Hvor smart er det å kjøpe bil av naboen?

Halve Norge krangler med naboen. Og resten? De skravler og skratter over gjerdet. De låner hverandre mel, sukker og kanel. De passer hverandres skrikerunger. 

Og de kjøper biler og vrak av hverandre.

Det er den siste gruppen vi skal se nærmere på her.

På nabotomta ser de en kjerre de får inderlig lyst på, og dermed er tankekjøret i gang. Ta vel imot Nissan Patrol-entusiast Kristian Saur (lenger ned i saken) og Folkevogn-fantast Bjørnar Ødegård:

Bjørnar Ødegård på Grindvoll på Hadeland kjøpte naboens VW 1200 fra 1965 – og ga så til alles overraske bilen bort i gave.

Men først serverte han en hvit løgn:

– Jeg fortalte foreldrene mine at vi alle skulle ut og spise, for å feire at jeg hadde startet i ny jobb. Jeg sa også at vi skulle kjøre dit i min egen Opel Olympia fra 1959.

Forberedt i seks måneder

Faren Kjell-Ivar har fødselsdag den 12. juni, og moren Marie Johanne den 26. august. Dermed ville sønnen slå sammen begges 60-års lag. 

– Jeg klarte å holde overraskelsen hemmelig i hele seks måneder. Den tiden brukte broren min og jeg til å renovere Boblas motor, understell, bremser og mer.

Det hører med til historien at faren som 16-åring jobbet på samme bilverksted som denne naboen. 16-åringen fikk derfor sitte på til jobb, i denne Bobla. 

Den kommende, dobbelte fødselsdagsfeiringen kunne derfor potensielt eksplodere i et hav av følelser.

– Midt under bursdag­middagen snek jeg meg ubemerket av gårde for å hente Folkevognen. Mine foreldre skjønte lite da jeg tjue minutter etter svingte inn på plassen foran spisestedet. Jeg tror jeg så noen gledestårer, ler Ødegård.

Siden han var guttunge, har han kjent naboen Ole Petter Ruud – og ikke minst dennes Boble. En dag da Ødegård var i ferd med å rydde rundt huset sitt, kom naboen luskende for en prat. Snart ble det klart at han fikk tilbud om endelig å få kjøpe bilen. 

– Jeg bestemte meg på nøyaktig syv minutter: «Ja takk».

Bobla er langt fra eneste åk Ødegård har handlet fra nabolaget. 

– Min Opel Olympia er også kjøpt fra en i bygda her. Den sto bortgjemt i over 30 år før forrige eier gikk med på å selge. Familien har faktisk kjøpt hele seks veteranbiler av samme karen. Alle disse kjøretøyene har jeg gått forbi, sikla og smugkikka på helt siden jeg var en småttis, gliser Ødegård

Kristian Saur bor på Sparbu sør for Steinkjer i Trøndelag, er mekanikerlærling innen anleggsmaskiner og kjører en 39 år gammal Nissan Patrol.

Og genseren? 

– Den er et favorittplagg som tante strikket til meg, smiler han.

Krav: omsorg

I 1986 kjøpte Saurs nabo Nissanen ny hos den lokale forhandleren Bragstad bil. Og beholdt den inntil nylig. 

– Jeg liker tanken på at bilen tilhører stedet her. 

– Som liten så jeg japaneren kjøre forbi daglig, og tenkte: «Den var tøff». Den slitesterke rekkesekseren med turbo avgir jo en herlig lyd.

Siden spurte Saur gjentatte ganger eier om å få kikke på bilen, og kanskje kjøpe dem. 

– Det steile svaret var alltid at «godbilen» ikke var til salgs. – Inntil en dag, da naboen fikk en forståelse av at jeg ville stelle godt med firehjulstrekkeren.

På sin 18-års dag troppet han opp hos naboen, fikk prøvekjøre og endte med å få kjøpe vidunderet. 

– Til gjengjeld kommer jeg stadig på besøk og viser at bilen lever i beste velgående.

Kaffeslabberas er obligatorisk. Saur har alltid vært interessert i eldre, mekaniske objekter og har andre, gamle maskiner og motorer på lur. 

– Mange sier jeg er en gammel sjel i en ung kropp, og mener jeg kler bilen.

Myke seter og ditto fjærer gir overlegen komfort. 

– Patrol kjører nærmest som en båt. Eneste minus er høyt turtall ved litt fart – med tilhørende høyt støynivå og drivstofforbruk, innrømmer han.

Offroaderen takler Trøndelags røffe landeveier. 

– Den gjør at jeg skiller meg ut i forhold til andre på min alder som helst kjører senkede ungdomsbiler.

Naboens preg sitter fortsatt på bilen: 

– Bilen har enkelte bruksmerker og skjønnhetsbulker med hver sin historie. Med på kjøpet fikk jeg også med en gammel NAF veibok og et par retro solbriller, melder Saur fornøyd.