter. «La R5» preget gatebildet i langt større grad enn den temmelig anonyme og unnselige erkerivalen Peugeot 104. Dét bildet skulle endre seg dramatisk da 205 kom i 1983 – to år etter at jeg tok lappen, minnes Moberg.
Disse herlige bilentusiastene har vi allerede skrevet om – klikk på lenkene for å lese: