Du vet du er ung når du liker gamle biler

Du skal ikke dø i kø på supermarkedet denne lørdag formiddagen, du skal plante bena i den nedre enden av en stor åker og se hvordan den brer seg grisevakkert oppover åssiden.

På gresset står flere hundre eksempler på livets humørfylte kontraster: 

En mektig mikrobil, en småfrekk pick-up, en rakker av en roadster, en lang og lav limo, en strigla supersportsbil og en småbulket hverdagskjerre.

Og publikum ligner bilene: 

Vindskeive gubber, krokete karer, høylytte kvinner, finkledde damer, forsagte mannfolk – og selvfølgelig de skravlesjuke småtrollene du ellers aldri ser i dagslys. 

Dette er folka som foretrekker å samles på en åker. Enkelte har muligens ikke smilt i løpet av vinterens langdryge halvår. Men nå smiler, gliser og skratter de.

En kompis hvisker: «Jeg er her på nåde». Oversatt til norsk: «Jeg får aller nådigst være her på biltreffet en halvtime. Hjemme venter familien utålmodig». Folk har det stritt – men ikke her, ikke i dag, ikke disse tre–fire timene.

Ny miks

Åstedet er Skui Gård i Bærums yttergrense, og arrangementet er ved Cars & Coffee Asker og Bærum. Motor skrev om fjorårets stevne, men tolv måneder etter er i alle fall miksen ny. 

Heng på folka som blir glade av å samles rundt det som er rart, flott og atter rart:

Erling og Magne Ludvigsen fra Lommedalen lukeparkerer familiens naturgrønne Renault 16 uanstrengt mellom bondske gresstuster – som om bilen var på en elegant boulevard i Paris.

Lommedølenes omsorg for Renault begynte med far Magne. En gang på 1990-tallet fikk han øye på en sjarmfull Renault 4CV – tassen som fabrikken skrudde sammen fra 1946 til 1961 i bortimot 1.090.000 enheter.

– På den tiden var jeg mest opptatt av østtyske Wartburg. Så ville jeg plutselig ha den lille Renaulten. Det endte med kjøp av etterfølgeren, en 1962-modell Renault R4 (1961–1992), som første eier på Hamar hadde til salgs.

– At det ble oss og Renault, er altså tilfeldig.

Siden har Ludvigsen kjørt til Cape Town med R4, Nordkapp med 4CV – og atter andre til ytterligere turmål. Nå har familien en stor samling Renaulter.

– Ja, vi har sinnssykt mange. Altfor mange: 13 stykk R4, én R6, tre R6, to Dauphine, én Floride, samt en rekke andre merker, lister Erling opp.

– Målet er å trimme samlingen, i det minste av R4 – til rundt fem til seks objekter, lover han.

Glapp ... men ikke for godt

Og den grønne R16? Den var opprinnelig eid av en familie i Telemark siden den var ny i 1968.

Ludvigsen var på vei til selger da han fikk telefon om at han måtte snu:

– Før jeg rakk fram, var den solgt til en bekjent i Renault-klubben, som bokstavelig talt kom meg i forkjøpet.

Etter en tid lot klubbmedlemmet ham kjøpe den mørkegrønne. Så førte anger og savn til enda et tilbakeslag, før den for andre gang endte i Erlings eie.

– Til sammen har Renaulten gått knapt 107.000 garanterte kilometer. Dette er blant de best bevarte Renault 16 i originalstand, som aldri har vært restaurert.

Renault største personbil var et praktisk alternativ til Citroën DS, riktignok uten hydraulisk fjæring – men likefullt med sofamyke, komfortable seter og ditto kjøreopplevelse. Ludvigsen nekter å si noe stygt om den gedigne Citroënen:

– DS er en fantastisk bil, men det er liksom Renault som er vår greie, ler han.

Silje Breifjell og Even Wisting braser inn på området på breie dekk og (visuelt) bråkete felger.

– Cars & Coffee på Skui gård er årets tøffeste biltreff: masse hyggelige folk, kule kjøretøy og alltid fint vær. Og vi har jo sjøl med en kul bil, fastslår Even.

Mann med hatt?

Drømmebilen heter Opel Kadett. Som ny var Opels minste et – fortjent eller ufortjent – symbol på konservatisme, konformitet, søvndyssende kontinuitet, kjedelig design og mann-med-hatt-kultur. I hvert fall sammenlignet med utspekulert potente italienere med overtenning – og krast kreative, franske alternativ.

Der andre ser hverdag, ser Even fest.

– Jeg fikk tatovert Kadett på armen lenge før jeg selv kjøpte et flott eksemplar.

Detaljer som runde frontlys og pent avrundet bakpart trekker opp utseendemessig.

1975-modellens motor er oppgradert fra standard 1,2-liter til en velvoksen toliter som er målt til å yte hele 150 hester. Med egenvekt på knappe 900 kilo røsker og river det i fysikkens lover.

– Du blir trykket godt tilbake i setet, rapporterer Silje.

En av 1970-tallets mest vanlige biler vekker langt mer oppmerksomhet i 2024 – godt hjulpet av modifiseringene.

– Ofte stopper folk, åpner vinduene, lener seg ut og tuter og bærter. Det er gøy, for hobbyen koster ikke all verden: I min aldersgruppe har mange store lån på nye, dyre biler, forklarer Even.

– De ser veldig fancy ut, supplerer Silje: 

– Men det er tøft ha noe annet, og å skille seg ut med noe som ikke er nytt – som ikke kommer rett fra forhandler.

Hun forteller at moren klapper paret på skulderen:

– Hun hadde Opel da hun var ung, og synes det er stilig at vi kjører rundt i samme type bil og koser oss med venner – akkurat slik hun selv gjorde.