«Livet er for kort til ikke å ta sikkerhet på alvor»

– Min mann kjøper bilen av en mann som går konkurs. Han har to modeller i løpet av 40 år. Han kjører overalt. Han kaller dem «Skibladner I» og «Skibladner II», fra eventyrene, forteller Kjærstad.

Skibladner er navnet på skipet til fruktbarhetsguden Frøy i norrøn mytologi. Det kunne gå like godt til lands som til vanns. 

Kjærstads historie om Geländewagen-mannen som hvert år drar på «norgesreiser», starter tidlig på 1980-tallet, på den tiden ble kjøretøyet døpt «børstraktor». Romanmodellene er imidlertid ikke jappe-jåler. De er innredet med madrass bak og ser rett og slett ramponert og langt fra nypusset ut. Den formuende eierens kongstanke er at han ved hjelp av bilen skal holde seg «helt skjult». Det vil si ikke å røpe sin rikdom.

For å kunne følge hovedpersonen i «Valgdager» på landeveiene som fantes den gang, litt senere i historien og på veiene som er kommet til opp mot nåtiden, har Kjærstad tatt i bruk NAFs veibok fra 1985, som han fant på finn.no, og en fra 1990-tallet. Med disse som guide har han, som sin romanfigur, de siste somrene selv kjørt på kryss og tvers i Norge, før og etter skoleferien, i sin syv år gamle hybrid: Volvo XC90 T8.

Kryss og tvers

– Jeg har aldri kjørt så mye i Norge som de tre siste årene. Det å gjenoppleve Norge har vært en sann fryd. Kjøre sakte, ikke ha noe du kan rekke; du blir veldig opptatt av veier, sier han.

I den forbindelse nevner han veistrekninger fra Lom via Stryn, Fjærland til Sogndal og Skjolden, der veien med ett var «like råtten, smal og farlig» som da han sist kjørte der «for nesten 30 år siden» i 1997.

Kjærstad har skrevet over 10 romaner siden sin forfatterdebut med novellesamlingen «Kloden dreier stille rundt» i 1980. Så å si ingen med en bil i sentrum for hendelsene. Kanskje med et lite unntak for «Normans område» (2011), der faren til hovedpersonen kjører taxi – en gammel Mercedes. 

– Jeg skriver mye om bil, for en gangs skyld, vedgår Kjærstad. 

Det at valget falt på Geländewagen da det først skulle skje, er ikke tilfeldig. Kjærstad forteller at Dagens Næringslivs Embret Sæter har skrevet en av de morsomste bilanmeldelsene han har lest, om Geländewagen. Han viser også i samme ånd til Karl Eirik Haug i D2 og Motor.

Retten til å eie bil

– Mitt poeng er at bil først og fremst er god historie. Biler og historie er forbundet. Mange kjenner seg igjen i det. Cadillac Eldorado 1959 så mest ut som et romskip, med de høyeste halefinnene av dem alle. Vi så den et par ganger på Grorud, sier Kjærstad.

Han vokste opp i en treroms­leilighet på Grorud. Men egentlig i en fireroms, slik han ser det. Bilen var det fjerde rommet. Bilkjøp var belagt med restriksjoner og gjenstand for behovsprøving på 1960-tallet.

Jan Kjærstads far Leif, som var 99 år gammel da han døde i 2018, var møbelagent og oppfylte kriteriene for retten til å eie bil, fordi han måtte kjøre på kryss og tvers i landet for få solgt møblene, først i en Opel Caravan, deretter i en Opel Rekord.

– Han kjørte tre måneder i året og kunne være borte fire til fem uker i strekk, minnes Jan Kjærstad – og refererer samtidig til «speedometeret» på Rekorden, det med horisontal linje som skiftet fra grønt til gult og rødt for å markere hastighetsøkningen.

