Erling gjør sommeren 3,9 meter lengre

Høstens dummeste frase? Det må være: «Vel overstått sommer». For hvem pokker har rett til å definere at sommerens gale gleder er slutt, når det i virkeligheten er masse lys og varme igjen – for den som vet å utnytte det?

Fortsatt arrangeres et og annet humørfylt veteranbiltreff, og heldigvis har mange entusiaster vett til å drøye vintelagringen av hobbybilene. 

La gå at enkelt pyser allerede har forvist sine til garasjenes tussmørke, men de som har peiling, tar sjansen på å vente til første snøfall.

September er for tidlig for å slutte å leve, men fortsatt perfekt for å nyte alt som lukter og låter av sommer. Her er nok during fra deilige doninger til alle, og tre historier fra Skui gårds sesong-siste treff i Bærum:

Erling Ludvigsen fra Lommedalen i Bærum har vokst opp i en familie med stålsterk Renault-interesse. Denne sensommerkvelden har han valgt å dure avgårde i én av husholdningens rundt 20 ulike Renault-modeller.

Denne spesielle, 3,96 meter korte Renaulten – med tilnavnet Dauphine, som betyr «kronprinsesse» – er en vakker rakker som ser på oss med trill runde øyne.

Frankrikes mest toneangivende avis, Le Monde, har omtalt modellen som «Borgerskapets diskrete sjarm» – en klar referanse til filmkomedien med samme navn («Le Charme discret de la bourgeoisie», 1972) – av den humørfylte filmskaper­legenden Louis Bunuel.

0–100 med kalender?

Etter avdukingen i 1956 ble den raskt Frankrikes mest solgte bil, tross løsningen med bakhjulstrekk og hekkmotor på 845 kubikk – som resulterte i at bare 40 prosent av egenvekten hvilte på forhjulene.

De runde, vennlige formene ga den uansett mange venner, og den ble til og med solgt i USA, der en spydig journalist i avisen Los Angeles Times omtalte den sneglelignende akselerasjonen slik: «Den måles best ved å benytte en kalender». 

Den stilfulle skapningen ble likefullt produsert i over to millioner eksemplar helt til 1967.

Ludvigsens 1961-modell var tidligere eid av et annet medlem i den norske Renault-klubben – som mens han levde, ble regnet som en ekspert på merket.

– For åtte år siden var vi heldige å få kjøpe bilen av sønnen, opplyser Ludvigsen, som henter fram ordet «kul› når han skal beskrivelse kjøreopplevelsen:

– Til å være 63 år er Dauphine lettkjørt og går overraskende bra. Når man gir på litt, produserer den turtallsvillige motoren en fantastisk lyd.

Egen lyd & lukt

Lydbildet og lukten gir stemningen fra 1960-tallets somre.

– Disse bilene har ikke bare ulike karakterer, men lukter også forskjellig. Denne har en dunst som kan minne om vår noe mindre og eldre Renault 4CV, konstaterer han.

På spørsmål om bilholdet har lært ham noen glade, franske gloser – eller parisiske ukvemsord – kvitterer han:

– Dauphine kan helt klart snakke fransk, men det kan ikke jeg.

Familien Hvesser – ved mor Karen Maria, far Thomas, døtrene Elise og Tabita, samt sønn Silas – aksepterer å posere for et kjapt familieportrett mellom en brun Audi 100 5S fra 1979 og en blå 80 fra 1975.

– Den brune var eid av samme mann fra Gudbrandsdalen fra den var ny til han døde i 2015. Jeg fikk kjøpe den i 2024, forteller Thomas begeistret.

Full kontroll har han også på den blå tyskerens historikk:

– En dame i Skjåk kjøpte den ny og beholdt den til hun sluttet å kjøre grunnet høy alder. Fra 2000 til jeg overtok i 2016, er den kun gått som hobbybil – totalt bare såvidt 88.000 kilometer.

Teknisk er den den nær kliss lik første generasjon VW Passat. Familiens brune Audi 100 har en langt kraftigere femsylindret motor med gromlyd.

Spiker-bilene

– Da jeg så den første gang, falt jeg pladask: typiske 1970-tallsfarger med oransje interiør.

Thomas brenner for de eldre hverdagsbilene, de som få eller ingen vurderte å ta vare på, men bare slet.

– På veiene ser du fortsatt gamle amerikanere og noen premiumbiler, men bestselgere som Passat, Kadett, Sierra, Corolla og andre er smeltet om til spiker.

Hvesser-slekten har hatt mange ulike VAG-modeller, mest VW.

– I det siste har Audi-interessen økt. Jeg synes disse eldre er vakre, med enkel deletilgang. De er overkommelige å reparere, selv om det ennå ikke har vært behov.

Audi er omtalt som «lyden av det perfekte»:

– Når det gjelder språk, uttrykker de lite verbalt, men utseendet taler for seg: De utstråler selvsikkerhet, kjøreglede, og kvalitet.

I vinterhalvåret ser han seg nødt til å hilse på dem i garasjen.

– Å parkere dem i oktober er jo litt trist. Så er det desto morsommere å ta dem fram i april–mai. Å vri om nøkkelen, og høre den deilige motorlyden starte igjen om våren, er ubeskrivelig, sukker han.

Hønefoss-mannen Nicolai Paley har moro av å rase rundt i en velvoksen Mercedes CLS 550 fra 2012 – og minne om at Mercedes ikke bare er store, sorte elbiler. Han plukket opp den langstrakte rampen dagen etter at firmaet SK Motor Senter på Lierskogen hadde importert den fra Japan.

– Motoren, som er en V8 BiTurbo med 500 hester, er egentlig overdimensjonert for Hønefoss, ler Paley.

Lovens lange arm viser stor interesse for oppsiktsvekkende kjøretøy som dette. Både støyen og råtass-framtoningen tiltrekker seg oppmerksomhet, enten den er ønsket eller uønsket.

– Jeg har allerede blitt stoppet flere ganger, for å si det slik.

Politibetjentenes vanligste spørsmål er om bilen er modifisert.

– Jeg svarer, som sant er, at jeg har kjøpt den slik de ser den.