11 fæle, fine historier om bilvinter

Alle har sin egen opplevelse av bil, snø og kulde. Historiene er forskjellige, tross ganske like vintre: 

Nedsnødd bil om morgenen. Fjellbratte brøytekanter. Seiglivet, salt sørpe.

Vi har brukt sommer­halvåret på prøve å riste av oss grusen fra seks måneder med glatte veistrekk. Nå er vi nådeløst tilbake til start og grugleder oss til de samme prøvelsene.

På Facebook-forumet Norske veteranbiler etterspurte Motor frosne, såpeglatte bil- og vinterhistorier. 

Her er svarene – ferdig pigget:

Vennene Arvid og Lars koser seg med smårampete minner om kompisturer til fjells. En gang var de flere i et titalls biler. 

Målet var å herje, gi full gass og velte bilene opp i brøytekanter. 

Moroa fortsatte med å rugge bilene plass igjen, og starte leken på ny. En Toyota HiAce kantret og skled bortover – mens hele siden ble oppskrapt på det styggeste. Da helgen gikk mot slutten, var den den ellers kjepphøye unge jyplingen bak rattet på Toyotaen noe spak: 

Han skulle levere det maltrakterte kjøretøyet tilbake til foreldrene.

Lars i Snertingdal vitner om sin far, som sverget til Austin Maxi 1750 HL. 

I en slak bakke på stålis sto folk i Ford, Volvo og Opel bom fast. Faren håndsveivet ned vinduet for å spørre om han kunne hjelpe stakkarene, men de svarte alle: «det er bare å gi opp». 

Han satte sin Austin i bevegelse igjen og suste forbi alle i ett strekk opp bakkene. 

(Maxi var en engelsk familiebil og konstruksjon signert sir Alec Issigonis. Fordelen var lang akselavstand og et hjul i hvert hjørne, som ga riktig vektfordeling og stødige kjøreegenskaper. Mest kjent er Issigonis for den originale Minien).

Simon har et minne fra tidligere vintre; de var mildere og morsommere – og varmeapparatene var heitere. 

Nå konstaterer han at vintermånedene er blitt bortimot angstbitersk bitterkalde. Og at lufta som siver ut fra rillene på moderne dashbord er lunka. 

En Volvo 145 han hadde noen tiår tilbake, opplevdes som tidenes badstue – en slik som tiner alt og alle.

Per rapporterer om mange vintre med full kontroll på veien. Aldri noen skader eller bulking. 

Trøbbel oppsto først rett før porten hjemme. 

Denne dagen var veien så glatt at pickupen brast inn i naboens gjerde og husvegg – og gjorde skade på både eget kjøretøy og naboeiendom. Borte bra, men hjemme best?

Tove husker barndommens besøk hos besteforeldrene på Finnskogen – og da spesielt for én ting: Det siste strekket besto av isete skogsbilveier. 

Hun og andre familiemedlemmer måtte sitte i bagasjerommet for å gi bakhjulstrekket nok vekt. 

Moral? Lykken er å gjøre noe sammen. Og reisen er målet.

Rune drar historien om en lege som sto fast på glatt vinterføre med sin store Citroën. Legen fikk omsider stanset en drosje for å spørre om råd. Taxisjåføren mente kjetting var eneste mulighet og lånte ham et sett. 

Etter et kvarter kom drosjen nedover veien igjen, og så Citroënen sto like fast. Doktoren hadde montert kjettingene på bakhjulene, slik han hadde sett på taxien. 

Citroën ble verdenskjent for forhjulsdrift allerede i 1934, men legen var ikke teknisk interessert. Kjettingene virket likefullt mirakuløst på framhjulene, og både taxien og legen var av gårde i god tid før vinteren var over.

Så var det ungdommen som kjøpte godt brukte piggdekk til 400 kroner for å spare penger, håpet det beste – og skled seg lykkelig gjennom vinteren.

Sigurd erindrer en kveld da Gamleveien opp fra Røldal var spinn glatt. Bilistene gikk sammen om å dytte i gang én bil om gangen. 

Turen kom til en hvit Mercedes med passasjerer som skulle i en barnedåp.

Sjåføren la under noen rustne kjettinger på bakhjulene, for å lette starten. Det fungerte. 

Gjengen samlet seg og skubbet. Bilen beveget seg, men kjettingene løsnet og lå igjen på veien. Sigurd sprang med kjettingene etter bilen, men hvordan skulle han gi dem? Bilen kunne jo ikke stoppe igjen. Et glupt hode ropte at han kunne åpne bagasjerommet. 

Sigurd hev de rustne kjettingene rett opp i en bløtkake på bagasjeroms­dørken. 

Bilen var jo på vei barnedåp. Siden har knapt noen sett barskere kakepynt.

Kaspar melder at han har rattet både Volvo, Ford, Audi, Opel, Folkevogn, Renault og Mercedes. 

Og kjørt av veien? Bare én gang. 

Det var på en fjellstrekning i snøstorm. Forklaring: Unger hadde moret seg med å flytte veistikkene som indikerer ytterpunktene. 

I Utkant-Norge gjelder også regelen om at «man får bare den moroa man lager sjøl».

Joh forteller at han og eldstedatteren kjørte sin Ford Escort LX til hytta. Avtalen var at kona skulle komme etter med familiens ettåring. 

Far og datter måkte seg vei til hyttedøren, og senere på kvelden måtte de grave en «undersnøisk» tunnel til utedoen. Via mobiltelefon med skral dekning fikk resten av familien beskjed om å holde seg i ro og ikke ta turen. Hadde Joh og datteren klistremerket «Don't follow me, I do stupid things» på bakruten?

Torgeir minner om den iboende faenskapen ved opplagte løsninger: Sjelden tenker man på dem først. En kompis fikk ikke rikket sin gamle bil på shoppingsenterets isete p-område. Han ga gass og prøvde igjen og igjen, men alt virket håpløst. Inntil han oppdaget at han hadde glemt å løsne håndbrekket. Flauser er best når man oppdager dem før andre gjør det.