– The Hep Stars og Pussycats (60-tallsbandene, red.anm.) sang om Cadillac. Ford Mustang, Helgenens Volvo, Ford Lotus. Citroën-en som ble kalt «Padda», som kunne senkes og heves. Han som hadde den, steg 50 prosent i aktelse. Du treffer folk på rasteplasser og ferjekøene, og kommer i kontakt på grunn av bilene, sier Jan Kjærstad.

Han trekker bilreferansene og -historiene opp fra hatten som var han en tryllekunstner. Han kunne etter alt å dømme ha holdt på i det uendelige.

Møt disse glade entusiastene:

• 

  Vi som kapper biltaket:

  Kappsagen endret Odd-Egils Amazon brutalt

• 

  Vi som oppdrar barn med gammal bil:

  Babyene som får bil inn med morsmelka

• 

  For deg som har mye penger:

  Hva tror du denne Porsche-fargen koster?

• 

  Vi som liker vinterlig bilmoro:

  11 fæle, fine historier om bilvinter

• 

  Vi som elsker bilutstillinger

  Norske bil­messer: 100 år med gleder (og skuffelser)

• 

  Vi som er grådig glad i Granada:

  Husker du Ford Grandiosa? Eller var det Granada ...

• 

  Vi som dyrker Opel-moro:

  Disse Opel-entusiastene spiser Ford til frokost

• 

  Yaris til 1,2 mill:

  Det finnes bare én, Jonas måtte søke om å få kjøpe den

• 

  Vi som digger gamle ting:

  Syv på topp: Tingene vi ikke visste vi trengte

• 

  Vi som vil ha gøy elbil:

  Abarth – Norges mest befriende ufornuftige elbil?

10 punkter

– Blinklysene …, sier han med tanke på Geländewagen – før han tar fatt på 10-punktsjekken:

Hvor mye koster bilholdet deg i måneden – og hvordan ser regnestykket ut?

– He he, dette er jo et spørsmål mange gjemmer seg for. Når jeg bytter, kjøper jeg alltid ny bil, og jeg er god til å fortrenge det enorme verditapet de første tre årene. Vi har nå hatt en Volvo XC90 T8, en hybrid, i sju år, så tapet er ikke lenger så fortvilet mye. Jeg har alltid hatt Volvo. Syv totalt. Den forrige var en XC60, og V70 før det. Det er bare de to siste som har vært SUV. Vi har en 30 kilo stor hund, som vi må ha i bur bak. Av utgifter ellers er det jo forsikring, service, bensin, bompenger, parkering, eventuelt nye deler som koster. La meg anslå det til 4000 til 5000 kroner i måneden.

Hvordan påvirket kostnadene hvilke bilvalg du faktisk har gjort? Hva er det smarteste du har gjort for å få kostnadene ned? Hvilket råd deler du gjerne om smart bilhold?

– Det er egentlig ingen grunn til å ha så stor bil. Men bilvalget skyldtes i sin tid mest praktiske hensyn, akkurat da det var aktuelt å kunne konvertere til syv seter for å kjøre håndballspillere, men det behovet forsvant nokså raskt. Terese (Moe Leiner), kona, var veldig hissig på det, fordi vår yngste datter spilte håndball. Det var alltid noe «tull» med den kjøringa til trening og kamper. Terese kjørte nærmest halve laget. Det var populært blant venninnegjengen. Men så gir de seg jo etter hvert med håndballen.

Jeg har ingen glupe råd for å få ned kostnader. Det viktigste er å bruke bilen bare når du virkelig trenger den. Det smarteste vi gjør, tror jeg, er å ha bilen til jevnlig service hos Bilia.

Men det ender med elbil, jeg skjønner det. Terese kjøpte den lille Teslaen for kort tid siden. 

Aldri brukt

Hvordan gjør du vedlikehold? Polering? Håndvask eller vaskehall? Hvor ofte? Rustbehandling?

– Bortsett fra ved første bil har jeg aldri polert bilen. Da vasket jeg også for hånd. Nå blir det vask på bensinstasjonen, men forholdsvis sjelden.

Hva gjør du med dekk, skift og oppbevaring? Hvor ofte bytter du – og hva slags dekk kjøper du?

