Har du, som oss i Motor, falt for utseendet, så er det lett å leve med at den minste SUV-en fra Volvo verken er størst, sterkest, lengstrekkende på strøm, gjerrigst på bensin, mest komfortabel eller mest luksuriøs i sin klasse.

Og definitivt ikke billigst.

Men den ser på deg fra alle vinkler. Av og til smiler den. Av og til furter den. Kanskje er den litt styggpen.

Noen av verdens største bilikoner er nettopp dét, styggpene.

Du blir aldri likegyldig til en XC40. Den blir aldri redusert til et transportmiddel.

Lekkert utvalg

Vi har tidligere skrevet at dette er en framtidig klassiker og samlerbil. Ikke alle er enige i det, selvsagt.

Men få av dagens serieproduserte volummodeller har like mye særpreg.

Her er det både muskler, eleganse og funksjonalitet – og samtidig det typiske Volvo-uttrykket som gjennomgående kjennetegner det svært lekre utvalget svenskene har å by på for tiden.

Kjedelig interiør

Men innenfor dørene tar festlighetene slutt. Instrumentpanelet har vært mer eller mindre likt i alle Volvoer helt siden andre generasjon av store XC90 ble lansert i 2014.

Den gangen var det nytt og friskt, preget av skandinavisk nøkternhet og kjølighet.

I dag framstår det litt konservativt og kjedelig – selv om vi faktisk synes XC40 er modellen som kler det best.

Mindre forståelig

Responsen på berøringsskjermen er blitt bedre med årene, og funksjonaliteten er i dag høy.

Men som i alle biler man ikke skal være likegyldig til, så kreves det litt innsats og innsikt for å bli vant til litt trykking her og litt sveiping der. Det liker vi.

Vi er ikke like begeistret for å måtte nappe eller dytte to ganger i girspaken for å sette den enten i drive eller revers.

Manøvren erstatter den mer klassiske, der du holder inne en knapp for å frigjøre giret. Vi foretrekker gamlemåten i dette tilfellet.

Sporty motorlyd

I «drive» aktiverer en hybrid drivlinje med en elektrisk motor på 82 hester og en tresylindret bensinmotor på 180 hester.

Det gir deg et meget solid fraspark og en motorlyd som oppleves som sporty og energisk.

Med mindre du kjører helelektrisk, med ørlite hjelp av forbrenningsmotoren. Det kan du gjøre i drøye fire mil på en god norsk sommerdag.

Det er under halvparten av rekkevidden til nye Toyota RAV4, og rundt en mil dårligere enn de andre konkurrentene i omtrent samme prisleie.

Modererer oss

Da vi testet XC40 for første gang etter at modellen kom på markedet i 2018, kalte vi den en «sjarmerende bråkebøtte».

Nå modererer vi oss. Det vil si, sjarmen er intakt. Men bråket er ikke lenger på et nivå som løfter det opp i en overskrift.

XC40 er riktig nok blant de mer støyende SUV-ene på grov asfalt.

Du merker at endringene i asfaltkvaliteten treffer trommehinnene med ulik styrke og grad av irritasjon.

Omtrent som i bestselgeren RAV4 før den ble ladbar – og mer stillegående.

Altså merkbart, men ikke kritisk.

Og neppe nok til å velte et kjøp.

Massiv kritikk

Men skifter du til en annen av av de mer komfortable ladehybridene i samme prisleie, for eksempel DS 7 Crossback, så merker du fort hva dette handler om.

Det er såvidt vi vet ikke gjort noe aktivt fra Volvo for å senke hjulstøyen, til tross for tidvis massiv kritikk fra flere hold – ikke minst fra biljournalister i hjemlandet Sverige.

Dekkdimensjonene og dekkprodusentene er de samme. Det samme er chassis og hjuloppheng.

Et godt råd

Forklaringen ligger nok heller i en faktor vi ofte registrerer på biler som er konstruert for forbrenningsmotorer, men som får en stor og tung batteripakke under baksetene:

Batteriene isolerer og reduserer støyen fra underlaget.

Og Volvo skal få et godt råd av oss: Gjør som kollegaene i PSA-konsernet (Peugeot, Citroën, DS og Opel) – be en stor dekkprodusent om å konstruere dekk i en mer støyvennlig dimensjon.

Ser lekre ut

Ladehybridene fra PSA leveres nå på 19-toms Michelin-dekk med bare 205 millimeter bredde. Tidligere hadde de 235 millimeter bredde – det samme som vår XC40 står på.

For PSA-bilenes del, betyr det at de ser like lekre ut i profil, men at det er totalt rundt 12 centimeter mindre gummi mot asfalten. Det høres.

For en enda mer støysensitiv bil som XC40 vil trolig effekten være ditto bedre.

XC40 er romsligere enn den ser ut. Fire voksne sitter utmerket i gode seter og med masse luft. For barn blir det mørkt. Mest på grunn av de generelt høye dørsidene, ikke den spesielle knekken på den bakre sideruten. Den er det primært sjåføren som må venne seg til.

Men igjen: XC40 er først og fremst en bil som skal sees på – ikke ut av.

PS: Finnes i fire utstyrsversjoner - der «Scandinavia» og «Inscription» ligger i samme prisleie som «R-design», men med litt ulikt designuttrykk og standardutstyr.