Det er ikke bare definisjonen av den klassiske herregårdsvognen som har forandret seg siden Volvo Amazon ble stasjonsvogn og begrepet innført på midten av 60-tallet.

Den gang handlet det om faktorene som med årene skulle bli klassiske Volvo-kvaliteter: Romslighet, praktisk bruksvennlighet – og som alltid, sikkerhet.

I mange år var det litt med Volvo som med svenske flaggans dag: Folkekjært og tradisjonelt, men de store festlighetene uteble.

Drøye 50 år senere er det hatter og ballonger og alt som hører prestisjeklassen til: Design, teknologi, krefter – og som før, sikkerhet. Konkurrentene er ikke lenger Ford og Opel og Volkswagen.

Men Mercedes, BMW og Audi.

Man kan mene hva man vil om denne klassereisen. Men det er vanskelig å påstå at Volvo ikke har kommet godt ut av den. Etter at kineserne overtok personbildelen av Volvo i 2010, har Volvo rullet med stor selvsikkerhet inn blant prestisjemerkene. Ikke fordi svenskene er mer naive eller arrogante enn andre, men fordi de har hatt produkter som hører hjemme der.

Og ikke helt uvesentlig: Svenskene selv – «Medel-Svensson», som bilene opprinnelig ble bygget for – elsker produktene.

I 2018 passer en Volvo bedre utenfor inngangspartiet til en klassisk herregård, enn til å frakte folk og bagasje til og fra. Det skyldes primært bilen, ikke det norske avgiftssystemet. Men går vi rundt åtte år tilbake tid, hadde Volvos største og mest attraktive stasjonsvogn 110 hester diesel og en femtrinns manuell girkasse. Den passet utmerket til datidens avgiftsystem – og bilen ble en storselger her hjemme.

Nå kan du plusse på nesten 300 hestekrefter fra en drivlinje med bensin og elektrisitet som kan hentes fra husveggen, åttetrinns automatkasse og drift på alle fire hjul – før du ender opp med den mest avgiftsvennlige varianten av Volvos største stasjonsvogn i 2018. Så kan du trekke fra 10 liter bagasjeromkapasitet for moro skyld.

Da er vi på en V90 T8 Inscription AWD. Og fortsatt er Volvos største stasjonsvogn en liten bit av Norge. I 2017 var V90 Norges 10. mest solgte bil. Så langt i 2018 har den avansert fem plasser.

2010-modellen av V70 hadde en startpris på 343.000. På stålfelger og uten metallic lakk. I dag har Motors testbil en startpris på 710.000. Men fortsatt er det nærmest utenkelig å se en ny Volvo på norske skilter uten en haug med ekstrautstyr. Og da som nå, er utvalget omfattende, fristende – og dyrt. For åtte år siden kom du deg vanskelig under 50.000 kroner. I dag er det helt naturlig å legge på et sekssfifret beløp. Motors testbil har utstyr for drøye 230.000.

Spørsmålet vil uansett og alltid være: Er det verdt prisen?

Per i dag har ikke denne varianten av V90 en eneste reell konkurrent. De øvrige prestisjemerkene leverer ikke ladbare stasjonsvogner. Andre ladbare stasjonsvogner som VW Passat og Kia Optima leverer ikke firehjulstrekk – og heller ikke statusen.

I det perspektivet framstår V90 som en særdeles kompetent bil som er gunstig priset i et norsk marked. Liker man den klassiske stasjonsvognen, en mer sporty kjørestilling, litt mer gulvplass i bagasjerommet og hakket mer spenstige kjøreegenskaper enn i en SUV, så er V90 et utmerket valg.

Men nettopp SUV’ene - de ladbare - utgjør den største trusselen mot V90. For nordmenn elsker SUV’er like høyt som kunder flest i vår del av verden, i tillegg kommer mange av dem gunstig ut prismessig. Stasjonsvogner flest ramler på salgstatistikken.

Toyota har for eksempel sluttet å importere den gamle traveren Toyota Avensis.

Den første tanken som treffer oss når vi ser V90, er at bilen er særdeles lekker. Den muskuløse fronten og den sveipende profilen får fortsatt lange blikk i trafikken, selv snart tre år etter at vi så den for første gang. Det er litt mer blandede oppfatninger om lysarrangementet i hekken, men unison begeistring over interiøret: Elegant og solid.

Men i praktisk bruk er ikke den store berøringsskjermen ideell. Kall det gjerne gammeldags, men håndfaste knotter eller hjul er definitivt bedre enn en langfinger som skal treffe en skjerm i en bil i bevegelse.

Litt merkelig er det også at girspaken må opereres i to bevegelser fra fri til enten drive eller revers. Men det hjelper at selve spaken er i håndlaget krystall fra Orrefors.

V90 har firehjulstrekk. Bensinmotoren driver forhjulene og styrer driften på alle fire når det er nødvendig eller påtvunget – mens elmotoren hjelper til på bakhjulene. På bare sommerveier merker du ikke noe til dette, med mindre du skal teste ut hele systemeffekten på over 400 hester med ett tramp på gassen. På vinterveier gir det deg den ekstra framkommeligheten du forventer.

Komfort er særdeles viktig i denne klassen. V90 holder et jevnt høyt nivå, uten å heve standarden. Setekomforten er i ypperste klasse, støydempingen ikke like imponerende. Volvo er blant bilprodusentene som historisk sett har laget de mest støysvake bilene, men som de siste årene har lansert biler med tidvis voldsomme hjuldimensjoner. Det høres.

På grovere asfalt er ikke en V90 på 20 toms hjul spesielt stillegående. Det finnes mer støyvennlige dimensjoner, uten at bilen mister for mange visuelle muskler.

Det er noe vanedannende med V90. Du blir litt oppspilt av å se den på parkeringsplassen. Du nyter å synke ned i setene som automatisk tilpasser seg kroppen din. Du koser deg når du kan smyge stille avgårde i nabolaget. Du fryder deg når du kan trampe gassen ned et par ulovlige centimetre på en øde strekning. Du vil helst ha en bit til. Som et i lite stykke Norge.