Vi har store forventninger til maten, men det første vi slås av er hvor utrolig hyggelig det er å komme hit.

Ute er det mørkt og kaldt, så det er godt å komme inn i varmen. Det er fyr i ovnen og tente stearinlys på alle bord.

Den tidligere lokomotivstallen helt nede ved Randsfjorden er gammel og sjarmerende.

Interiøret følger opp den uformelle stilen med trestoler i ulike farger, trebord og gamle tallerkener på veggene rundt de høye, buete vinduene.

Denne kvelden er vi de eneste gjestene. Det kan kanskje skyldes været, for noen ganger er det så fullt at det kan være vanskelig å få bord.

Servitøren ønsker oss velkommen inn i varmen, og vi får menyen på bordet.

Det er dekket med levende lys, tykke, gode papirservietter og store Norgesglass fylt med frukt og grønnsaker som er syltet på kjøkkenet.

I 2018 savnet vi en fornyelse av menyen. Den er kommet nå. Vi kjenner igjen noen klassikere som kremet jordskokksuppe (som på menyen er blitt «kremert»), kyllingsalat med parmesandressing og stekt torsk.

I tillegg er det noen retter som har fått et litt annet tilbehør enn tidligere – som den glasserte svinenakken som nå får følge av en kaffirlimesaus.

Alle disse fire rettene er gode valg, det vet vi fra tidligere.

Men i tillegg er det mye annet som frister på den lille menyen – som kyllingbuljongsuppe, gorgonzolasalat med fiken og valnøtter, lettstekt røykelaks med eple og valnøtter, sprøstekt andeconfit med aubergin, potet, spinat og kokossaus.

Selv om det ikke akkurat svømmer saltvannsfisk i Randsfjorden, er det hele fire fiskeretter på menyen.

Kokken forklarer at han har en leveringsavtale som gjør at han får fersk fisk levert på døren like raskt som om han hadde drevet restaurant i Oslo.

Vi ber om anbefalinger når det kommer til fisken, og vi blir anbefalt både torsk og panerte breiflabbkjaker.

Torsken er stekt og kommer med knust potet, bacon, bladpersille og en saus av grønne erter. Det er rykende varmt og veldig godt.

Nesten like godt er det med breiflabbkjaker som vanligvis er noe av det som blir kastet på fisken (har du sett et breiflabbhode kan det skremme noen hver.) Kjakene flatbankes og paneres i egg og brødsmuler.

– Fiskepinner, sier kokken leende og forklarer samtidig at konsistensen på breiflabbkjakene er mer som på skalldyr enn på fisk.

Det er ikke helt som fiskepinner på en vanlig mandag. De er herlig sprøstekte, nesten som snacks.

Ved siden av serveres en slags remulade med kapers og mye grønn salat. I salaten har de vært litt vel rause med balsamicoeddiken synes vi.

Den halve sitronen er pakket inn i noe som ligner gasbind, sånn at du kan presse sitron over fisken uten å få med alle steinene.

Det er da du skjønner at det er kvalitet i alle ledd.

Som tidligere er porsjonene rause, så rause at vi må be om å få med oss halvparten av maten. Den blir pent pakket inn og spist til lunsj dagen etter.

For vi skjønte raskt at vi ikke klarte å stå over noe søtt til kaffen, selv om det bare er to desserter på menyen.

Både eple crumble (en smuldrepai med epler) og sjokoladeterte kjenner vi igjen fra tidligere. Men i fjor syntes vi ikke at kardemommesaus var så vellykket til sjokoladeterten. I år serveres den med seterrømme i stedet.

Det er likevel eple crumble vi lar oss friste av, men vi orker ikke mer enn én porsjon på deling. Likevel får vi servert den i hver vår skål.

Det er en fantastisk god dessert, med søte, aromatiske epler og sprø kjekssmuler over. Hjemmelaget vaniljesaus kommer i en søt liten mugge til.

Som man kanskje skjønner, er ikke dette noen tradisjonell veikro. Det er et sted som fortjener at man tar seg tid til å sitte ned og glede seg over maten, selv om serveringen – som oftest må vi si – ikke tar lenger tid enn på andre veikroer.

Så sant man ikke sammenligner med et sted hvor maten ligger klar i bakker.

Det er så gjennomført, det er så hyggelig – ned til den halve sitronen som er pakket inn, til de gode, tykke papirserviettene og vannet som serveres i gammeldags porselensmugge.

Vi fikk veldig god service denne gangen, men vi har vært og testet flere ganger og opplevd at den varierer.

Utover det er det to ting som trekker ned.

Det ene er toalettet. Inne finnes det bare ett toalett, og selv om det er stort, delikat og nyvasket selv på kvelden, ligger det litt vel tett opp til ett av bordene.

Om sommeren åpner de også toaletter ute.

I tillegg er det prisen. Prisene er ikke gale med tanke på at alt er laget fra grunnen av og av gode råvarer.

Det finnes to supper til 160 kroner. Likevel kan det bli for dyrt som veimat når prisene ellers ligger på mellom 225 og 295 kroner.

Selv om flere veikroer har priser i det sjiktet, har de oftest flere rimeligere retter i tillegg.

Men du blir virkelig god og mett, for det er rause porsjoner. Og vi er enige om at dette er noe av det beste vi har spist på lenge.

(Testet av Motor i februar 2019. Ingen vet at vi tester når vi er på besøk. De faktiske opplysningene om priser, ladetid etc. er basert på informasjonen vi innhentet da vi testet stedet, og kan være endret siden.)