Hardangervidda er Europas største høyfjellsplatå, og Dyranut Fjellstove ligger selvfølgelig ikke på toppen av Hardangervidda, men ved det høyeste punktet på Riksvei 7, ikke så lenge etter at du er kommet opp på vidda hvis du kommer kjørende vestfra.

Fjellstua er åpen i sommer- og vintersesongen og er kjent for å servere god og hjemmelaget mat, gjerne av råvarer som er jaktet, plukket eller sanket i området.

Det gir en ganske liten meny, men til gjengjeld er det mye man får lyst på.

Vi blir i hvert fall stående litt rådville, men får raskt hjelp av servitøren som kommer ut fra bak disken for å forklare.

Fjellauren er lokal. Burgeren er laget av viltkjøtt og serveres med hjemmebakt burgerbrød og stekte potetbåter. Du kan få hjemmelagde kjøttkaker naturligvis, rømmegrøt, reinsdyrgryte med rørte tyttebær og karbonader av økologisk storfe og lokalt viltkjøtt.

I tillegg har de pasta med laks og fløtesaus, dagens vegetargryte som er en linsegryte denne dagen, og en krydret tomatsuppe full av grønnsaker, en stor og mektig porsjon.

Vi setter oss ved vinduet med utsikt mot snøkledte vidder, og der går det sannelig to hester og beiter også.

På tallerkenen får vi en fin fjellørretfilet med skikkelige poteter med skall som er brunet ørlite i ovnen. Rømmesausen er tradisjonelt følge til, men i stedet for agurksalat, er det strimlete grønnsaker som squash og gulrot som har ligget i samme lake som agurksalat. I tillegg får du en sitronbåt i en liten innretning som presser sitronen.

Det er pent lagt opp på tallerkenen, og fisken er akkurat passe stekt. Potetene er gode, og det er overraskende friskt og godt med de lettsyltede grønnsakene til.

Det er da vi får øye på et lite kort på bordet som frister med to ulike desserter. Hardangerjøkulen er en hjemmelaget tyttebæris. Susaren er skogsbæris på mandelbunn, begge til 85 kr. Det hadde vært gøy å smake på!

Vi titter på Verdens beste som er pent lagt opp på et lite stettefat av glass. Ser på kortet med tyttebærisen. Vi er i en skikkelig knipe.

Men ikke verre enn at det finnes en løsning. Den hyggelige servitøren tilbyr seg å pakke kaken på en pappskål med plast så vi kan ta den med oss.

Dermed blir det plass til tyttebæris med tyttebærsaus. Det er kanskje ikke den mest spennende iskremen vi har vært ute for. Det hadde vært godt med enda mer tyttebær i isen, men det er morsomt, og det er lokalt.

Og fordi vi ikke klarer å stå imot fristelsen, plukker vi med oss en nybakt kanelsnurre, en av Theas nybakte kjeks med mandler og en flaske med Dyranuts egenpressede eplemost til kjøreturen.

(Testet av Motor juli 2017. Ingen vet at vi tester når vi er på besøk.)