Lege Thea Melsen Sudmann og overlege Øystein Kalsnes Jørstad står med bordet dekket av utskrifter fra synstester gjort på personer som er fratatt førerkortet. Alle utskriftene viser sidesynsfeltet til tidligere sjåfører som har deltatt i Melsen Sudmanns doktorgradsprosjekt og fått testet kjøreevnen i en simulator.
Men det er ikke mulig å se av testene hvem som bestod i simulatortesten.
Og hvem som strøk.
– Noen har utfall i så store deler av synsfeltet at det i utgangspunktet ikke er forenlig med bilkjøring, i andre tilfeller er det mye vanskeligere å si. Og blant personer med like store utfall er det noen som stod, andre som strøk, sier Melsen Sudmann.
Hun mener at uansett om ambisjonen er å forsvare den enkeltes rettigheter og autonomi, eller samfunnets behov for trafikksikkerhet, bør man oftere åpne for praktisk kjørevurdering.
– Hovedfunnet i vår undersøkelse er at det er bedre å gjøre en praktisk test, hvis du skal ha svar på hvem som bør ha førerkortet. Basert på funnene blant de som deltok i testen vil du ikke kunne skille mellom hvem som kommer til å bestå og hvem som kommer til å stryke, ved å se på bilder som disse, sier Thea Melsen Sudmann.
Dagens norske regelverk baserer seg på en fortolkning av et EU-direktiv, og førerkort for personbil krever at sjåførens synsfelt er minst 120 grader vidt, 60 grader til hver side (eventuelt 70-50 eller 50-70) og 20 grader opp og ned – og helt uten synsfeltutfall innenfor det sentrale synsfeltet på 20 grader.
Målingen skjer ved en perimetriundersøkelse hos øyelege, og hvis pasienten ikke består testen har øyelegen en lovpålagt plikt om å informere statsforvalteren.
Doktorgradsprosjektet er den første norske undersøkelsen av om perimetri er egnet til å vurdere kjøreevnen.
«Litt flere i kontrollgruppen enn i gruppen med synssvekkelse bestod førerprøven (75 prosent mot 63 prosent), men perimetri-undersøkelsen kunne ikke avgjøre hvem som var gode eller dårlige sjåfører», heter det i en fagfellevurdert artikkel om prosjektet.
Øyeekspertenes bekymringer er ikke bare knyttet til at man tar førerkortet fra noen som burde få beholde det.
– Den andre delen av historien er at de som får beholde førerkortet gjennom denne testen, gjør det på et like tynt grunnlag – gjennom en test som ikke kan forutse kjøreevnen, sier Melsen Sudmann.
Det finnes ikke sikre tall på hvor mange som rammes av synsfeltutfall, men det rammer mange av de mellom 10 000 og 15 000 som hvert år får slag. Alle som får grønn stær (glaukom) vil før eller siden få en grad av synsfeltsvekkelse. 75 000 nordmenn behandles i dag for grønn stær.
Langt mindre finnes det tall på hvor mange pasienter som vil være aktuelle for en praktisk kjøreprøve.
– Det er vanskelig å si noe om antallet, dessuten er det en vurdering av hvilke grupper man tar med – med hensyn til type øyesykdom eller de som kjører på dispensasjon. I noen land har man etablert et system for at disse pasientgruppene skal få gjennomføre slike tester, i Storbritannia har de over 20 sentre hvor det er tilrettelagt for gjennomføring av slike tester, men det er jo også en mye større befolkning. Det vil uansett være en stor fordel om man får satt den kliniske vurderingen og den kjørefaglige vurderingen i en sammenheng, mener Thea Melsen Sudmann.
Krevende forhold
Hun peker dessuten på at dagens system bidrar til å vanskeliggjøre mange lege-pasientforhold. Det har vært tidvis intens politisk debatt om fastlegenes rolle og bruken av kognitive tester hos eldre bilførere. For vurdering av synsevne gir dagens testsystem mer absolutte rammer, som dette nye doktorgradsprosjektet kaster nytt lys over.
– Helsekravene til førerkort gjelder mange problemstillinger. Ofte er det fastlegene som er satt til å ivareta dette regelverket, riktignok med unntak av syn, men enkelte av disse vurderingene har ikke legene begrenset kompetanse på. Det vet at det skaper vanskeligheter å ta førerkortet, men er bundet av lovverket. Et system som det britiske vil ikke bare opprettholde bedre lege-pasientforhold, men også være mer rettferdig, mener Melsen Sudmann.
– Vil det gi tryggere trafikk?
– Absolutt. Det finnes mange opplagte tilfeller hvor man helt åpenbart ikke trenger en test, og det finnes mange gode eksempler på tilfeller hvor det er helt greit at legen tar avgjørelsen. Men vi har dokumentert veldig mange klare tilfeller av det motsatte, hvor jeg tror muligheten for å henvise til en praktisk test vil være veldig kjærkommen, avslutter hun.