OBS: I papirutgaven av Motor 1/2018 står det i denne testen at Ioniq ikke kan trekke henger. Det er feil. Vi fikk opplysningen fra Hyundai Norge, men ble klar over feilen for sent til at det lot seg rette opp før trykking. Dette er også grunnen til at bilen har ett poeng høyere score her enn i papirutgaven av magasinet.

Det er litt med biler som med fotballag:

Har du et høyt laveste nivå, så tar du nok poeng til å nå helt til topps. Ioniq er ikke strålende i noe, men heller aldri under middels pluss.

Den er mer praktisk enn en Prius, billigere i drift enn en Mini og mindre støyende enn den teknisk sett nærmest identiske Kia Niro. Dermed har vi nevnt konkurrentenes største svakheter.

Ioniq vinner også den prestisjetunge kampen om å komme lengst på ren elektrisitet:

En drøy kilometer foran Niro. Trolig skyldes differansen Ioniqs noe mer aerodynamiske linjer. I teorien betyr det at du kan kjøre de fleste av årets dager uten å hente ut en dråpe fra bensintanken. I en praktisk hverdag betyr det at du må lade batteriet – og ikke sløve i bevisstheten om at bilen starter og går uansett.

Det er noe gjennomført sympatisk over Ioniq: Den er enkel å leve med, lett å forstå, pen å se på – og den skjemmer deg bort med hverdagsgleder som varme i rattet og nøkkelfri tilgang til både bil og motor. Den kommer også med en av markedets beste garantier (5 år/ubegrenset kjørelengde). Og prismessig kommer den best ut i testen.

Men spennende er den ikke.

Interiøret er kjølig og litt industrielt - med store plastflater og gjennomtestede og brukervennlige løsninger.

Kjøreopplevelsen står i stil. Du forflyttes uproblematisk og relativt komfortabelt – uten at noe trigger bilentusiasten i deg. Eller, når vi tenker etter: Det er faktisk overraskende mye krefter i reserve her, men de blir neppe brukt ofte. Det skal de ikke heller.

Her handler det om forbruk og fornuft.