– I flere tiår skiftet jeg dekk selv. Jeg oppbevarte dem i garasjen til faren min i Ammerudskogen. Ved de siste bilene har vi brukt dekkhotell. Fornøyd med det. Vi skifter dekk i god tid før de blir for slitte, man får jo også klar beskjed. Før studerte jeg disse halvårlige testene av sommer- og vinterdekk med lupe, men nå følger jeg tilbudene fra Bilia. Akkurat nå har bilen Michelin sommerdekk og Nokian Hakkapeliitta vinterdekk.

Hvordan sjekker du historikken på bilen når du kjøper bruktbil? Og hvor lang levetid må bilen din ha? 

– Har aldri kjøpt bruktbil. Ellers har jeg stort sett byttet bil etter 3–4 år, men denne siste kommer jeg til å kjøre lengre; det er den klart beste bilen jeg har hatt, den går fremdeles som en drøm. Jeg kjører ikke så mye, egentlig mindre og mindre, selv om jeg har kjørt Norge på kryss og tvers de siste somrene. Rundt 10.000 til 12.000 kilometer i året, en gang har jeg vært oppe i 16.000 kilometer. Denne har ennå ikke gått 100.000. Jeg bruker bilen til hytta på fjellet og til Hvaler. Ellers bruker jeg trikk, t-bane, tog og annen kollektivtransport. 

Hvor parkerer du bilen din? Inne – eller ute hele året? Bruker du trekk hvis den står ute?

– Har alltid hatt garasje, også da vi bodde tjue år i sentrum av Oslo, men nå er det carport (på Nordstrand i Oslo). Trekk har jeg aldri brukt.

Sikkerhet først

Er det en, eller flere, bruks- og nytteegenskaper bilen din MÅ ha (à la oppvarmet ratt, tilhengerfeste ...) hvis pengene ikke var en begrensning?

– Det viktigste for meg er sikkerhet. Du er alltid utrygg når du kjører – alle kan se den galimatias som hersker i trafikken. Du kan aldri sikre deg helt, men det går an å få flest mulig marginer på din side. Den jeg har nå, er sikrere enn en lav, liten bil. Kolliderer du front mot front med en trailer, er det «goodbye» uansett. Men livet er for kort til ikke å ta sikkerhet på alvor. Det er viktig å kunne foreta raske forbikjøringer. Jeg liker ikke å kjøre fort, men noen ganger må du – når noen foran ligger i 50 kilometer i 80-sone. Med 400 hestekrefter; når du kicker ned da, er det som en rakett. Jeg setter pris på en ordentlig motor. Det er ikke bruk for 400 hestekrefter ellers. Men i de situasjonene kan det være det.

Det nest viktigste er ekstraordinært gode seter, og at jeg sitter høyt. Setene i Volvo er helt fantastiske. Man kan stille inn alle leddene i ryggen. 

Jeg har vært plaget av dårlig rygg i nesten 20 år. Lave biler er veldig ugunstig for meg. Det å måtte krype ned for å komme inn i den. Jeg er veldig begeistret over å kunne stige rett inn i denne. Ellers har bilen absolutt alt jeg trenger av tilleggsutstyr.

Hvilken farge har bilen din? Hvilke er godtatt? Og hvilken farge kan bilen din aldri ha?

– Den er hvit. Alle de andre har vært svarte, bortsett fra en lyseblå metallic på en Volvo 245 tidlig på 90-tallet.

Hva er den dårligste bilinvesteringen du har gjort – og hvorfor ble den så gal?

– Dette har jeg sluppet.

Hvilke av dine bildrømmer stanses av lommeboka? Og hva slags bil hadde du valgt nå om pengene ikke var en begrensning?

– Som gutt drømte jeg selvfølgelig om alt fra romskips-Cadillac-ene til Ford Mustang. Det eneste som kunne ha vært et interessant alternativ i dag, er en Mercedes Geländewagen, men mest fordi en slik bil spiller en vesentlig rolle i den nye romanen min.