De fant stor lykke i liten bil

Alt blir større. Digrere. Sværere. Det gjelder Folk. Og biler. 

Eller vent?

I landets kroker og kriker gror en – bokstavelig talt – mikrotrend. På forumet «KEI-Cars Norway» finner entusiaster stor underholdning i humørfylte knøttbiler importert fra Japans aller trangeste gater.

Folka er kanskje ikke mange, men de blir stadig flere. 

Slike små, lette biler – altså kalt kei cars – står faktisk for over halvparten av Japans bilsalg. 

Er det rom for å tenke nytt også her? 

Heng på Midt-Norges mikrobil-oppsnakker Øivind Stavdal og Sørlandets minikjøretøy-fantast Eric Barton:

Eric Barton, fagleder hos Glencore Nikkelverk i Kristiansand, beskriver sin Subaru mikrolastebil som en sveitsisk kniv. 

Helt siden tenårene, da fenomenet «The Fast and the Furious» kom på kino med sterkt fokus på japanske kjøretøy, har han ønsket seg en slik liten tass.

Etter seks måneders småsvette telefonsamtaler med Biltilsynet fikk han sitt eksemplar av arten godkjent – nemlig Norges garantert minste Subaru.

Han er glad for at flere nordmenn nå deler hans knøttbil-begeistring, og forklarer trenden:

– Å bestille bil fra Japan har en stund vært like enkelt som å kjøpe en TV på Komplett.no. Japanerne ordner alt av papirer og formalia, så du trenger bare hente den i Drammen. Ikke rart folk handler.

Ikke like sjelden som før

Bartons eksemplar er registrert som sjelden og bevaringsverdig. 

– En praksis som er innstrammet nå. Disse kjøretøyene er blitt mange her i landet, og da faller argumentet om «sjelden» vekk.

I Drammen havn har han observert 30 kei trucks på vent. Nå spør mange entusiaster Barton om råd for å få dem godkjent.

– Ettersom myndighetene faktisk har godkjent Cybertrucks, bør de også akseptere kei trucks, poengterer Barton.

Øyvind Stavdal, utviklingsingeniør i Linde Gas i Ålesund, har et kompakt argument for å omfavne japanske extrasmall-biler som hobby: 

– Det fine med en kei car er at man alltid har plass til en, ler han.

Lilleputt-varebilen fungerte opprinnelig som arbeidsbil for en botanisk hage utenfor Tokyo. Hagens navn står fortsatt å lese på japansk, på bilens sider.

Fartsfølelse!

– Når været blir mildere stemt, skal jeg kjøre på Plantasjen og fylle bilen med planter. Dét antar jeg bilen har savnet.

Stavdals omtale av egen Daihatsu Handivan lyder som et barskt kjærlighetsdikt: 

– Den er praktisk og unik, sprer mye glede, og får 50 km/t til å føle som 90.

Interessen fikk han da faren, Øystein Stavdal, tidligere importerte flere slike kei cars. 

– Jeg fikk se hvor lite som skal til før de ble kule. Å kjøre rundt i Trondheim og se folks reaksjoner var utrolig gøy. 

– Vi får mange spørsmål om hva i all verden vi kommer kjørende i. Oppmerksomheten er på topp, også på biltreff i konkurranse med alt fra Ferrari til Toyota Supra.

Da han fikk Daihatsuen, var både motor og elanlegg nede for telling. 

– Vi måtte slepe den fra hentestedet på Børsa til Trondheim, for å få den om bord på Hurtigruta.

En av familiens andre knøtt-pickuper tauet japaneren hele veien. Turen på vanligvis 30 minutter tok fem timer. 

– Ikke så verst for en liten motor på 356 kubikk og 24 hester. Nå er pasienten på skilter – og klar for biltreff, utstilling og andre turer, forsikrer Stavdal.