Jernverket leverte utsikten

Motor presenterer en serie utdrag fra boka «Norges beste utsikter» av Veibok-redaktør Per Roger Lauritzen i NAF og Reidar Stangenes i Norsk Kulturarv. Boka er den fjerde i serie om reiser langs norske veier. Utsiktene som er valgt er ikke bare vakre, men bør besøkes for å gi innsikt og inspirasjon. Boka kan kjøpes her.

Tidligere artikler i samme serie:

Reinehalsen: Der naturkreftene og sanseinntrykkene er sterkest

Kongens Utsikt, Krokskogen: Kongelige rundskuer

Tanahorn: Berlevåg: Barentshavet neste!

Notodden, Rjukan og Vemork: Utsikt mot et mesterverk

Gjevilvannet: Storslått i Trollheimen

Titran på Frøya: Her tok stormen 140 fiskere

Sverresborg: Se en historisk by fra et historisk sted

Lillehammer: Toppen av Lillehammer

Drafnkollen: På en snurr øverst i Drammen

Molde: Se 222 fjelltopper fra Varden

Linnekleppen: Brannvakttårn med herlig utsikt

Sørlandet kalte Wilhelm Krag Aust- og Vest-Agder i en artikkel i Morgenbladet i 1902, og Sørlandet var et så godt forslag til navn på denne landsdelen at det ble den hetende. Navnet gir assosiasjoner om sommer, bølgeskvulp, solskinn, late dager og ferie.

Men det er langt fra hele sannheten. Det er bare å lese eposet Terje Vigen så forstår man at uvær kan komme brått på også her. Dessuten er det mørkt på Sørlandskysten også store deler av året.

Når kysten langs Skagerak i tillegg var Norges mest trafikkerte var det naturlig at mange av de første fyrene på  norskekysten nettopp ble bygget langs «den bløde kyststripe». 

I 1843 begynte arbeidet med å skaffe fyrlys utenfor Arendal og det ble bestemt å bygge tre fyrstasjoner. Det ene skulle ligge på Sandvik-odden ved innseilingen til Galtesundet inn til Arendal. De andre skulle ligge på de to øyene som til slutten av 1800-tallet het Indre og Ytre Torungen.

De lå noen kilometer lenger ute, men altså bare en drøy kilometer vei fra hverandre.

Staten kjøpte derfor de to øyene og satte i gang et omfattende arbeid.

På den tiden var det vanlig å bruke stein som byggemateriale når solide fyrtårn skulle reises, men på øyene inneholdt ikke egnet stein. Det ble derfor bestemt å bruke  teglstein til å bygge de to tårnene. Når det på Ytre Torungen skulle bli 26 meter høyt og det på Indre Torungen skulle bli 29 meter sier det seg selv at det gikk med en del teglstein.

Totalt brukte de ca. 750 000 stykker og på det meste jobbet det 95 mann på anlegget.

Da gikk imidlertid arbeidet unna og tårnene skjøt i været. På toppen ble det så montert to lyktehus produsert på Næs jernverk ved Tvedestrand. De sterke linseapparatene ble kjøpt fra Frankrike, og de sikret at fyrene kunne sees på vel 18 nautiske mils avstand.

I tillegg ble det bygget landinger, naust, boliger og andre bygg som betjeningen på begge stasjon ene hadde behov for. Det store arbeidet gikk raskt og lysene i begge fyrene ble tent 1. september 1844. Det imponerende byggverket bidro ganske raskt til at kystens folk raskt ga Arendal navnet «Byen med de tvende fyre».

Arendals beste utsikt

Utviklingen i fyrteknologien gjorde også at det ikke lenger var behov for to tårn på samme plass.

I 1914 ble derfor teglsteinstårnet på Ytre Torung-en revet og et nytt og høyere i støpejern satt opp. Med det nye, 34 meter høye tårnet på plass fikk fyrstasjonen navnet Torungen

Lille Torungen ble lagt ned og erstatte av en automatisk fyrlykt. Tårnet på Lille Torungen fikk imidlertid stå, og i dag det best bevarte som fins av denne typen her i landet.

Store Torungen ble drevet som bemannet fyr-stasjon til 2004, men fortsetter med automatisert belysning. Begge fyrstasjonene er i dag fredet.

Vennegrupper og den lokale turistforeningen sørger imidlertid for at det fremdeles er en viss virksomhet og mulig å besøke begge plasser. På Lille Torungen er det ikke mulig å overnatte, men de som vil besøke fyret kan bestille dette.

På Store Torungen derimot er det innredet en egen ubetjent turisthytte i en av de gamle fyrvokterboligene og ansatt en egen fyrvert om styrer virksomheten.

I sommersesongen går det også rutebåt fra Arendal til fyrtårnene noen ganger hver dag.

Det går også an å besøke fyret på vinteren, og en sjelden gang få seg en skitur rundt tårnet. Det er en eksotisk opplevelse. Uansettårstid er imidlertid tårnet på Torungen en av de flotteste utsiktspunktene i Arendal.

