Den starter med et snerr: Liten bil og stor lyd

Små ting kan produsere mye lyd. En gymlærer-fløyte. En vekkerklokke. 

Eller en potent, italiensk knøttbil fra noen tiår tilbake.

For mange er støy iltert irriterende. For andre er samme bråk en intens nytelse. 

Når lyden i tillegg er større enn kilden, kan fascinasjonen bli total. 

Motors to utvalgte «stor lyd, liten bil»-entusiaster forklarer fenomenet «brunstige Smalltimers»:

Roger Isaksen i Lunden på Hadeland freser rundt i en skapning med bredde på 1,48 meter og lengde 3,23. 

I standard utgave yter den 48 hester, mens denne Abarth-versjonen tyter ut 70 hk. Egenvekt på rundt 700 kilo gjør uansett knøttet til en rakett. 

Fra 1969 til 1986 produserte Autobianchi-fabrikken over 1,1 millioner av modellen A112. 

– Jeg er hekta på småbiler. De gir mer fartsopplevelse og tettere kontakt med veien. Bak rattet, med kjørehanskene på, får jeg horn i pannen og føler meg som selveste Carlo Abarth, forklarer Isaksen.

Eksosen snerrer fra seg, og motoren drar velvillig opp gjennom turtallsregisteret.

– Jeg vil tro A112 gir bedre effekt enn noen lykkepille. Man blir glad når bilen danser gjennom de skarpeste hårnålsvingene.

Han mener de kompakte, ytre målene ikke er til hinder for noe.

Søt eller rampete ...?

– Du skal lete lenge etter en bil du kler på deg, men som likevel føles stor. Ja, fører og sidepassasjer sitter tett sammen, men raus takhøyde gir romslig kjørestilling. Det er først når du trenger å ta med bagasje, du merker hvor liten bilen er.

For å kompensere for den sportslige opplevelsen, kjøpte Isaksen nylig et sideprosjekt: En lugn Citroën Visa med myk fjæring.

– Elsker man italiensk, er veien kort til fransk bil. Jeg liker at de er spesielle på hver sin måte.

En stund solgte Norges Saab-forhandlerne A112 med suksess – da under merkenavnet Lancia.

– Populariteten skyldes et design som tiltaler like mye kvinner som menn. Damer gir gjerne uttrykk for at den er «søt», mens menn ofte omtaler den som «frekk og rampete», ler Isaksen. 

– Selv følger jeg bare hjertet, og det funker.

Geir Arne Foss i Sauda i Rogaland beskriver seg selv som en type som alltid har vært hekta på tekniske løsninger, nytenking og estetikk. 

– Og for få tiår siden hadde Fiat alt dette.

Han er sterkt preget av oppvekst i todørs Fiat 128, som faren høynet til en ny, knallgul 128 Rally med fargekode «giallo 242». 

Som ung jypling fikk Foss overta den i 1983.

– Jeg var en villstyring av en 18-åring som ga bilen hard medfart. Med tungt hjerte solgte jeg den 12 år senere til en høgger. Selvfølgelig angret jeg.

Først for 10 år siden fant han en tilsvarende 128, som han har brukt mye tid på å bygge opp fra bånn.

– Slik bilen nå er modifisert, føles den frisk å kjøre aktivt – uten at det trenger å gå fort. Den starter med et snerr og låter uanstrengt til 8000 omdreininger.

Vakker!

På 1960- og 70-tallet viste Fiat vei innen motorteknologi:

– Nær sagt alle produsenter av framhjulsdrevne biler har kopiert Fiats løsning med tverrstilt motor og lang og kort drivaksel. Motoren her var blant de første som klarte å produsere 100 hester på bare 1000 kubikk. Den er lett å trimme og har solid bunndel. Komponentene som snurrer, har liten vektvariasjon. Jeg kan fortsette i det uendelige, skryter Foss, som mener 128 både er kul og rett ut vakker.

– Jeg kan sitte og se på den, som andre betrakter et kunstverk. Mest av alt har jeg ønsket å utfordre meg selv med restaurering, og bygge og trimme motor på oldschool-måten.

En kø av detaljer skiller Rally-versjonen fra standard vare: 

Sort og hvit stripe langs dører, delt forfanger med separate ekstra lys, sort kubegrill og fire, runde baklys. 

Interiøret har såkalte bøttestoler, sort bekledning, ekstra målere, annen gasspedal – samt andre bakfjærer.

– Fra 1950-tallet til et stykke ut i 1980-årene produserte Fiat et bredt utvalg kule biler. Godt hjulpet av rallyutgaver av modeller som 850, 124, 128, X1/9, 131 – og senere Ritmo. Fiats Lego-filosofi, med identiske komponenter i ulike modeller, var jo tidlig bærekraftig tankegang, mener Foss.

Slengbemerkninger om at bilen er «knøtt», møter han med lett hoderisting:

– Jeg opplever ikke at Fiaten er liten, og den innvendige plassen er faktisk ganske bra. Jeg måler 187 cm og sitter godt, men benplassen ved pedalene er jo litt trang. Bagasjeplassen er faktisk god, dersom det betyr noe, smiler Foss.