Slik fikk han erstatning fra Statens vegvesen ... til slutt

Helge Moe Fredriksen syntes det var urimelig at han skulle dekke egenandelen på 2000 kroner.

Det var ingen personskader knyttet til hendelsen. Men den var selvsagt ergerlig og medførte merarbeid for bileieren. Både for å få skiftet ruta, men ikke minst med tanke på dialogen han i ettertid hadde med Statens vegvesen.

Eller forsøket på dialog, som han beskriver det selv.

– Det var mye mail fram og tilbake. Ved ett tilfelle fikk jeg heller ikke svar innen fristen på seks uker og koblet derfor på Sivilombudet, som purret på svaret.

Helge Moe Fredriksen følte likevel ikke at han kom noen vei med sitt krav, og tok derfor som NAF-medlem kontakt med NAF Advokat. Med det resultatet at han etter nesten to år mottok 2000 kroner på konto, dog uten beskjed om at pengene var utbetalt eller noen innrømmelse av ansvar fra veivesenets side.

– Ikke rettferdig

– Mange vil kanskje spørre seg hvorfor jeg gadd å forfølge dette i flere runder for å få tilbake «bare» 2000 kroner. Det henger nok sammen med rettferdighetssansen jeg har arvet etter mormor, smiler Moe Fredriksen.

– For det at jeg selv skulle betale denne summen, var ikke rettferdig. Som bilfører er det helt umulig å kunne forutse slike hendelser.

Veivesenets argument etter Moe Fredriksens første henvendelse var at den som kjører på veien, må ta veien som den er, og at vedlikeholdet i dette tilfelle hadde vært tilstrekkelig.

Å ta veien som den er, som er en gjengs regel, betyr blant annet at man må avpasse farten etter forholdene, som ved dårlig vær, eller at man må regne med ujevnheter og hull i en vei som ikke er blitt asfaltert på en stund.

– Men her var det snakk om en europavei med en fartsgrense på 90 kilometer i timen. Altså en høyhastighetsvei, påpeker Moe Fredriksen.

Spørsmål ved forsvarligheten

Vedlikeholdet var i dette tilfellet, som vanlig er, satt bort til en underleverandør. Veivesenet presiserer i avslaget til Moe Fredriksen at underleverandøren har fulgt deres krav med tanke på hyppighetene av inspeksjoner i tunnelen, som i bestillingen fra veivesenet var spesifisert til ukentlige visuelle inspeksjoner.

I NAF-advokat Jens Christian Rieges brev til Statens vegvesen stiller han spørsmål ved forsvarligheten i dette, gitt den høye trafikktettheten.

Riege viser også til Statens vegvesens egen håndbok «Standard for drift og vedlikehold av riksveger», hvor det i forbindelse med krav til inspeksjoner står at tunneler med fare for istappdannelse skal inspiseres daglig i perioder med frost.

– Ordningen de hadde for vedlikehold, var dermed ikke etter egne retningslinjer. Vi ba derfor om at erstatningskravet måtte etterkommes, sier Riege.

Åtte måneder senere, etter flere purringer, sto det altså 2000 kroner på kontoen til Moe Fredriksen. Han fikk ingen nærmere forklaring på og sendte derfor et brev og spurte om veivesenet hadde etterkommet erstatningskravet.

Det hadde de. Det ble også bekreftet i et brev til advokat Jens Christian Riege, uten at veivesenet innrømmet noe ansvar. Men, som de formulerte det: De hadde likevel funnet det mest hensiktsmessig å utbetale summen, slik at saken kunne avsluttes.

Veivesenet svarer ikke om retningslinjer

Motor har henvendt seg til Statens vegvesen for å få kunnskap om ...

• retningslinjer for hvilke typer hendelser utbetaling av eventuelle erstatninger kan gjøre seg gjeldende,
• i hvor mange tilfeller penger er tilbakebetalt til bilister eller andre trafikanter
• og hvor store summer det dreier seg om.

Tross gjentatte purringer i over to uker, både via flere pressekontakter og direkte til saksbehandleren i skadeenheten i veivesenet, har vi ikke fått svar på spørsmålene.

Motor har fra lesere fått flere spørsmål om vedlikehold og skader fra bilister, og vet at veivesenet får mange spørsmål om det samme.

Evig diskusjonstema

Advokat Jens Christian Riege sier NAF også får en del henvendelser om skader på bil på grunn av forhold på veien.

– Man kan kanskje tenke at dette ikke er så store saker, men en hendelse kan være betydelig nok i kroner og øre for den det gjelder. Og til sammen blir det ganske store tall.

Samtidig understreker Riege at du som bilist og trafikant på ingen måte kan forvente å kjøre rundt på et «stuegulv». Den generelle regelen er at veien stilles til disposisjon «i den stand den er».

– Alle veier vil ikke være topp vedlikeholdt til enhver tid, og enhver klager med skadde felger kan ikke vente å få disse erstattet på statens regning.

Må være noe å klandre noen for

– Skal man kunne kreve erstatning, må det foreligge uaktsomhet hos veimyndighetene eller ansvarlig entreprenør, fortsetter Riege.

– Det må være noe å klandre disse for, i det aktuelle tilfellet. Det at det oppstår skader på veibanen, vil i seg selv ikke nødvendigvis være klanderverdig. Derimot vil manglende vedlikeholdsrutiner eller manglende varsling av kjente skader i større grad kunne tilsi at uaktsomhet foreligger.

Likevel understreker advokaten at man står igjen med flere problemstillinger i gråsonen, og med grensedragninger som potensielt er krevende.

– Mange lurer også på hvor de skal henvende seg, og hvem man skal forholde seg til.

Forskjellige veier, forskjellige eiere

Hvor du skal henvende deg, er avhengig av type offentlig vei. Det forklarer Tore Dyrseth som jobber med drift og vedlikehold i samferdselsavdelingen i Viken fylkeskommune. Han jobbet tidligere med drift i veivesenet. Etter regionreformen er det fylkeskommunen som nå har ansvar for drift og vedlikehold av fylkesveiene, mens det tidligere var veivesenet.

– Hvis du mener det er snakk om uaktsomhet, og saken gjelder en riksvei som veivesenet eier, er riktig adressat firmapost@vegvesen.no, opplyser Dyrseth.

– Dersom det er en fylkesvei, sender du klage og krav til fylket, for eksempel post@viken.no.

Tore Dyrseth minner om at kravet må dokumenteres, og at de får mange henvendelser som ikke kan knyttes til uaktsomhet fra veieierens side. For å nå fram med et krav må eieren av veien ha vært uaktsom.

Følte de satt med svarteper:

Uskyldig i ulykke, måtte likevel betale for merutgifter