Motor ga Toyota RAV4 denne hederstittelen på tampen av fjoråret. Og vi har ingen problemer med å forsvare valget. Men Kia Sorento er et utmerket eksempel på at utviklingen går fort i bilverden.

Ikke bare legger Sorento seg helt inntil støtfangeren til RAV4 (les test her) i den litt omdiskuterte – og kanskje ikke helt bærekraftige – klassen av ladehybrider.

Sorento er også en dokumentasjon på all den kompetansen Kia i disse tider dytter inn i utviklingen av kommende generasjoner batterielektriske biler.

I første rekke EV6, som kommer allerede i løpet av året, og som for mange vil være årets mest spennende nybilansering.

Kias beste bil

Vi har skrevet mange setninger de siste årene om Kias klassereise i bilverden. Og ganske synkront med lanseringen av nye modeller, har vi skrevet at «dette er Kias beste bil».

Nå gjør vi det igjen – med Kia Sorento. Men ikke uten et stort og opplagt forbehold.

Norske kunder må være villig til å betale over 700.000 kroner for et merke absolutt ingen av dem ramser opp i samme setning som Mercedes, BMW, Audi og Volvo.

Det finnes ikke noe prestisjetungt over navnet Kia. Og hvis dét er god nok grunn til å stryke den fra listen over aktuelle kandidater, så er den per definisjon heller ikke Kias beste bil. For en god bil må selvsagt selge.

Men plukker vi vekk de tre bokstavene i grillen, hekken og på rattet, så sitter man igjen med et utmerket produkt.

100.000 over RAV4

Og definitivt om man legger på en utstyrspakke med Nappa-skinn og stigtrinn og sort taktrekk på toppmodellen, som fra før av har blant annet panoramatak.

Men igjen: Du ender nærmere 800.000 hvis du skal ha alt dette, pluss vinterdekk og hengerfeste.

Nøyer du deg med mellomste utstyrsnivå, og legger på metallic, vinterdekk og hengerfeste, ender du på 689.000. Det er i underkant av 100.000 kroner mer enn en sammenliknbar RAV4.

I denne differansen ligger det vesentlig mer plass og luksusfølelse. Og også et penere design, etter folk flest sin oppfatning.

Men du får dårligere rekkevidde på strøm, slappere akselerasjon og en langt mer usikker annenhåndsverdi.

Samme nytte

Motor har enkelt kjørt RAV4 85 km på strøm. Vi kom 53 km med Sorento. Dette er tall som dokumenterer Toyotas sene, men suverene ankomst blant ladehybridene.

Men vi tror ikke denne differansen er avgjørende for dem som likevel ikke kjører lenger enn fire-fem mil om dagen og som uansett lar bilen stå i hjemmeladeren om natten. Da gjør bilene i praksis samme nytte.

Ulikhetene er tydeligere når bilene kjøres litt aktivt, eller kanskje mer relevant – når de fylles med bagasje og passasjerer.

Forskjellen på RAV4 sine 306 hester og Sorentos 265 hester, er større i praksis enn på papiret.

Støyer mindre

Komforten og kjørefølelsen er ellers ganske lik. RAV4 har fått mindre hjulstøy som ladehybrid, og vi var spente på Sorentos verdier her. Vi registrerte i overkant mye hjulstøy på en Kia Sorento diesel vi kjørte på piggfrie vinterdekk, som jo vanligvis støyer mindre enn sommerdekk.

Men overgangen til sommerdekk er minimal. For en gangs skyld slipper vi å trekke fram denne klassiske Kia-svakheten. Og da er det faktisk ikke mange svakheter igjen.

En av fordelene med en stor og høyreist bil, er at det finnes rom til å lirke inn større batteripakker uten at det går ut over bagasjerom eller øvrig fleksibilitet.

Setene skyves

Sorento har sju seter. De to bakerste gir helt fin komfort til barn.

Andre seterad kan skyves framover. Primært for å få passasjerer inn på de to bakerste plassene, men det gir også muligheten til å få enda bedre bagasjeplass på de tyngste feriedagene med bare første og andre seterad i bruk.

I teorien kan volumet økes med over 200 liter ved å skyve setene fram, men da forsvinner i praksis også all beinplass på andre seterad.

Førermiljøet er logisk og lettbetjent, og har selvsagt de enkle visningene av lys- og vinduspusserinnstillingen i displayet, som vi merkelig nok bare finner i Kia og Hyundai. Svært nyttig når du fomler i mørket med vinduspusserspaken.

I tillegg får man en luksusfølelse alle andre konkurrenter mangler. Designet er en fin miks av tradisjonelt og moderne, og kvalitetsfølelsen er – som alltid på Kia – i øvre sjikt.

Men for å gjenta oss selv til det kjedsommelige: Blanke, svartlakkerte paneler er penest på reklamebilder og når gatelysene tennes. I dagslys er det umulig å holde dem støvfrie.

Ubrukelig i regn

Kia har også en blindsonefunksjon som fungerer ypperlig.

Et kamera overvåker blindsonen, og projiserer dette opp i henholdsvis det høyre eller venstre av de to hovedinstrumentene - avhengig av hvilken side du blinker til. Ulempen er kameraet sitter værutsatt til. I regn blir funksjonen fort ubrukelig.

Kia har også ansatt et lag med filskifteassistenter som er ganske uelegante i stilen. De griper inn brått og kantete, og funksjonen blir stort deaktivert ved hver oppstart. Det krever faktisk fem tastetrykk på skjermen. Med andre ord – gjør det før du kjører.

Skjermen er ellers ganske lettbetjent og intuitiv. Men det skal gjøres noen trykkfeil innen du husker at «media» bare gir deg ulike mer eller mindre komiske bakgrunnslyder fra høyttalerne.

Drømmer om Kia...

For visst kan det være gøy å sette på lyden av en knitrende peis en varm julidag. Og noen synes sikkert det er beroligende å drømme seg bort til lyden fra en fortausrestaurant i sydligere strøk.

Vi ser ikke bort fra at noen også vil drømme om en Kia. Vittige tunger som ikke følger med i tiden, vil sikkert kalle det et mareritt. Men faktum er at Sorento er nærmest en ideell familiebil.