Og altså en veikro.

Etter å ha besøkt Frich's kroer gjentatte ganger ble vi ærlig talt litt skuffet over at det var denne kjeden som skulle stå bak tilbudet om mat for gjester og veifarende i dette spenstige prosjektet.

Men vi stilte selvsagt med åpent sinn, og jo mer vi nærmet oss tårnet, jo mer imponert ble vi.

Når du har parkert oppleves det trafikkerte krysset med McDonalds og bensinstasjon langt unna, på tross av at det kun dreier seg om et par hundre meter.

Mjøsa derimot, kan du nesten ta på. Det nye bryggeanlegget, hvor Skibladner skal kunne legge til, er fint.

Det eneste vi stusser på er at det ser ut som om det skal være parkeringsplasser også mellom bygget og sjøbredden, men det er mulig det er midlertidig.

Inngangen til kroa er også lekker, selv om logoen til Frich neppe ville vært arkitektens førstevalg.

Innendørs er det i likhet med bygget ellers arkitektonisk stilsikkert, med mye luft og bruk av tre (selvsagt), og stilige sofaer, bord og stoler.

Det er åpent inn til kjøkkenet, og alle de ansatte bærer svarte uniformer. So far, so good, Wood Hotel.

Men hva er dette? Det første som møter oss i disken er plastinnpakkede søtsaker, donuts, ferdigmuffins og et tomt vaffelfat.

Alt dette eller lignende tilbyr de like bra og billigere på McDonalds eller bensinstasjonen – med unntak av vafler, som de riktignok heller ikke har her for øyeblikket.

Vi spør en hyggelig kar i kassa om han har noen hjemmebakte kaker å by på, men nei, ikke det han kan komme på. Hva som er hjemmelaget av mat ellers? Nei, dette vet han dessverre lite om. 

Vi kan i hvert fall slå fast at det er lite lokalpreg over menyen.

Tagliatelle, wraps og Cæsarsalat står i stil med donuts. Men her er riktignok også klassikere som dampet laks (den eneste fiskeretten) og medisterkaker.

Det mest lokale er elg, og da står valget mellom en elgburger til 245 kroner, en elggryte til 225 kroner og dagens, som er elgkarbonader med grønnsaker og poteter til 169 kroner. Dagens inkluderer kaffe.

Det vanker ingen anbefalinger til en tvilende gjest, så vi lander på dagens. Som i likhet med all annen varm mat serveres ved bordet. Det er hyggelig.

Mens vi venter ryddes det litt usystematisk av et bord eller to, og praten om rydding går mellom betjeningen. Det er en liten ting, men en uting.

Det ender med at bordet foran oss ryddes ferdig, men når to gjester som har ventet på vaffel og deretter slår seg ned ved nettopp dette bordet, er det så mye smuler på det at de finner seg noen servietter og vasker av før de begynner å spise. Ikke en liten ting, og absolutt en uting.

Når vi får maten servert, ser den ikke ut som dagens rett. Vi spør for sikkerhets skyld om dette er dagens, og får et bekreftende svar.

Tenker at det er vi som har misforstått og begynner å spise mens det er varmt. Det er en god elggryte vi har fått, som er perfekt kokt med mye smak og mørt kjøtt.

Potetmosen virker å være hjemmelaget, men utmerker seg ikke. Tilbehøret er rørt tyttebær og flatbrød som er sprøtt og godt.

Etter noen minutter kommer en av betjeningen og sier vi dessverre har fått noe annet enn dagens. Men understreker samtidig at vi har gjort et varp, siden elggryta er mye dyrere enn dagens.

Vi tenker at feil skjer den beste og sier at det går helt fint, men at vi har lyst på litt grønnsaker. Og det får vi. De er helt perfekt kokt, men smaker ikke så mye.

Mens vi spiser forundres vi enda litt mer over at det ikke er stilt noen estetiske krav til menytavler og plastskiltene på bordene, og  vi drømmer om hva dette stedet kunne vært i form av originalitet, service og mat. 

På skiltet av hardplast på bordet til høyre er det bilde av en eplekake, og det står at den er hjemmebakt. Den koster 75 kroner med kaffe og is. Vi får ikke noe avslag, selv om vi har kaffe med påfyll inkludert i middagen.

Eplekaka er kompakt og kunne godt hatt mer epler, men det er ikke noe galt med den. Isen er litt kornete (smeltet og frosset), og smaker ikke spesielt godt. Det hjelper heller ikke at den er dynket med karamellsaus og har en ubestemmelig stripe av noe kremaktig ved siden av isen.

Den er pyntet med rips og bringebær, men helhetsinntrykket blir likevel tungt og søtt. Men kaffen er god.

Etter maten går vi innom toalettene, som ligger ved resepsjonen. På veien tilbake stopper vi i resepsjonen da det ikke er noen gjester å se, for vi har jo fryktelig lyst til å se på et rom i dette mye omtalte bygget. Men det er ikke mulig.

Så da tar vi med oss kaffe, som vi jo tross alt har kjøpt to ganger, i et pappkrus - for det er mulig. Og vi ser oss ikke tilbake.

Det hjelper ikke å ha stil så lenge du ikke holder stilen. 

(Testet av Motor i juni 2019. Ingen vet at vi tester når vi er på besøk. De faktiske opplysningene om priser, ladetid etc. er basert på informasjonen vi innhentet da vi testet stedet, og kan være endret siden.)