Men bilekspertenes innvendinger preller av på nordmenn som vil ha en stor SUV, firehjulsdrift, automat og trolig hengerfeste for pengene – og som ser muligheten til å kjøre usedvanlig billig.

Og vi forstår dem godt.

Som ladehybrid fungerer Outlander bedre enn noen gang.

Den kommer langt på ren elektrisitet, mellom 30 og 45 kilometer, avhengig av temperatur. Det dekker de fleste gjøremål i hverdagen.

I tillegg er det  stor plass i kupeen og tilstrekkelig plass for de fleste i bagasjerommet.

Drivlinjen er i siste generasjon også blitt merkbart bedre. En ny og sterkere 2,4 liters bensinmotor har erstattet den gamle 2,0 liters motoren, samtidig som den totale batterikapasiteten på elmotorene har økt med 15 prosent.

Ute på veien fungerer det ypperlig. Vekslingen fra elektrisitet til bensin skjer umerkelig, og bensinmotoren er blitt så sterk og sivilisert at vi nå slipper det slitsomme turtallsjaget som kjennetegner tidligere årganger.

Også støyen fra underlaget er blitt dempet. Totalt sett er Outlander blitt en langt mer behagelig bil å transporteres i.

Ja, for det handler mest om transport. Ikke om kjøreglede eller noen annen form for emosjonell involvering.

Førermiljø og kjørestilling føltes gammeldags allerede da bilen kom i 2012 – og alt er grunnleggende likt i dag.

En bil med tre motorer og stort batteri, blir naturligvis tung.

Fjæringen skal takle nærmere to tonn allerede uten last og ta høyde for alle vekttillegg. Da blir ferden stiv og luggende.

Bilen ligger heller ikke like tungt og stabilt på veien som konkurrentene.   

I bagasjerommet tar både den store basshøyttaleren og motoren til den elektriske bakluken opp bagasjeplass, i tillegg til at batteripakken ligger under deler av bagasjeromgulvet.

Totalt sett har Outlander minst bagasjerom – til tross for størst utvendige mål.