«Jeg har alltid hatt stor interesse for bil»

Hvor mye koster bilholdet deg i måneden – og hvordan ser regnestykket ut?

– Jeg må tilstå at jeg aldri har brydd meg om månedsregnskap for bilen. For frilansere som meg varierte det veldig fra måned til måned. Mustangen, min første bil, drakk friskt med drivstoff og var kostbar. Men for en lykke! Den gangen visste jeg ingenting om biler, annet enn at jeg ville lære meg å kjøre fort. Det var en farlig kombinasjon. Etter et knapt år hadde min elskede Mustang fått en god del juling. Da måtte jeg innse at Mustang ikke var egnet for svingete vinterveier.

Da så jeg lyset, en forhjulsdreven ny sportsbil – nå med herdet sjåfør. Den daglige driften av Sonetten har aldri vært spesielt dyr. Den er så lett, med karosseri av glassfiber og en vekt på 700 kilo. Den drikker ikke mye bensin i det hele tatt. Det som kostet, var det som ikke ble holdt i orden og i stand.

Bilen ble skrudd ned til aller minste bit tre eller fire ganger. På 1960- og 1970-tallet var det mye mer salt på veiene enn det er nå, og jeg kjørte nær non stop. Understellet var som kjeks, og selvforskyldt av Saab i Göteborg. Lærepengene sto i kø.

Sving på (bil)hekken

– Jeg har aldri før kjørt min bil så lite som i år. Det er fordi jeg siste halvannet år har holdt på med en bok og av den grunn har hatt hjemmekontor. Og så var det lite kjøring under pandemien. Tidligere ville jeg forsverget at jeg aldri ville kjøre så lite som jeg har gjort i denne perioden.

Jeg har vanligvis kjørt Sonetten året rundt, i ur og skur i over 50 år. Den har gått veldig langt. Da jeg første gang var gift i Sverige og jobbet ved teateret i Stockholm, kjørte jeg frem og tilbake Oslo–Stockholm hver fjortende dag. Jeg har skiftet motor på Sonetten, samt girkassen et antall ganger. Hva som er årsaken til at den har holdt ut så lenge, får du nesten spørre bilen om. 

Jeg er ikke spesielt glad over å bli eldre. Men så lenge man kan ha glede av livet, er det bare å takke og bukke. Jeg er kjempeglad for at jeg var ung i en tid da veiene var svingete og du kunne la det «lette» uten å få store problemer. Dagens moderne biler, som kan gå opp mot 400 kilometer i timen, har jeg litt trøbbel med å forstå. Jeg skjønner ikke hvordan eierne klarer å la være å «bruke» dem, så mye som de kunne ha gjort. Jeg hadde forresten en venn som eide store skogsområder. Han inviterte meg av og til for å svinge litt på (bil)hekken.

(artikkelen fortsetter under annonsen)

Åt skogen

Hvordan påvirket kostnadene hvilke bilvalg du faktisk har gjort? Hva er det smarteste du har gjort for å få kostnadene ned? Hvilket råd deler du gjerne om smart bilhold?

– Valget av Sonetten hadde ikke å gjøre med kostnader. Jeg hadde en bildrøm, som ble sterkere og oppfylt etter at jeg som 16-åring hadde vært i Sverige og fått et gjennombrudd på TV. Jeg var høyt oppe og skulle bare gå meg en tur før jeg skulle fly hjem til Norge. Det var på den tiden jeg hadde begynt å lese bilblader, blant annet om amerikanerne som skulle lage en bil for ungdom – ikke bare de store flakene de var kjent for.

Det var Ford Mustang, og det var da gått to år siden den var kommet i produksjon. Da sto den der plutselig, en «levende» Ford Mustang. Jeg sto antakelig og siklet da eieren av den kom ut på gaten. Han spurte om jeg ville sitte på en tur før flyet mitt skulle gå. Der og da bestemte jeg meg. Jeg skulle kjøpe en Ford Mustang da jeg fylte 18 år. Det var selvsagt en fjern tanke. Familien min hadde på ingen måte mye penger.

