Den er Subaru utenpå, og romskip inni

Hvor pokker har de blitt av? 

Eller rettere sagt: Hvor tok de veien? 

For veiene er ikke lenger fylt med svinaktig mange Subaruer. Men vi som vet å snoke rundt, aner at de finnes.

Motor har røsket opp garasjeporter, søkt med lyskaster i p-hus og stilt spørsmålet i diverse nettfora. 

Resultat: Unge jyplinger med utgamle Subaruer står fram som noen av de største entusiastene. 

De siste eksemplarene av den truede arten går som barske bruksbiler eller stilfulle stasbiler, eller som en riv, ruskende rar kombinasjon – se her:

Bjørnar Johnsen beskriver seg selv som «mattelærer på Tangen skole i innlandet som har eid en lang rekke eldre, sære biler ingen andre vil ha».

– Men som mange vil se på, ler han.

Lidenskapen har vært så sterk at bilene må parkeres langt unna andre og aldri kjøres i salt eller vaskemaskin.

Dette er lærerens tredje Subaru av typen Leone. 

– Da denne særs velholdte 1987-modellen dukket opp, kjøpte jeg den tvert. Slike med automatgir er sjeldne.

Forrige eier levde alene, som betyr at kun førersetet ble brukt. 

– Han hadde hatt bilen helt siden den var ny, men likte best å gå. Derfor benyttet han Subaruen bare til langturer, som forklarer lav kilometerstand på skarve 50.700 km, argumenterer Johnsen.

Glad i brytere!

Interiøret beskriver han som et slags romskip. 

– Det magiske speedometeret har, nesten 40 år senere, en smak av framtid.

– Jeg er veldig glad i brytere, slenger han ut, og får flashback tilbake til en over 30 år gammel Mercedes S-klasse han rattet en stund. 

– Både den og Subaruen har en annen kvalitet, og treffer nok oss autofile bedre, enn dagens bryterløse dashbord.

Til hverdags nyter Johnsen en 2021-modell Lexus.

– En nydelig bil, men jeg blir ikke like glad i den. Subaruen ser jeg på som evigvarende, mens Lexusen, som andre nybiler, sannsynligvis vil dø av elektronisk kollaps innen få år, spår han.

Andre gromme veteraner i garasjen er for tiden en Rolls-Royce Silver Shadow fra 1972, en Folkevogn Boble fra 1964 og en Talbot Solara GLS fra 1984.

– Alle vekker følelser, men på sikt kommer jeg til å bruke Subaruen mest. Folk tar bilder og snur seg. Mange kjenner igjen bilen fra noe besteforeldrene hadde. Å kjøre en veteranbruksbil, som ble bygget for å vare, er ren nostalgitripp, filosoferer Johnsen.

Eskil Rafaelsen i Jarfjorden ved Kirkenes kjører ofte den fire mil lange veien sørover til Pasvik. 

– Rett og slett for å komme meg ut på tur. Gjerne også via skogsbilveier.

– Her i Finnmark, hvor avstanden alltid er lange, er selvsagt pålitelig transport en nødvendighet. Alle disse årene har jeg derfor nesten bare kjørt Subaru.

Begrepet «vinterbil» får en ny, isklar dimensjon i landsdelen hvor vintersesongen er like kjølig som den er lang.

 – Vi er jo avhengige av at bilen kan starte i 30–40 minus grader, uten hjelpemidler som Defa eller Webasto. Varmeapparatet må være så solid at kupeen faktisk er varm under hele turen, poengterer han.

Kraftig oppgradert

Rafaelsens røde 2001-modell Forester nærmer seg 500.000 kjørte kilometer, og har denne våren selskap på tunet av en Legacy 2,2 GX fra 1997 og en Inpreza GT fra 1997.

I løpet av de 15.000 km Rafaelsen har kjørte den, har han rukket å oppgradere japaneren med ny registerreim, vannpumpe, dempere, differensialsperre, nye kalipere, samt bremser.

Kraftigere lydanlegg og lydisolering er luksus han også har funnet tid til å installere.

Interiøret har overlevd et langt liv. 

– Men setene har en del sigaretthull etter tidligere eiere som har brukt Subaruen som festbrakke, flirer han.

Til gjengjeld er Subaruen et av veldig få rustfrie, gjenlevende eksemplarer.

Siden 1999 har også foreldrene vært iherdige Subaru-brukere. 

– Det sier litt at de nå, etter 26 år, bare er på sin andre Subaru, en 2004-modell Forester.

Han regner med at også foreldrenes Subaru fortsatt har mange år å leve: 

– Selv om den har fått hard medfart med hjemmelaget brøyteplog, tunge hengere, campingvogn – alltid på veldig dårlige veier, skratter Rafaelsen.