En van i nøden

Proace Verso er i utgangspunktet en varebil. Bygd av PSA-gruppen (Peugeot, Citroén, DS og nå også Opel). Ute i trafikken ser du de samme karosseriene, men med tre ulike ansikter: Peugeot sitt, Citroën sitt – eller i vårt tilfelle, Toyotas sitt.

Og du ser naturligvis flest varebiler.

Har du bestemt deg for å bruke rundt 700.000 kroner på en personbil, så er det neppe en åtteseters kassebil med diesel og forhjulstrekk som holder deg våken med nybilkonfiguratoren.

Men det burde kanskje vært flere. Fjerner man prestisjefaktoren ved et nybilkjøp i den dyrere prisklassen, så sitter man igjen med en uhyre praktisk bil som også innfrir de øvrige kravene man har til en bil i denne klassen.

Bortsett fra de visuelle.

Les også: Så mye koster bilen deg pr kilometer

En lidelse

Toyota begynte varebilsamarbeidet med franskmennene i 2012, da legenden Hiace ikke lenger klarte utslippskravene i Europa. Det bør med andre ord være et kvalitetsstempel for PSA at en varebilpionér med urokkelige krav til driftssikkerhet har valgt å smykke grillen med sitt emblem.

Til gjengjeld har Toyota fått et lasterom fullt av kvalitetene vi tradisjonelt forbinder med fransk bilindustri: Komfort.

Og selv om de tradisjonelle oppfatningene etter hvert er blitt ganske utvannet – franske biler er ikke nødvendigvis mer komfortable, Toyota er ikke nødvendigvis mer driftssikker – så vil vi påstå at Toyota har tjent mer enn de har tapt på å menge seg med franskmennene.

En Hiace var en bakhjulsdrevet lidelse. Det gjorde nesten bare vondt verre at den aldri stoppet.

Les også: Bomringenes far ville sagt nei til bompenger idag

Kjørekomfort

Men det er en del år siden en varebil nærmest var synonymet til dårlig sittestilling og tvilsomme kjøreegenskaper. Utviklingen har gitt mange håndverkere og budbilsjåfører trivelige arbeidsdager bak rattet.

Og her er vi med overraskelsen nevnt innledningsvis: Komforten. Ikke i form av sittestilling, oversikt og lys. Dette er opplagte plussfaktorer som følger alle biler av denne typen.

Vi tenker mer på kjørekomforten. Fjæringen, støyen, motoren og girkassa.

Kjøremessig er Proace overbevisende. Den ligger tungt og retningsstabilt i høye hastigheter, selv om kasseformen gjør den litt mer følsom for sidevind. Den er også smidig og oversiktlig under småkjøring. Lengden på 5,30 meter er naturligvis en utfordring.

Men den ser større ut fra utsiden enn den er i praksis fra førerplass. Et firkantet karosseri med store sidespeil og få blindsoner gir deg raskt trygge rutiner ved parkering. Ryggekameraet hjelper deg med resten.

Les også: Hva skal jeg gjøre med dieselbilen min?

Personbilaktig

Støynivået er behagelig. Diesellyden er bedre dempet enn på mange andre dyre biler vi kjører, og dekkstøyen ble aldri noe tema så lenge bilen sto på mer stillegående vinterdekk.

Vi endte opp med et forbruk på 0,77. Helt greit, basert på vår kjøring i testuken.

De målte utslippene er på 155 g/km CO2 og 35 mg/km NOx.

Sittestillingen for sjåføren er personbilaktig, med tilstrekkelige justeringsmuligheter for både sete og ratt. Luksusfølelsen er fraværende, bortsett fra de gode skinnsetene. Betjeningen av brytere og instrumenter er stort sett logisk, med noen minus:

Girspaken er et lite ratt, som først og fremst skal være plassbesparende. Det argumentet har ikke veldig tyngde i en diger bil som dette. I tillegg er symbolene på giret ganske små, og vi rakk aldri å bli vant til logikken med å vri på en girvelger.

Les også: Har Bosch revolusjonert dieselteknologien?

Klønete plassering

Proace Verso har også arvet den klønete plasseringen av cruisekontrollen som vi finner på flere franske biler, til og med luksus-SUV’en DS7. Betjeningen er en klump bak rattet, under blinklyset. Umulig å se, vrien å betjene. Head up-displayet derimot, er et deilig komfortelement.

Men med så stor plass, skulle vi gjerne hatt koppholdere et annet sted enn oppe på instrumentpanelet, helt borte ved vindusstolpen. Man må lene seg ut og opp for å nå kaffekoppen.

For de øvrige passasjerene er komforten formidabel. Alle har et skinnsete hver som kan skyves i lengderetningen. I tillegg er det masse luft og rom, noe også panoramataket bidrar til. Selv på kalde vinterdager går det raskt å varme opp den store kupéen. Baksetepassasjerene kan regulere temperatur og vifte separat.

Proace Verso fikk for øvrig hele 91 prosent uttelling på barnebeskyttelse da den ble testet av euroNCAP i 2015. Til sammenlikning fikk samme årsmodell av Volvos største SUV, XC90, 87 prosent.

Les også: Slik er bilprodusentenes elbilplaner

Plass til alt – og litt til

Som du ser av bildene, er det masse bagasjeplass igjen selv med alle åtte setene i bruk. Og trenger du varebilformatet i all sin prakt, kan samtlige seks passasjerseter løftes ut. Da kan vi trygt kalle bilen «en van i nøden».

De elektriske skyvedørene kan styres fra førerposisjon, av passasjerene eller med den trådløse nøkkelen. Meget praktisk. Men et par ganger hadde dørene fryst fast om morgenen. Det var det største av noen mindre svakheter knyttet til en kulde som ikke var spesielt streng. Vi registrerte også at varmekablene i forsetene ikke klarte å levere før vår naturlige rumpevarme hadde gjort jobben.

En del sensorer fungerte også for dårlig, uvisst om det skyldtes kulden. Men både den adaptive cruisekontrollen og det automatiske fjernlyset levde sitt eget liv. Fjernlysassistenten var mer til irritasjon enn hjelp, både for sjåfør og motgående trafikk, og ble konsekvent slått av.

Noe vi savner, bortsett fra litt bedre motstandskraft mot frost i dørkarmer, sensorer og dyser?

Firehjulstrekk selvsagt, selv om vi hadde null problemer med bare forhjulstrekk på tidvis krevende fjellveier. En elektrisk bakluke hadde også vært praktisk. Men det største savnet vil nok melde seg neste gang vi skal fylle opp en annen bil med barn og hund og ski…

Toyota Proace Verso starter på 682.800 kroner.

Les også: Toyotas eventyrlige historie