Under jorda i heltenes fotspor

Hydrogenfabrikken som ­produserte tungtvann, ble revet ved hjelp av sprengning i tre omganger i 1977. Den lå vegg i vegg med den i dag fredede kraftstasjonen på Vemork.

I 2017 ble det spekulert på om fabrikkens ­kjeller fortsatt kunne være intakt. Dette var kjelleren hvor sabotasjeaksjonen som skulle forhindre produksjonen av tungtvann, fant sted natt til 28. februar 1943, i en operasjon med kodenavnet ­Gunnerside.

«Operasjon Gunnerside» er en av de mest kjente ­aksjonene under andre verdenskrig – av flere ­grunner.

Først og fremst selvsagt fordi den var vellykket. Men også fordi den blant annet var både stillfaren og svært dramatisk i sin utførelse – og spesiell fordi ingen involverte i aksjonen ble tatt. Alt var over på 30 ­minutter. Ingen spor ble etterlatt.

Et spadetak for historien

Fra før huser den tidligere kraftstasjonen blant ­annet den permanente utstillingen «Helter i Telemark» hvor du får historien om de militære operasjonene mot tungtvannsproduksjonen på Vemork, samt muligheten til å bli bedre kjent med personene som utførte dem.

Den nyutgravde kjelleren tilfører en ny ­dimensjon til historien, blant annet ved at besøkende for første gang kan se autentiske gjenstander som befant seg der da aksjonen fant sted.

Da de første spadetakene i letingen etter kjelleren ble tatt for fem år siden, vakte det naturlig nok begeistring da man fant kjelleren så å si intakt.

Flere dramatiske operasjoner

Det ble altså utført flere militære operasjoner for å hindre produksjonen av tungtvann på Vemork, og ­siden eksport av dette til Tyskland. Den mest kjente er den allerede omtalte «Operasjon Gunnerside». ­Denne etterfulgte tidligere mislykkede operasjoner med kodenavnene «Operasjon Grouse» og «Freshman».

Den første av disse to besto av at et forparti med norske lokalkjente soldater fra kompani Linge skulle forberede landing av to glidefly fra Storbritannia på det islagte Møsvatnet.

Da glideflyene hadde landet, skulle de britiske ­soldatene ta seg fram til Rjukan og sabotere tungtvanns­produksjonen. Fra alliert side ble denne produksjonen sett på som en stor trussel, spesielt da tyskerne ønsket seg en stor økning i mengden tungtvann. Var de i gang med å utvikle atomvåpen?

Dødelig vær

Lenge før de kom fram til målet, fikk de britiske trekkflyene som trakk glideflyene, problemer over Rogaland, på grunn av været. På det ene flyet røk koblingen til glideflyet, mens det andre trekkflyet var nødt til å slippe glideflyet. Det første trekkflyet kom seg tilbake til utgangspunktet i Skottland, mens det andre styrtet i Hæstadfjellet i Nordland. Alle ombord omkom.

23 av soldatene i glideflyene overlevde, men ble henrettet av tyskerne. Til sammen mistet 41 ­mennesker livet i operasjonen.

Det som regnes som den fjerde og siste aksjonen i forbindelse med sabotering av tungtvannet, var «Tinnsjøaksjonen». Målet var å ødelegge utstyr og restbeholdningen av tungtvann som tyskerne ønsket å frakte til Tyskland. Sabotasjeaksjonen mot fergen D/F Hydro ble iverksatt 20. februar 1944.

Da fergen sank, omkom fire tyskere og 14 nordmenn.

Flytte produksjonen

Grunnen til at tyskerne ønsket å flytte produksjonen fra Norge, var blant annet at 161 amerikanske ­bombefly, antallet ifølge Store norske leksikon, i november året før hadde sluppet 711 bomber over Rjukan. Dette var en omstridt bombing, fordi man i forkant stilte spørsmål ved hvor effektiv den ville kunne være for å forhindre tungtvanns­produksjonen, som var kommet i gang igjen fire måneder etter ­«Operasjon Gunnerside». Resultatet var at bombingen satte en stopper for produksjonen i ytterligere noen måneder. 21 sivile døde.

I ettertid har det vært debatt rundt tungtvanns­aksjonene generelt, med tanke på hvor viktig tungtvannet var for tyskerne – gitt hvor langt utviklingen av våpen i Tyskland hadde kommet.

Mange har ment at hindringene som aksjonene og bombingen skapte, hadde stor og potensielt av­gjørende betydning for utfallet av krigen. Blant ­annet vises filmen «If Hitler had the bomb» på dagens utstilling I Vemork.

I de senere år har flere historikere ment at tungtvannet ikke ville utgjort noen stor forskjell.

Industribygging og samarbeid

Norsk Hydros rolle under krigen har vært gjenstand for mye kritisk søkelys, og i ettertid også intern selvransakelse. Holdningen til det tette samarbeidet med okkupantene endret seg først etter bombingen fra de allierte i 1943, ofte symbolisert ved Hydro-­direktør Bjarne Eriksen, som snudde i sitt syn på samarbeidet med tyskerne og ble arrestert.

Hydro samarbeidet med tyskerne både forut for krigen og altså langt inn i andre verdenskrig.

Dette er blant annet beskrevet i den bedriftshistoriske boka «Livskraft. På norsk», som ble utgitt i 2005 i forbindelse med hundreårsjubileet til Norsk Hydro, forfattet av Ole Johan Sagafos i Hydro.

Ingen ble straffet for dette samarbeidet etter krigen.

Tungtvann-sabotørene

• De vellykkede operasjonene for å stoppe produksjonen av tungtvann i Vemork og frakt av utstyr og tungtvann til Tyskland, regnes som utført av elleve norske sabotører.
• Fortroppen var Jens-Anton Poulsson, Claus Helberg, Knut Haugland og Arne Kjelstrup. Senere landet seks nye menn med fallskjerm på vidda for å forsøke seg på en ny aksjon, etter at den første med britene mislyktes. Disse var Joachim Rønneberg, Knut Haukelid, Kasper Idland, Birger Strømsheim, Hans Storhaug og Fredrik Kayser.
• Leif Tronstad, som døde i kamp i 1945, var med i planleggingen av aksjonene fra London.
• Ellers var Knut Haukelid også involvert i Tinnsjø-aksjonen. Han holdt vakt mens Rolf Sørlie og Knut Lier-Hansen plasserte en tidsinnstilt sprengladning i fergen D/F Hydro.

Kilder: Store norske leksikon, Norsk Industriarbeider­museum, Aftenposten, telemarkshistorier.no, Vestfold og Telemark fylkeskommune, Wikipedia