Næs Jernverksmuseum

Utsikten fra Næs Jernverk er langtfra så storslått, men til gjengjeld er det mange andre gode grunner til et besøk også dit. Forbindelsen er klar.

Næs Jernverk leverte deler av tårnene både til fyrene på Torungen og andre fyrstasjoner.

Du skal ikke ha besøkt mange fyr før du lar deg imponere av kvaliteten på jernarbeidet og hvordan tårn og lyktehus har blitt montert lenge før helikopter var løsningen på vanskelige transporter.

Jernverket, litt vest for Tvedestrand, var i drift fra 1665-1959, og det er i dag det best bevarte av de gamle norske jernverkene. På jernverksmuseet kan du se hvordan jern og stål ble fremstilt i gamle dager.

Vi snakker altså om et autentisk industrimiljø med røtter tilbake til 1600-tallet. De viktigste bygningene står, og elva som var kraftkilden for blåsebelger, hammere, turbiner og maskiner, renner der fortsatt.

Det er snart 100 år siden man ble oppmerksom på bygningenes historiske verdi, og de var med på den første nasjonale fredningslisten i 1924. Museet har status som teknisk-industrielt kulturminne. Næs Jernverk ble i forbindelse med tusenårsskiftet valgt til Aust-Agder fylkes tusenårssted.

Nes Jernverks historie starter i 1665 da det nedlagte Barbu verk i Arendal, som var etablert i 1574, ble kjøpt opp og flyttet østover. Masovn og støperi ble lagt ved gården Båseland, og verket får navnet Baaselands Verk. Hammersmia legges en km lenger øst under gården Øvre Nes der jern-verket ligger i dag. Her er vannføringen god, noe som er helt avgjørende for en stabil drift. Verket blir kraftig opprustet på 1750-tallet, og det blir et stort og betydelig verk etter tidens mål.

Jacob Aall var en ung teolog og mineralog,  da han i 1799 kjøpte verket sammen med sin bror Nicolai. Sameierskapet varte bare noe år, men verket forblir heretter i familiens eie. Jacob Aall utvikler produksjonen, og verket blir kjent for den gode kvaliteten på støpejernsovnene. Produksjonsspekteret var alt fra spiker og økser til feltartillerikanoner og fyrbygninger og bruer. Støpejernsbrua ved Fosstveit blir levert i 1837. Brua står et par km lenger nede i Storelva og er fremdeles i god stand. I 1840 opptar Aall sin sønn Nicolay Benjamin i firmaet, og navnet endres til «Jacob Aall & Søn». Jacob Aall var Eidsvollsmann 1814.

Foregangsbedrift

Verket var blant landets fremste på 1800-tallet. Det var kjernebedriften for en betydelig lokalbefolkning på over 600 mennesker. Det spilte en viktig velferdsrolle for sine ansatte og den stedlige befolkningen.

I 1740 ble det også etablert fastskole her. Sparekasse, syke- og trygdekasse kom rundt 1820. Arbeiderne bodde på verkseide husmannsplasser med mulighet for jordbruk og fehold. Verket var også grunnlaget for Tvedestrands vekst og betydning som utskipingshavn.

Det er mange spor av virksomheten og ringvirkningen av Næs Jernverk.

Forvaltergården i Tvedestrand er en av de eldste og best bevarte bygningene i byen. Fra 1880 til 1991 ble lokalene benyttet av Tvedestrand apotek.

I dag inneholder Forvaltergården «det gamle apoteket», en kram-bod og en fast utstilling «Tvedestrand gjennom 1000 år». Barna fra gårdene rundt verket gikk på omgangsskole og etter hvert på fastskoler i de ulike skolekretsene. Holt skole fra 1817, er en av disse. Denne skolen er nå museum.

Solberg Gruve ligger på Solberg bare 1,5 km fra Næs Jernverksmuseum. Gruva var i drift fra rundt 1730 og ble nedlagt i ca. 1870. Jernmalmen som ble tatt ut av gruva, er magnetitt, og flere steder i gruva er det mulig å sette en magnet rett på veggen! Gruva er sikret og tilrettelagt med broer og rekkverk over dypene, og med gangbaner innover i fjellet, slik at det også er mulig å oppleve gruva for rullestolbrukere. Det er kjørevei helt fram til gruva med stor parkeringsplass.

Den romantiske landskapsparken Lunden ble anlagt mellom 1810 og 1825. Ideene bak denne parktypen oppsto i England rundt 1750, og de ble overført og videreutviklet på kontinentet i tida etterpå.

Vil du vite mer:

Høyeste topp i Arendal kommune er Høgsteinhøa på 269 m. Ansmyrheia, 325 m, er høyeste topp i Tvedestrand kommune. Se NAF Veibok om kommunene. Nyttige nettsider er www.naf.no/ruteplanlegger, www.torungen-fyr.no, www.fyr.no, www. tvedestrand.kommune.no/turistinformasjon og www.jernverksmuseet.no.