<b>IKKE SÅ ENKELT…:</b> Elbil og lading er ikke så lett som det kan høres ut.
IKKE SÅ ENKELT…: Elbil og lading er ikke så lett som det kan høres ut.

Leserinnlegg:

Ferie i Norge med elbil, det er gambling det!

Bestemor dro på tur med bestefar og Kona. Det var ikke helt enkelt, konkluderer de.

Publisert Sist oppdatert

«–Vi trenger å arbeide med dette både på pris og brukervennlighet, hvis vi ønsker at flere skal kjøpe elbil. Og det ønsker vi, sier Hareide.»

Sitat fra reportasje i Motor 9. juli

Bestefar og bestemor har kjøpt seg Kona: Kyrksæterøra neste!

Stedet med et navn knapt noen verken kan skrive eller uttale. I bilen ligger ladebrikken fra Norsk elbilforening. Vi har hørt at Grønn kontakt og Fortum er to «must» for å komme seg trygt langs norske veier.

Bestefar har meldt seg inn i elbilforeningen og lagt inn brikken i Grønn kontakt.

Så prøver han det samme med Fortum, «noe gikk galt» popper stadig vekk opp under hans noe store og delvis giktiske fingre. Bestemor prøver med sine litt mindre giktiske, «noe gikk galt» kommer om igjen og om igjen.

Bestefar blir rød i toppen, sender mail til både den ene og den andre, hva er dette? Hvorfor kan man ikke bare lade med kort slik man gjør med bensin? De reserverer et beløp, som justeres når fyllingen er ferdig.

Ringer gjør bestefar også, med kraftig stemme. Damen på Fortum legger inn opplysningene manuelt. Så uten noen form for rekkeviddeangst kjører vi av gårde fra Tønsberg mot Krykkjesætra en tidlig morgen, nesten før noen har fått sko på beina. Juhu, her går det unna!

Bestemor har lest at på Ringebu er det ni ladere. Da er det vel ikke noe problem. Grønn Kontakt ser vi straks. En bil står der, og den står. En kabel er ledig, den passer ikke i Kona. Vi prøver vår egen i et annet hull. Den passer, brikken legges mot kontaktpunktet. Ingen reaksjon, en gang til, to ganger til…

Vi gir opp.

Fortum neste. To biler står der. Men flere kabler er ledige, vi rigger oss til. Finner rett kabel, som kalles noe bestemor ikke skjønner bæret av. Men heldigvis er det bilde av kabelen på stasjonen. Legger brikken på plass, trykker start. Ingenting skjer. Vi flytter bilen til den andre ladestasjonen, eller pumpen som bestemor kaller det, heller ikke her skjer det noe. Da kommer eierne av de to bilene, en ung høflig herremann forteller oss at det går bare an å lade én og én bil på hver stasjon.

Ok? Javel? Og hvor står det at bare en bil kan lade om gangen, der det er flere kabler? Ingen steder.

Hvordan skal vi to gamlinger vite dette?

Det står at det er ni muligheter på Ringebu? Ja, det er tre stasjoner med tre kabler på hver, sier den unge mannen, det blir ni. Jøss, sier vi. Første bratte læringskurve for de to gamle som aldri har ladet utenfor egen garasje før. Høflig kobler han fra og tilbyr oss plassen sin.

Fornøyd lader vi til 76%, det er kø bak oss. Ok, vi tar resten på Oppdal, no problem, men dette var før vi skjønte hva problemer var.

Bestefar er fornøyd med Kona og vi durer nordover i Gudbrandsdalen, vi finner stasjonen på Oppdal, fullt, og kø. En småbarnsfamilie komme inn etter oss, mor skuer på bilskiltet vårt, griner på nesen når hun ser EB-nummeret. Bestefar sjekker appen, ny mulighet på Oppdalsporten. No problem å kjøre dit. Vel framme, det er ledig. Tomt for biler, jippy!

Sammen med en annen bilist kjører bestemor opp mot stasjonen, bestefar jumper ut det beste han kan. Arctic et eller annet står det på stasjonen. Ikke Fortum eller Grønn kontakt. Vi setter i kontakten, legger brikken på plass, trykker start. Ingenting skjer, om igjen og om igjen.
Mannen ved nabopumpa blander seg inn, han bare la brikken på, og ladingen startet. Bestefar grynter. Bestemor ringer nummeret som står på «pumpene». BKK svarer. Dere har ikke konto her, sier mannen. Dere må lage en profil først.

Men vi har jo ladebrikke fra elbil-foreningen? Ja, det hjelper ikke. Du må ha konto.