Men på grunn av TV-suksessen klorte jeg sammen pengene som trengtes. Jeg klarte det, og det var helt fantastisk. Mustangen var så stilig. Lyden av en V8 motor! Det jeg imidlertid ikke visste var at Mustangen, med sitt bakhjulstrekk, var dårlig egnet på datidens snødekte og svingete veier.

Jeg hadde bare hatt 16 kjøretimer før jeg fikk førerkortet. Det første året ble det mange turer ut i skog og grøfter. Etter 13–14 måneder så jeg i bladet NÅ (gikk inn i 1995) bilder fra en bilutstilling i Sveits, og der sto Sonetten. Den var forhjulsdrevet, og det beste jeg da kunne ha. Jeg ringte fabrikken og bestilte den. Noen uker senere kom en mann kjørende med den.

Jeg har alltid hatt stor interesse for bil. Årsaken er antakelig at jeg var en «guttejente», og fra jeg var ganske liten ville leke med biler. Faren min var også veldig glad i biler, og han byttet biler ofte. Jeg snakket nylig med søsteren min om det. Om hans lidenskap sa hun at han kunne komme hjem igjen med en bil, etter opprinnelig å ha gått ut for å kjøpe avisen eller noe. Han var fan av Volvo, mor av Mercedes.

Velfortjent jåleri

Hvordan gjør du vedlikehold? Polering? Håndvask eller vaskehall? Hvor ofte? Rustbehandling?

– Jeg polerer bilen innimellom. Det hender jeg er på bilutstillinger og slikt, der man kan finne fantastiske midler som gjør bilen strålende fin. Jeg er blitt mer jålete når det gjelder det. Sonetten fortjener det.

Før, i starten av min tid med Sonetten, var det kommet veldig moderne vaskemaskiner som man kunne kjøre bilen inn i. Det viste seg ikke å være særlig lurt. Halve karosseriet på den er én del, og maskinene gikk ganske voldsomt frem. Det medførte bevegelse i karosseriet, og med sin stive lakk fikk det brutale konsekvenser for Sonetten.

Jeg kjører den aldri inn i maskin nå, selv om jeg vet at de er blitt mer skånsomme. Jeg vasker den for hånd. Det er en hyggelig ting å gjøre.

Hva gjør du med dekk, skift og oppbevaring? Hvor ofte bytter du – og hva slags dekk kjøper du?

– Jeg bytter fra sommer- til vinterhjul. Ja, selvfølgelig. Gjennom mitt lange og bevegelige Sonett-liv er jeg blitt kjent med mange gode bilmekanikere. Får man ikke tak i deler, ja da er det viktig å kjenne dyktige og kreative folk. Til daglig må jeg ha gode hjelpere i nærområdet. Jeg gjør det oppe hos G Gustavsson & Sønner, et veldig hyggelig, pålitelig og passe stort bilverksted på Bjølsen i Oslo. Jeg er glad i bilmekanikere. De som er gode mekanikere, er som regel hyggelige folk. Jeg er blitt kjent med mange dyktige folk (og bilmekanikere) i Kongsvinger også. Jeg liker å holde meg til det samme, om det gjelder bil eller noe annet.

(artikkelen fortsetter under annonsen)

Ingen grenser

Hvordan sjekker du historikken på bilen når du kjøper bruktbil? Og hvor lang levetid må bilen din ha?

– Det er ingen grenser for en mekanisk bil så lenge det fins folk som kan fikse deler og ordne den. Hvis jeg passer på den, kan den overleve meg med mange hundre år. Jeg er fascinert av dette med mekanikken. Med Sonetten kan du lene deg over motoren og innbille deg hvordan ting fungerer. Vi er jo så heldig å ha en veldig god venn, Olav, som fikser alt. Det er veldig viktig å ha en person som kan følge bilen under panseret over tid. Nå i dag, når det gjelder de nye bilene, slår man nesen rett i et aluminiumslokk når man åpner panseret. Under det er det helt umulig å forestille seg hva som skjer. Det synes jeg er triste greier.

