Den rykker dessverre vekk noe av nostalgien og romantikkens slør. For her er løvsteik, hamburger, pølser og pommes frites.

Men heldigvis også retter som røkt svinekam, kalvesteik, elgekarbonader og torsk.

Det serveres i tillegg enkle smørbrød og vafler. I disken er det helt tomt (alt lages tydeligvis på bestilling), og er det noen i kassa?

Det kommer i hvert fall noen fra kjøkkenet rett bak, og vi spør hva som er hjemmelaget.

Som vanlig er det litt forvirring rundt dette, men i hvert fall rømmegrøt og elgkarbonader, med kaffe inkludert. Da bestiller vi det. 

Vi slår oss ned ved et av de solide trebordene. Det er veldig trivelig, og dette er et sted hvor skuldrene senker seg.

Turiststasjonen ligger rett ved veien, men du krysser en elv for å komme over, så man føler seg godt skjermet. At kroa er vendt mot fjell og skog virker også på samme måte.

Det er fire-fem bord som er opptatt, det føles nesten som å være på besøk hos noen.

Kapasiteten på antall bord og på kjøkkenet gjør at dette stedet nok ikke tåler alt for mange gjester på en gang.

Det tar tid, men ikke alt for lang tid, før maten er på bordet. Servert med et smil og med omtanke.

Dette smaker godt. Dette er faktisk sjeldent god veikromat. Både grøten, potetene og karbonaden er særs velsmakende. Potetene er gode, og persillen smaker av persille.

Gulrøttene og blomkålen er perfekt kokt og smaker godt. Det er også et par brokkolibuketter, de er ikke like gode på smak hvis vi skal gå i detalj. Og det skal vi jo. 

Men vi har likevel ofte drømt om denne retten etter at vi var innom. Selv om mange serverer akkurat det samme, så er det likevel få som holder denne kvaliteten på maten.

Det som forstyrrer idyllen litt er lukten av frityr fra kjøkkenet. På bordet ved siden av er de mange, og alle har bestilt burgere og biff med pommes frites.

Det viser vel at menyen må være variert for å trekke gjester. Det er synd at et sted som dette ikke kan rendyrke hjemmelaget tradisjonsrik mat.

Kaffen er også en positiv overraskelse. Dette er rett og slett en av de aller beste koppene med svart kaffe vi har drukket langs veien.

Dessert så vi ikke noe til på menyen, men vi hører tilfeldigvis at noen bestiller pannacotta. Den ser god ut. 

Kanskje de bare hadde noen få, kanskje de ikke tenkte over å tilby den til alle? Ikke godt å si, men på mange spisesteder langs norske veier er man ikke så opptatt av å selge.

Vi hadde ikke orket mer uansett. Og vi er blitt mette på god mat og fått god valuta for pengene.

Det er nesten så vi ikke har lyst til å skrive om stedet. For her kreves det nok akkurat passe antall gjester hvis du skal få samme gode opplevelse som vi fikk.

 (Testet av Motor i april 2019. Ingen vet at vi tester når vi er på besøk. De faktiske opplysningene om priser, ladetid etc. er basert på informasjonen vi innhentet da vi testet stedet, og kan være endret siden.)