På tampen av 1978 lå planene klare for et industrielt samarbeid mellom Norge og Sverige. Norge skulle få eie 40 prosent av Volvo, mens Volvo skulle få bore etter olje på norsk sokkel.

Men på nyåret i 1979 mente et blokkerende mindretall aksjonærer i Volvo at det ikke var noe potensial i norsk petroleumsutvinning.

Nasjonens bilstolthet ville komme for dårlig ut av avtalen.

Sverige gikk glipp av oljen. Norge gikk glipp av Volvo.

Tenker vi stort, så er det liten tvil om hvem som tapte mest.

Men hver gang vi setter oss inn i en Volvo av nyere dato, så slår det oss hvilken valuta som glapp ut av våre oljede hansker. Norge ga bilverden Think og fem Troll. Volvo ga bilverden 642.253 eksemplarer bare i fjor.

Les også: XC40 i test – sjarmerende bråkebøtte

Unisont vellykket

Vi har skrevet det før, vi skriver det igjen – og har garantert ikke gjort det for siste gang:

Det er ikke noe poeng å bruke tid på å diskutere en bils utseende. Likevel gjør vi det. I hvert fall litt.

For sjelden opplever vi en mer unison oppfatning om et vellykket design enn når vi kjører en Volvo V60.

Og det sier en hel del.

Vi snakker tross alt om en av bilverdens mest prestisjetunge klasser, der design og opplevelse er svært viktig.

Konkurrentene er i første rekke BMW 3-serie, Mercedes C-klasse og Audi A4. Lekre, kompakte stasjonsvogner som har opparbeidet seg et solid renommé, og som nettopp derfor koster litt mer.

Det er i dette sjiktet Volvo vil være med sin V60. Designmessig lykkes de maksimalt. 10 poeng fra Motor i denne kategorien er ikke hverdagskost. I hvert fall ikke for en hverdagsbil. For V60 er på mange måter det nærmeste du kommer etterfølgeren til folkelige V70. Folkelig i form og funksjon vel å merke.

For også V70 ble ganske dyr – bortsett fra da den kom med en liten fransk dieselmotor for drøye 10 år siden og banet seg vei mot salgstoppen i det daværende norske avgiftsregimet.

Les også: V90 i test – et lite stykke Norge

Komfortabel moro

Men i Norge ble V70 prismessig fort en konkurrent til Mercedes E-klasse og BMW 5-serie. Ellers i Europa ble den sammenliknet med Passat og Mondeo. Det siste var nok mest rettferdig.

V60 derimot, har i høyeste grad funnet sin plass i segmentet. Og på norske veier er det først og fremst de ladbare hybridene vi ser av Volvo.

De har ganske liten batterikapasitet og unødvendig mange hestekrefter. Men du har altså muligheten til å kjøre utslippsfritt noen mil. Og muligheten til å ha det både ganske morsomt og veldig komfortabelt bak rattet i enda flere mil.

Motor har testet V60 i to versjoner. Med 190 hk diesel, automat og forhjulsdrift. Og med 390 hk bensinhybrid, automat og firehjulsdrift. Utseendemessig er de nærmest identiske, men hybridteknologien krever snaue 50 liter bagasjeplass og litt beinplass på den midtre plassen i baksetet. Som hybrid mister med andre ord V60 ytterligere noen poeng i familierunden. Sammenliknet med for eksempel en Skoda Superb, skiller det nærmere 200 liter bagasjevolum. Det er mye. Sammenliknet med de tyske premium-merkene, skiller det i praksis ingenting.

Les også: XC60 i test – årets sikreste vinner

Komfort og balanse

V60 er bygd på den såkalte SPA-plattformen, som ble utviklet for blant annet den store SUV’en XC90 og stasjonsvogna V90. Det gir en komfort og en balanse helt i tetsjiktet. Dieselversjonen er en smule mer komfortabel, hybriden skal tross alt bære noen hundre kilo mer vekt og samtidig se lekker ut på sine 19-toms hjul med lite gummi mot asfalten.

Kanskje i overkant stumpete for enkelte.

Til gjengjeld mer inspirerende ved litt aktiv kjøring. Da kommer de voldsomme kraftreservene i kombinasjon med firehjulstrekk og en gunstig batteriplassering, bedre til sin rett.

Motor har fått anledning til å teste hybriden under krevende vinterforhold i nordlige deler av Sverige. Og ikke minst har vi fått kjøre bilen på et fryslagt Bottenviken, langt unna både biler og trafikkregler. Litt for moro skyld, mest for å oppleve bilens aktive sikkerhetssystemer i de mest utfordrende situasjonene.

Og under slike omstendigheter styrker Volvo sitt rykte som pionér innenfor sikkerhet. V60 er en diplomat med professortittel i krisehåndtering.

Er du klønete eller usikker på glatta, så justerer teknologien både fart og grep med noen milde korreksjoner. Er du direkte dum, så er inngrepet brutalt.

Les også: Slik er bilprodusentenes elektriske planer

Voldsomme krefter

Poenget er at det skal svært mye til for at en V60 ikke kan hjelpe deg – til og med redde deg – ut av mer eller mindre kritiske situasjoner. Forhåpentligvis skjer det aldri.

Men i aller verste fall er det greit å vite at også den passive sikkerheten holder tradisjonelt høyt Volvo-nivå.

390 hybridkrefter er selvsagt voldsomt. 190 dieselkrefter er mer enn nok. Koblet til en åttetrinns automat er girskiftene nærmest umerkelige under normal kjøring og kraftutviklingen solid – uavhengig av drivlinje.

Men som så ofte før, får vi mest til overs for den utdøende og delvis utskjelte dieselmotoren. Den har alltid mer enn nok krefter, et behagelig lydbilde og totalt sett trolig lavere drivstoffutgifter. Hybriden må piskes mer, og svarer med en lyd som med mye velvilje kan kalles sporty. Men ikke premium.

Les også: Dette betyr lampene på dashbordet

Gatas lekreste

Et gjennomgående minus ved dagens Volvo-modeller er betjeningen av berøringsskjermen. Ulempen ved et ellers elegant og knappefattig interiør, er at de fleste funksjoner er lagret bak en haug med fingermerker. De kan pusses bort.

Men vi hadde gjerne sett at Volvo gjorde det samme med noen menyer. Selv etter at føreren har gjort seg kjent med funksjonene, krever det uforholdsmessig mye oppmerksomhet å finne og treffe de ganske små rutene og symbolene. Noen fysiske hurtigknapper hadde løst mye. Mange biler har bedre løsninger enn sikkerhetsfokuserte Volvo i dag. Men de er ganske mye billigere.

Skjønnheten har sin pris, både praktisk og økonomisk.

Men vi skjønner at mange er villige til å betale for en V60 og droppe et par bager de dagene bilen skal lastes full. De øvrige dagene har du den lekreste bilen i gata.