Vi har hatt bruksbiler ved siden av Sonetten, som i mange år virkelig ble nedkjørt. Vi ventet i mange år før vi fant den perfekte blant alle nye miljøbiler. Men Sonetten gikk. Det skulle gå lang tid før vi måtte handle helt akutt. I første halvdel av dens levetid, kjørte jeg den så mye at det aldri ble gjort noe med den før den til slutt stoppet helt. De siste 25 årene, med EU-kontroll, har innebåret en velsignet omsorg for alle biler.

Da jeg møtte min andre mann (Oddvar Bull Tuhus), som er høyere enn meg, kjørte han en Mercedes 69, gullfarget og med amerikanske lykter. Han hadde kjørt veldig mye, han også. Siden har bilene speilet behov. Da jeg bodde i Marka, var ikke skogsveiene helt den rette tingen for Sonetten, som nesten ikke har klaring under.

Min mann nekter å kjøre i min bil, så Sonetten er ikke lenger familiebil. Dermed må vi ha en annen bil. Vi hadde Saab Combi en del år. En Mitsubishi firehjulstrekker, som jeg var veldig glad i. Ett år hadde vi en knallgul Lada firehjulstrekker. Når den gikk, var den veldig robust. Jeg hadde min knallgule kajakk med på taket. Da følte jeg meg grenseløst fri til å dra hvor som helst. Men Lada-en holdt bare i ett år, og Mitsubishi tok over.

I ærverdig garasje

Hvor parkerer du bilen din? Inne – eller ute hele året? Bruker du trekk hvis den står ute?

– Den har et fantastisk liv nå. Den står parkert i en ærverdig garasje, og den er slett ikke alene. Den står der og glitrer sammen med tusentalls gjenstander, fra det minste til det mest rufsete.

Er det en, eller flere, bruks- og nytteegenskaper bilen din MÅ ha (à la oppvarmet ratt, tilhengerfeste ... musikkanlegg) hvis pengene ikke var en begrensning?

– Den har ingenting. Den er strippet for alt. Det er ikke mye stopp i setene, som jeg setter stor pris på. Sonettens store styrke er at den er forhjulsdrevet. Det var ikke mange biler som var det da den kom på markedet. Men den har mange mangler, dens produksjonsnummer er 1270. Du må ha mye kjærlighet og toleranse overfor en slik bil.

Hvilken farge har bilen din? Hvilke er godtatt? Og hvilken farge kan bilen din aldri ha?

– Den er sølvfarget. Men da den kom fra fabrikken og jeg skulle prøvekjøre den ved grensen, ble jeg så skuffet. Fargen på den var noe de kalte bronse. Jeg syntes den så ut som en potet. Den var brun, og jeg ville at de skulle bytte den og komme tilbake med en ny bil (som ikke var brun). Det ble ikke noe av. Men det tok ikke lang tid før jeg lakkerte den, og den ble sølvfarget. Den er lakkert mange ganger siden.

(artikkelen fortsetter under annonsen)

Ingen dårlig samvittighet

Hva er den dårligste bilinvesteringen du har gjort – og hvorfor ble den så gal?

– Økonomisk har det vært fantastisk å eie Sonetten, selv med alle reparasjonene. Mange vil sikkert mene at det er dyrt for luften å fortsatt kjøre rundt i en så gammel bil. Men jeg har ingen dårlig samvittighet for det. Hvis jeg ikke hadde hatt denne, ville jeg sannsynligvis ha skiftet bil ofte og dermed belastet klimaet mer.

Hvilke av dine bildrømmer stanses av lommeboka? Og hva slags bil hadde du valgt nå om pengene ikke var en begrensning?

– Jeg har drømmebilen. Da jeg leide toppen av Flytårnet på Fornebu, hadde jeg imidlertid utsikt rett mot «Fornebu Bilmuseum – Kultur på hjul» og alle museets sportsbiler. Jeg ble kjent med gutta der og tok ofte en tur ned for å kikke på blant andre de seks Maserati-ene de har utstilt. Å droppe inn der er fryktelig moro. Billøp er en fest, selv om jeg ikke er på det så ofte som før. Men når det skjer, er det alltid moro. Det er gøy å treffe folk med samme bilsyken som meg.