BRUSSEL (Motor): Ved foten av det ikoniske Fuji-fjellet bygger Toyota et anlegg på 700 dekar, om lag tre ganger så stort som Slottsparken i Oslo. I 2024 er første fase av byggeprosessen ferdig, året etter starter testingen av mobilitetstjenester.
Byen skal ha plass til 10.000 innbyggere, de første 400 kommer i hus fra 2024.
Parallelt bygger Toyota en digital tvilling av den samme byen, for å kunne gjøre simuleringer og korrigeringer før testene utføres i et fysisk miljø.
Milliardsatsing
Testanlegget vil favne de fleste typer urban mobilitet, unntatt storskala transportmidler som metro, tog, båt og fly.
Bil og buss, gjerne i selvkjørende utgaver, samt sykler, mopeder, sparkesykler, droner – og fotgjengere – vil dominere.
– Noen ganger er vi så opptatt av teknologien at vi glemmer hva den skal brukes til. Målet må alltid være at teknologi skal hjelpe mennesker, sier James Kuffner, en amerikaner med doktorgrad i robotikk fra Stanford.
Nå er han toppsjef for Toyotas digitale operasjoner og leder av et forskningsinstitutt som bilkonsernet har brukt flere titalls milliarder kroner på siden etableringen i 2018.
Sentralt for både landsbyen, mobilitetsmodellene den tester, og ikke minst bilene som lenge kommer til å kjøre rundt på utsiden av denne kokongen, er to stikkord som kommer tidligere og tidligere i enhver samtale om morgendagens biler – data og programvare.
Moderne biler samler data i enorme mengder. Gjennom sensorer, kameraer, lidar og radarer sankes opplysninger om vår bruk av bilen og dens omgivelser i trafikken.
– Andre generasjon av hydrogenbilen Mirai kom i 2021 med den nyeste versjonen av programvaren vi har utviklet, Arene. Datamaterialet vi samler fra bilene, gir enorme mengder informasjon – og i noen grad ligger kvaliteten i kvantiteten. For hvordan kan vi skalere og utvikle dette for moderne mobilitet over hele verden? Vi må kunne teste i tusenvis av brukersituasjoner, gjøre korreksjoner og så teste igjen – og få umiddelbar respons på effekten. I bunn og grunn handler dette om å produsere mest mulig optimal programvare. Og så koble dette med best mulig maskinvare, sier Kuffner.
Vevstol-inspirert
Testprosjektet er gitt navnet Woven Planet, den vevde planeten, og spiller på Toyotas aller eldste historie; da de startet den første bilfabrikken i 1936 hadde de allerede 10 års fartstid som produsent av maskiner til tekstilindustrien.
De interne forventningene er enorme. Kanskje skal Arene og Woven Planet gi Toyota samme posisjon innen utvikling av digitale løsninger, som konsernets løsninger for effektiv samlebåndsproduksjon løftet dem til topps i bilindustrien.
– Toyotas produksjonssystem – TPS – ble kjent verden over som det beste systemet for å produsere maskinvare og mekaniske systemer i så høye kvanta og med så god kvalitet at det var både rimelig og holdbart. Det er det vi skal gjøre på Woven Planet med programvare, sier Kuffner.
Og den som i denne sammenheng tenker programvare som erstatningen for de fysiske knappene eller manuelle operasjonene i en bil, må utvide perspektivet om hen vil følge Kuffner.
Annonse
Programvare-verktøy
– Mange av oss tenker på programvare som det vi trenger inne i bilen. Men vi behøver programvare til hele produksjons- og testprosessen, for alt utviklingsarbeid. 90 prosent av programvaren er ikke i bilen i det hele tatt, men du behøver den for å utvikle programvaren du bruker i bilen. Woven Planet skal gi oss verktøyet til disse 90 prosentene, sier han.
I neste fase – ikke bare bilen, men mobilitetsløsningene den er en del av:
– Transportnettet vi har i dag, gir oss ikke mulighet til å teste dette i full skala, men med Woven Planet kan vi konstruere anlegg for høy fart på gjennomfartsveier, mindre veier for lokaltrafikk med trygge løsninger for sykler og fotgjengere, sier Kuffner – og fortsetter:
– Når vi setter alt dette sammen i en fase 1-versjon av denne byen i den digitale versjonen kan vi begynne å teste: Hva slags system er nødvendig for en distribusjonsløsning for pakker i et bysamfunn med 1000 innbyggere når pakkene skal leveres innen 10 minutter? Den digitale tvillingen av Woven Planet gir mulighet for å finne svaret – og deretter å teste i stor skala.
Ladejakt
Eller en annen problemstilling, når en global bilpark skal endres fra drift med forbrenningsmotorer til ladbare transportsløninger:
– Hvor mange elektriske mobilitetsenheter trenger du for å fylle transportbehovene til denne gruppen på 10.000 mennesker? Hvor skal ladepunktene plasseres i et slikt samfunn? Den digitale piloten kan fortelle oss mye, og svarene kan testes fysisk i landsbyen. Jeg tror dette kan være til hjelp i mange små samfunn rundt om i verden, der behovene er mange og ressursene få, sier Kuffner – som har jobbet med kunstig intelligens (AI) og roboter i 30 år.
Han mener en dataorientert tilnærming til bruk av kunstig intelligens endrer våre muligheter på helt grunnleggende måter, også som trafikanter.
Annonse
Feil navn
– Tenk det som om du slår sammen kunnskapen til to ytterligheter bak rattet; den ene er et 18 år gammelt sjakkgeni med IQ på 240, og den andre er en 60 år gammel drosjesjåfør med 40 års erfaring fra trafikken i New York uten én eneste kollisjon. En av dem har intelligens, den andre har erfaring. Du trenger begge deler for å lage et godt system i trafikken.
– Mange misoppfatter dyp læring med intelligens, for meg er det erfaring. For denne bruken burde vi endre navn fra «kunstig intelligens» til «kunstig erfaring». For det er hva denne teknologien gir oss i dette tilfellet, argumenterer Kuffner.
– La ingen innbille deg at dette er enkelt, det er ekstremt komplisert. Men jeg mener vi har et moralsk ansvar for å bruke denne teknologien til å gjøre bilene tryggere, sier han.
– Utviklingen de siste 10 årene har dramatisk forbedret sikkerheten i bilene. Radar, lidar og kamera har ulike fortrinn. Setter du dem riktig sammen, så har du et perfekt system. Jeg mistet min bestefar i en bilulykke. Jeg er overbevist om at han stadig hadde vært hvis han hadde kjørt en av våre biler med den teknologien vi har i dag, avslutter James Kuffner.