SBestefar prøver å lage konto, men har ikke bank-id-brikken med seg. Få nummeret på elforeningens brikke, sier BKK-mannen, jeg hjelper dere, ja, her finner jeg dere, nå kan dere lade, men da må dere ordne kontoen etterpå. Jada, forsikrer vi. Vi forsøker igjen og igjen å lade. Ingenting skjer. Nabomannen blander seg igjen, må være stasjonen det er noe galt med, sier han. Han prøver bare å hjelpe …

Småbarnsfamilien fra Oppdal stiller seg opp bak oss. De ga også opp Oppdal. Helt normalt, forsikrer pappa’en der. Med elbil må du ha tid, enten er det kø, stasjonen er ute av drift, ødelagt, funker ikke, og med hjerte i halsen kjører du videre og håper at den neste er i orden og ledig. I to år har de holdt på sånn! I to år!

Og vi, med Kona og lang rekkevidde, trodde aldri vi skulle oppleve rekkeviddeangst. Ok, vi puster dypt, det er lader på Berkåk. Bestefar hever stemmen når han ringer BKK igjen, prøv sånn og sånn, sier BKK-mannen. Vi har allerede kjørt derfra, svarer bestefar

Fortsatt litt tålmodighet igjen. Berkåk neste. To stasjoner. En er ledig. Og Fortum. Det gikk bra på Ringebu, slik flaks! Vi kobler oss på, ingenting skjer. Mammaen i bilen som allerede står der, viser sin medfølelse, ring Fortum, sier hun, de er så greie, for dette var hun vant til. Klokka er snart seks på kvelden, vi gamle er slitne, vi vil fram til Kyrksæterøra, vi har brukt hele dagen. Ring. Ring. Du er nummer 5 i køen, sier Fortumstemmen på svensk.

Vi regner på det. Vi har 30 km å gå på, ok, vi kjører mot Krykjesættreøra. Bestemor kjører, hun fryser i den trønderske sommeren. Bena er iskalde. Bestefar setter på varmen, rekkevidden synker med 10 km … nå får du ikke mer varme! Enn om noe skjer! Av med varmen, opp igjen 10 km på rekkevidden, og bestemor må fryse … ja, hva gjør man ikke for å slippe rekkeviddeangst.

Vi kommer oss til Kyrksæterøra.

Der er det to ladeplasser får vi høre. De står ikke i elbiloversikten. Bestemor er tidlig oppe neste morgen og tusler av gårde for å sjekke. Fem Tesla-stasjoner ved kjøpesenteret. Og jippy, vanlig lader ved Rema. Hun henter bilen, rigger seg til ved Rema, setter inn kabel. Sodvin kraft. Du må ha konto! Du må legge inn kontonummer! Shit.

Vi har ladet litt der vi bor på øra med vanlig kontakt, en kontakt som visstnok heter noe som ligner på en japansk fribryter. Vi kalkulerer med at vi kommer oss til Orkanger på hjemveien.

Og ja, der er det ledig og Fortum. Kobler oss rett på, og lader. Wow! Nå har vi kommet dit at vi skjønner at en stasjon som funker på første forsøk er nesten himmelriket nær. Og at man ikke skal være «høflige», men lade det man trenger, når man kan. En ung dame kjører opp ved siden av oss. Nabostasjonen er ute av drift, hun står tålmodig og venter på oss.

Vi har booket flott hotell i Gudbrandsdalen, vi sjekket at de har elbil-lading før vi bestilte. Vi orker ikke en like lang hjemtur som oppoverturen.

Tesla, ja, det ser vi med en gang vi ankommer hotellet. Og en annen el-kontakt som ingen av oss har sett før, og som slett ikke passer i noen av de tre elbilene som kommer etter oss inn på tunet. Damen i resepsjonen sier at hun aner ikke noe om dette, lading er lading, for henne. Hun ringer sjefen som er borte, om det er et sted vi kan lade med den japanske fribryter-kontakten?

Nei, det vet verken han eller noen andre på hotellet noe om, men kanskje vi kan lade ved stabburet der borte? Det verste som kan skje er vel at sikringen går?

Puh, Ringebu neste. Klokken er early morning, null kø, og ledig på samme pumpe som på veien oppover. Vi lader, og lader og lader.

Vi har lært: Cowboy-markedet ruler i Norge, ingen samkjøring med elbilforeningens brikke, alle sitter på sin tue, ingen ledninger er standard, lading er lading for flere enn resepsjonisten, og det var det for bestemor og bestefar også, før denne utdannelsesturen.

Hvordan i all verden skal vi kunne forvente at målet til Hareide og Erna om at alt nybilsalg innen 2025 skal være elbiler?

Det er ikke bare prisene på lading som er problemet, Knut Arild Hareide, det er dette totalt uoversiktlige systemet, eller heller: den totale mangelen på system.

Hvem får lyst til å kjøpe elbil etter en slik sommer?

For ferie i Norge med elbil, det er gambling det!

Powered by Labrador CMS